De lever med rus, omsorgssvikt og psykisk sykdom. Her er deres historier.
Endret: 12.09.2009 kl. 13:41
Bufetat Trondheim har gitt Adresseavisen en unik innsikt i livene til 40 anonymiserte barn. Historiene er deres versjon av situasjonen til disse barna.
«Anders» og «Tea»:
Anders (2 år) og Tea (4) er søsken. Bodde alene med mor i en leilighet som blir karakterisert som en søppeldynge. Matrester og fulle askebeger overalt. Sengetøy manglet. Ungene var skitne, med lus. Gutten var sår i rumpa og med steinansikt. Responderte ikke på kontakt. Hadde gitt opp og manglet helt språklige lyder. Jenta på 4 år ordnet opp så godt hun kunne. Handlet mat til seg og lillebror på butikken. Ingen av de to gikk i barnehage. Et eksempel på klassisk vanskjøtsel. De to ble plassert i et akutt beredskapshjem. Der har de nå bodd i over ett år. Det er uaktuelt å gjøre dette til et permanent fosterhjem. De to skal bo sammen og de skal ha kontakt med sine biologiske foreldre, som er enige i omsorgsovertakelsen. Ungene fungerer i dag ok.
«Kari»:
9 år. For tidlig født. Foreldrene er rusmisbrukere. Hun var ni måneder første gang barnevernet tok henne ut av hjemmet. Hun har siden den gang flyttet mellom hjemmet, beredskapshjem, fosterhjem og institusjon. Bor i dag i institusjon med tanke på langvarig fosterhjemsplassering. Der han hun bodd i over ett år. Hver gang et annet barn flytter ut blir en nedtur for henne, og hun lurer på hvorfor ingen vil ha henne. Hun er en blid og humoristisk jente, men sliter mye med konsentrasjonen.
«Mona»:
4 år. Begge foreldrene er rusmisbrukere. Sterk mistanke om biologiske skader på grunn av rusmisbruk i svangerskapet. Hun bor fremdeles hjemme, alene med mor. Blir fulgt opp av barnevernet. En til to ganger i uka kommer de for å sjekke om saken er akutt. Jenta steller seg mye selv. Hun er sjeldnere og sjeldnere i barnehagen, kun når mor er i stand til å følge henne.
«Lars»:
3 år. Psykisk syke foreldre. Bor i dag hjemme med den ene. Søsken er tatt ut av hjemmet.
«Tore» og «Una»:
Tore 6 år og Una 12 år – søsken. Mor er psykisk nedbrutt og har bedt om hjelp i en periode på ett til to år. Barna bor nå i beredskapshjem og fungerer bra.
«Vibeke» og «Frank»:
Vibeke 6 måneder og Frank 2 år søsken. Bodd alene med ung mor. En nabo meldte sin bekymring. Toåringen ble funnet med sårmerker på kroppen og store merker i hodet. Tyder på selvskading. Babyen var det umulig å få øyekontakt med. Helt flatt uttrykk i ansiktet. Mistanke om at de to barna har vært utsatt for vold, og at de selv har vært tilskuere til vold. De har vært forlatt og alene i boligen. For få måneder siden ble de flyttet ut av hjemmet. Da var de to barna svært hjelpetrengende. Da barnevernet hentet dem, hadde de problemer med å finne klær til barna.
«Linn»:
10 år. Bodd hjemme i de åtte første årene av sitt liv. Ble da flyttet ut av hjemmet på grunn av langvarig vanskjøtsel. Barnevernet har satt inn tiltak som ikke har hatt effekt. Barnet har manglet oppfølging på de fleste områder, og har selv vært vitne til vold. Kom først i beredskapshjem. Deretter i fosterhjem som ikke fungerte. Bor i dag på institusjon.
«Camilla» og «Tom»:
Camilla 7 år og Tom 10 år – søsken. Frykter at de utsettes for vold fra mor. En slektning er anmeldt for mistanke om seksuelle overgrep mot barna. Begge barna bor hjemme. De er mye hjemme alene.
«Iselin»:
5 år. Psykisk syk mor og voldelig far. Vært vitne til vold mot mor. Femåringen har vært mors trøst. Mor har fått tilbud om hjelp til sine psykiske problemer, men har takket nei. Jenta har utviklet en aggressiv atferd og trekker seg ofte inn i seg selv. Har bodd i beredskapshjem et halvt år.
«Omar»:
10 år. Opplevd vold fra far. Søsken har prøvd å stille opp, men ikke maktet det. Far er også voldelig mot mor. Mor er svært sliten og trøtt, ser ikke barna og deres behov. Gutten har nå vært i beredskapshjem i et halvt år. Venter på fosterhjem.
