- Nå er jeg en av dem du kjemper for sa hun – de ordene gir meg ennå gåsehud, sa den avtroppende KrF-lederen.
En personlig Dagfinn Høybråten fortalte i om sitt møte med sin gamle studievenninne Lise – som slet i møtet med psykiatrien.
Fortalte om personlige møter
KrF møtes til landsmøte i Trondheim denne helgen, og møtet er det siste for avtroppende partileder Dagfinn Høybråten. I sin tale til landsmøtet valgte han å fortelle om personlige møter med mennesker gjennom flere år som topp-politiker.
- Gjennom min tid i politikken har jeg med ujevne mellomrom fått spørsmålet: Hva er det som gjør at du stadig står på, lar deg engasjere og gir av deg selv til en så utakknemlig jobb som å være politiker i verdens rikeste land, åpnet Høybråten, før han røpet svaret:
- Jeg henter en dyp inspirasjon i møtet med mennesker som på ulike måter er berørt av det jeg får være med på i politikken. Det minner meg om den grunnleggende tanke at politisk arbeid ikke handler om meg. Det handler om noe som er mye større enn meg selv, sa Høybråten. Han kunne fortelle at det ikke var møtene med de rikeste og mektigste han hadde i tankene – men møter med mennesker som 14 dager gamle Raswiri i Malawi.
- Tjenende lederskap
KrF-lederen hadde gitt den lille jenta poliovaksine og startet talen til forsamlingen:
- Da skjer det. Noen mødre begynner å synge. Andre svarer. Plutselig stiger takkesangen opp fra forsamlingen under treet til feiende flotte rytmer. Det nytter, tenker jeg, sa en insisterende Høybråten.
Deretter gikk han videre til møtet med den etiopiske helsearbeideren Emebet – som fortalte KrF-lederen at det hun gjorde, gjorde hun for folket sitt. Og så til Rwandas helseminister Richard Seizibera – som får en SMS når en mor er død i barsel.
- Tjenende lederskap kaller jeg det. Som John F. Kennedy spør hva han kan gjøre for sitt land, ikke hva landet kan gjøre for ham. Slikt inspirerer, fortalte Høybråten.
Ny kampsak
Men det er ikke bare i Afrika partilederen har møtt mennesker som inspirerer ham. Etter en slitsom og resultatløs dag i Helsedepartementet da han var statsråd, ruslet han ned til Nesodd-båten:
- Jeg hadde erklært psykisk helse som min nye kampsak. Jeg hadde fått regjeringen med meg. Men oppgaven virket overveldende: Jeg kjente med motløs og rådvill, erindret Høybråten. Det er da han møter Lise – som han studerte sammen med på Blindern.
- Hun hadde vært ut og inn av institusjoner. Ett nettverk som var utslitt og et hjelpeapparat ute av stand til å bidra. Da kom ordene som fremdeles gir meg gåsehud: Du skjønner, nå er jeg blitt en av dem du kjemper for, fortalte Høybråten og la til:
- Dette er syretesten for et radikalt, sosialt engasjement: Er jeg på de som sliter sin side, det være seg med sykdom, avhengighet eller fattigdom? Og utsagnet rører ved den dype kilden til mening: Hvis mitt strev i politikken kan gi ett eneste menneske den opplevelsen, var det ikke verdt det, lurte den avtroppende KrF-lederen og sluttet:
- Jeg skal love dere en ting. Jeg skal holde tråden. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for barna – og ikke minst for at barnebarna skal oppleve et Norge som ikke er seg selv nok, sluttet partilederen mens prosjektøren viste den avtroppende lederen ridende på en ponni med sine to barnebarn.
