Men det finnes utmerkede guidebøker som gir interesserte nærmere opplysninger, og dessuten arrangerer både reiseselskaper og turistforeningene turer med guide og full pakke som man kan melde seg på. Ferdes man på egen hånd gir medlemskap i Den Norske Turistforening rabatt på mange hytter og overnattingssteder (turistforeningen har nærmere opplysninger).

MADEIRA

Madeira er en portugisisk øygruppe som ligger i Atlanterhavet nord for Kanariøyene og 545 km vest for Marokko. Øygruppen består av åtte større øyer og en del klippeholmer, men bare to av øyene – Madeira og Porto Santo – er bebodde (250 000 innbyggere). Turismen fra Norge går i det alt vesentlige til hovedøya Madeira, som er en landskapsmessig dramatisk og eksotisk grønn øy. Klimaet er jevnt behagelig, aldri for varmt.

Øya har mye å by på for vandrelystne. Anita og Birger Løvland har i en turguide beskrevet 50 turer, som varierer fra spaserturer langs stranden til flere timer lange og utfordrende fjellturer. Noen turer følger stier i dalene eller i fjellsidene eller går langs stier og veier som følger Madeiras mange og lange vanningskanaler. Andre turer går langs kyststier eller gamle ferdselsveier som knytter bosettingene nede ved kysten sammen med de som ligger oppe i høyden. Et eget kapittel beskriver fire fotturer på Porto Santo.

GRAN CANARIA

Gran Canaria har også rike muligheter for fotturer for dem som ønsker det. En mindre kjent mulighet er den vakre og frodige Guayadequedalen ovenfor Ingenio i den østre delen av øya. Gjennom dalen renner det året rundt klart og friskt vann, og det er dette som har gitt dalen dens navn (Guayadeque = et sted der det renner vann). En følge av vannet er at dalen er rik på planter, mange av dem er endemiske arter (noe som betyr at de ikke finnes andre steder). Her kan man ennå finne folk som lever i huler. En del av hulene var tidligere brukt som begravelsesplasser, og man har inne i dem gravet frem velbevarte mumier, som er balsamerte og pakket inn i dyrehud. Mumiene befinner seg i dag i Museo Canario i Las Palmas.

Vandringen gjennom dalen begynner ved et lite kapell som ligger inntil de første bebodde hulene. Man følger ganske enkelt den smale veien opp til hulene, og ved en liten «hulebondegård» starter stien som går i sikksakk opp gjennom et pass. Etter om lag 30 minutter kommer man opp på en bergkam og får en fantastisk utsikt utover øyas østkyst. Herfra følges bergkammen opp til ruinen av et gammelt stenhus. Stiene videre oppover er flere steder nesten vokst igjen, men lar seg finne, samtidig som man har flott utsikt ned i Guayadequedalen. Hulene som finnes opp på denne bergkammen er i dag ubebodde, men har eiere som bruker dem som fritidssteder. Mange av dem har plantet og pyntet utenfor hulene sine.

Et stykke videre oppover tar en sti av til venstre opp mot Gran Canarias høyeste punkt – Pico de las nieves, 1949 meter over havet. På dette punktet er man kommet 900 meter høyere enn ved startpunktet, og man kan her enten fortsette helt opp eller vandre nedover igjen langs stien som tar av til høyre. Det er en fin sti med vakre utsikter og masse blomster. Nede i dalen deler stien seg, og ved å ta av til venstre kan man komme opp til krateret Marteles. Ved å ta av til høyre kommer man ned til en grusvei som fører ned til en hulerestaurant hvor man kan nyte en velfortjent kald øl.

Fjellturen opp gjennom Guayadequedalen er omlag 16 km lang og tar ca. seks timer. Proviant og rikelig med drikke er derfor nødvendig, det samme er godt fottøy og varme klær i sekken (det kan være kjølig i høyden og godvær ved start kan raskt endre seg til regn).

De som ønsker opplysninger om flere turer på Kanariøyene kan lese kjøpe boken «Turguide til Kanariøyene», som tar for seg 50 turer på Gran Canaria, Lanzarote, Fuerteventura, La Gomera og Tenerife.

TATRAFJELLENE (Polen)

Tatrafjellene, som er Polens høyeste og vakreste fjellkjede sør i landet og strekker seg videre inn i Slovakia, er et flott område som er vernet som nasjonalpark på begge sider av grensen. Området dekker et areal på 786 kvadratkilometer og gir vandrelystne gode muligheter til opplevelsesrike turer. Et naturlig utgangspunkt for turer her er Zakopane, Polens mest kjente sommer- og vintersportssted. Naturen i Tatrafjellene er forholdsvis krevende med topper på om lag 2000 meter og bratte opp- og nedstigninger. Solide knær og god kondisjon er derfor nødvendig. Overnatting på trivelige turisthytter med særegen arkitektur. Dagsetappene varierer, men ligger gjerne på 6-8 timer. Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til Ewa Gaustad i byrået Varsovia-Tours i Warszawa. Tur i Tatrafjellene kan kombineres med et besøk i den historiske byen Krakow, 100 km nord for Zakopane (nærmeste flyplass ligger ved Krakow).