«Ulf» og «Torbjørn»:
Ulf 10 år og Torbjørn 8 år – søsken. Voldelig far. Mor i psykisk ubalanse. Familien har et dårlig nettverk. Barna har nå vært i beredskapshjem i snart halvannet år. Når kontaktpersonen i Bufetat kommer på besøk, ber de pent om at hun snart må finne noen som vil ha dem.
«Martin» og «Gina»:
Martin 1 år og Gina 2 år – søsken. Det minste barnet har vært utsatt for mye fysisk mishandling. Sykehuset påviste store skader. Det minste barnet var åtte måneder da de ble tatt ut av hjemmet. Babyen ville ikke spise og var sterkt underernært. Toåringen hadde det bedre. De to har nå bodd i beredskapshjem i et halvt år. De skal plasseres i samme familie og skal ha jevnlig kontakt med biologiske foreldre.
«Sadia», «Jabees», «Dan» og «Hassan»:
Sadia 8 år, Jabees 10 år, Dan 14 år og Hassan 17 år– søsken. Enslige, mindreårige asylsøkere som nå er under vurdering til et bestemt fosterhjem.
«Kaja»:
9 år. Mor er alkoholiker og har vært mye fraværende. Jenta er utsatt for vold fra en person i nettverket. Hun er traumatisert etter langvarig omsorgssvikt. Da hun var sju år ble hun plassert i beredskapshjem – som ikke fungerte. Nå har hun bodd på institusjon i ni måneder.
«Emilie»:
15 år. Far er død. Mor er gift på nytt. Mor og hennes nye familie ønsker ikke å ha noe med jenta å gjøre. Jenta ble først plassert i et fosterhjem som sprakk etter en tid. Hun bor nå på institusjon.
«Jon»:
11 år. Vokst opp med far, som skal i fengsel. Bor ennå hjemme. Gutten mangler omsorgsbase, ingen slekt og nettverk som kan ta seg av han. Alvorlig mangel på omsorgsevne hos far. Det har vært hjelpetiltak i hjemmet periodevis.
«Elena»:
8 år. Utsatt for vold i hjemmet. Foreldrene ruser seg på narkotiske stoffer. Jenta ble flyttet ut av hjemmet for et halvt år siden og bor nå i et beredskapshjem. Jenta har en utagerende atferd og har store konsentrasjonsvansker.
«Trond»:
9 år. Bodde alene med mor. Klarte seg mest selv. Mor hadde dårlig helse og dårlig økonomi. Ble hentet ut av hjemmet og flyttet i beredskapshjem i vår. Han fungerer ok.
«Elin»:
8 år. Bodd hjemme de første fem årene av sitt liv. Levd med psykisk ustabil mor, som har prioritert egne behov framfor barnets. Jenta har levd under massiv omsorgssvikt. Hun er understimulert på alle områder. Hun har liten tillit til voksne. Har lært seg å være høflig, men i bunnen er hun redd og fortvilet. Det fører til en aggressiv ordbruk og til dels voldelig atferd. Ble flyttet til fosterhjem da hun var fem, men det sprakk etter tre år. Nå bor hun på institusjon.
«Anita»:
9 år. Levd hjemme med psykisk syk mor til hun var syv år. Ble da flyttet til institusjon og bodde der ett år. Ble tilbakeført til mor og fulgt opp med tiltak. Dette sprakk etter ett år. Bor nå på institusjon igjen.
«Gaute»:
14 år. Bodde sammen med rusmisbrukende forelder til han var halvannet år. Ble da flyttet i fosterhjem. Det sprakk da han var 13 – etter at gutten gradvis utviste mer og mer negativ atferd mot fosterfamilien. Gutten har nå bodd ett år på institusjon og har fremdeles sinne- og frustrasjonsutbrudd.
«Åse»:
11 år. Rusmisbrukende far. Mor og barn utsatt for vold fra far. Bodde hjemme til hun var syv og ble da plassert i fosterhjem. Dette sprakk, og hun har de siste to månedene bodd på institusjon. Jenta er redd og engstelig. Hun har behov for stor grad av struktur og tydelige voksne.
Ufødt barn:
Søsken er plassert i fosterhjem. Fosterhjem vurderes nå i samarbeid med mor som har tunge psykiske problemer.