KRETA

Den greske øya Kreta – gudenes øy, Zevs ble født der – er som skapt for vandrere. Øya (540 000 innbyggere) er nærmest et helt land i seg selv med sjarmerende småbyer, sandstrender, jordbruksområder og høyfjell, til dels øde og golde, med topper opp til 2450 meter. Flotte fjellturer er derfor mulig, og i tillegg kommer øyas særpregede og spennende raviner (fjellkløfter) med opptil 300 meter loddrette vegger. Det finnes et 20-tall av dem, men den største og mest storslåtte er Samariakløften som er 17 km lang og skjærer seg nord-sør gjennom øya.

Det er normalt tillatt å gå gjennom Samariakløften fra april til utgangen av oktober, men har det vært mye nedbør i løpet av våren kan det bli mai før det blir tillatt på grunn av vannføringen i elven som renner gjennom kløften. Turen krever god kondisjon og tar fra fire til syv timer. «Ekspedisjonen» starter med at man tar buss opp til Omalos-sletten i ca. 1200 meters høyde. De første kilometrene går det bratt nedover på smal sti, og nede i kløften er det ganske stenrikt. Noen steder er det nødvendig å hoppe fra stein til stein. Godt fottøy er derfor nødvendig, gjerne fjellstøvler, og det samme er en lue eller hatt mot solen. Husk for øvrig mat og godt med drikke – det er ikke noe å få kjøpt inne i kløften, men det er tilgang til vann en del steder. Til nød kan man drikke av vannet i elven. Toaletter er utplassert noen plasser langs stien.

Skulle man «gå tom» på grunn av mangel på væske eller næring eller bli utsatt for et uhell underveis, kan man søke hjelp hos vakter som finnes i kløften og til dels patruljerer langs stien. Vaktene har sitt hovedkvarter i den gamle landsbyen Samaria, som ligger omtrent halvveis gjennom kløften. Landsbyen ble fraflyttet i 1962 da kløften ble vernet som nasjonalpark, men husene står der fremdeles og gir vandrerne god anledning til å studere lokal, gammel byggeskikk samtidig som man tar en pust i bakken. Her kan man for øvrig også av og til kunne møte noen av Kretas villgeiter som kommer ned til landsbyens utkanter.

Den tyngste delen av turen er gjerne de tre-fire siste kilometerene, ikke fordi terrenget er spesielt tungt, men fordi man kommer dit mens varmen er på sitt mest intense. Solen står rett opp og det finnes ikke skygge. Men ved byen Agia Roumeli, som kløften munner ut ved, er det en deilig strand som gir slitne vandrere mulighet til et velfortjent bad før man går ombord i ferjen til Loutro og Sfakia eller Sougia og Paleeochra.

Hvis man ikke har lyst til å gå gjennom hele kløften kan en del av den oppleves ved å gå inn i den fra Agia Roumeli og for eksempel opp til kløftens smaleste punkt, hvor man omtrent kan berøre de loddrette veggene på begge sider med hendene.

Blant de andre kløftene på Kreta kan vi nevne Polyriniakløften (fra Sirikari til Polyrinias gamle akropolis, to timer), Agia Eirini-kløften (fra Agia Eirini til Sougia, fem timer), Lissoskløften (fra Sougia til oldtidsbyen Lissos, én time), Improskløften (fra Impros til Komitades, to og en halv time). Ennå finnes det mange flere (kjøp en guidebok over Kreta, hvor det også finnes beskrivelser over andre fotturer og muligheter for sykkelturer).

DE FRANSKE ALPER

Alpene har selvsagt mange og rike muligheter for fotvandrere i både Frankrike, Sveits, Lichtenstein, Østerrike og Italia, og mange steder i grenseland mellom disse landene. Fjellene er høye og man må være forberedt på all slags vær, fra 25 graders varme til snøfall.

Her er et eksempel på en tur til de sørlige alpene i Frankrike – nærmere bestemt området Queyras, en naturpark som grenser opp mot Italia – som Den Norske Turistforening har lagt opp i samarbeid med reisebyrået Transglobe:

Fly til Nice, buss til landsbyen La Chalp nær Arvieux i naturparken Queyras. Dagen etter vandring til Arvieux (kjent for sin osteproduksjon og sjarmerende gamle trehus) og gradvis stigning opp til innsjøen lac de Roue og til landsbyen Souliers, hvor hovednæringen er fedrift. Typiske alpehus. Derfra buss til landsbyen Molines og overnatting der. Fra Molines bratt oppover til fjellet la Guardiole de l’Alp (2786 m) med panoramautsikt, etterfulgt av vandring over en flat steinet åskam til Pas du Chaï – et fjellpass som ligger på 2660 m og nedstigning til Molines. Neste dag vandring opp til col Longet (2701 m) med fantastisk utsikt.Turen går frem til Saint-Vèran, som er den høyest bebodde landsbyen i Alpene. Etter overnatting i Ceillac buss tilbake til Nice. Dagsetappene på denne turen ligger på rundt fem timer.

En annen turmulighet i de sørfranske alper får man ved å fly til Geneve og derfra dra til regionen Haute Savoie helt øst i Frankrike, på grensen mot Italia, hvor den franske nasjonalparken Vanoise ligger. Området grenser for øvrig til den italienske nasjonalparken Grand Paradisio, som er Europas eldste nasjonalpark. Området har et gjennomgående nett av stier fra Geneve til Nice.

En tredje vandretur lenger nord i Alpene finnes omtalt på denne nettadressen:

http://www.adressa.no/forbruker/reiseliv/article629419.ece