«Jecmimah» og «Jean»:
Jecmimah 8 år og Jean 12 år – søsken. Voldelig og rusavhengig mor. Bodd hjemme for inntil ett år siden. Barnevernet har satt inn hjelpetiltak i flere år: Råd og veiledning, økonomisk bistand og avlastning. Etter gjentatte bekymringsmeldinger ble barna satt i beredskapshjem. Der har de nå oppholdt seg ett år.
«Areta»:
7 år. Bodd hjemme sammen med rusavhengig mor i seks og et halvt år. Barnevernet har gitt råd og veiledning. Bor nå hos slektninger og utredes for en plassering hos noen i nettverket.
«Merete»:
14 år. Bor hjemme. Frykter at hun utsettes for vold fra mor. En i nettverket er anmeldt for mistanke om seksuelt misbruk.
«Mediatrice»:
7 år. Bodd sammen med rusavhengige foreldre fram til hun var to år. Barnevernet hadde tilsyn og tok rusprøver av foreldrene. Bor nå i et fosterhjem i barnets nettverk. Dette hjemmet ønsker ikke lenger å være fosterhjem på grunn av trusler fra biologiske foreldre.
«Guro»:
11 år. Bodd sammen med voldelig mor. Stor konflikt med mor, liten kontakt med far. Bodd i beredskapshjem etter henvendelse fra mor for et halvt år siden.
«Grace»:
13 år. Første bekymringsmelding til barnevernet kom da jenta var åtte år. Hun måtte klare seg mye alene. Mor sliter med psykiske plager og foreldrene klarer ikke å sette grenser. Jenta hadde en utagerende atferd. Ulike hjelpetiltak i hjemmet ble forsøkt før jenta ble plassert på institusjon sa hun var 12. Der har hun nå bodd i ett år.
«Fatima»:
3 år. Bodd sammen med rusavhengig mor. Ble flyttet ut av hjemmet da hun var tre måneder. Bodde først i beredskapshjem i fire måneder – som ble omgjort til fosterhjem. Dette fungerte ikke, og jenta ble plassert i et nytt beredskapshjem. Der har hun nå bodd i ett år.
Diskuter denne saken
Innsendt av Fosterbarn, 30.09.2009 22:35:39
Jeg har selv vært fosterbarn, jeg kjenner meg ijen av nen av barna hær, jeg bodde til mor helt til jeg var 6 år, da var det mye rus i hjemme, de fant sprøyter i kle skapene til meg og lillebroren min såm var 5 år mindre, jeg passet på han handlet bleier vasket han, sørget for at hn hadde det bra. men idag er jeg selv mamma på 20 år såm har jobb og klarer meg bra pga fosterforldrene som tok meg til sine hjem. de kan redde liv.
Innsendt av fostermor, 10.09.2009 15:03:10
Jeg er selv fostermor til 2 barn og har vært det i snart 6 år nå. Ser det er mange som reagerer på samværsretten og samvær med biologiske foreldre og synes det er et ankepunkt fra å bli fosterforeldre. Jeg tror de fleste barn er glad i sine foreldre, tross deres vanskelige og traumatiske oppvekst hos slike foreldre. Jeg har erfart at mine fosterbarn blir berolighet av å se sine biologiske foreldre visse gang i året for å få forsikring om at de lever og har det forholdsvis bra. Det har noe med identitet å gjøre også, selv om jeg no for dem er "mamma". Jeg har lagt ned endel arbeid med å etablere et godt forhold til de biologiske foreldrene og både jeg og barna har tjent på det i ettertid. Vi har da for det meste fått til trivelige møter hjemme her med mat og sosialt prat. Rus og fortid er da lagt bort for noen timer, både for dem og barna. Rosenrødt er det ikke, men la ikke denne delen av fosterheimsarbeid skremme fra å bli fosterforeldre. Viktig å være konsekvent overfor de biologiske foreldrene med en gang hvordan besøkene skal være og forholdet forøvrig til dem. Gjensidig tillit og respekt er viktige stikkord. Viktig at Barnevern og rettsapparat har beregnet rett antall besøk og hvordan besøkene skal legges opp for de enkelte barna og deres biologiske foreldre. Stå på, dere som vil bli fosterforeldre. Viktig arbeid og endel av gevinsten er hvis barnet/barna lykkes i livet.
Innsendt av Barbro Lyng Berg, 10.09.2009 14:06:50
Jeg og min samboer ønsker mer enn gjerne å bli fosterforeldre. Men vi frykter samarbeidet med de biologiske foreldrene. I tilleg så føler vi at det kanskje kan bli litt vanskelig å fremstille seg selv i forhold til myndighetene. Det stilles en del krav og det kan være litt vanskelig å utlevere seg selv. Tenker ofte på de som trenger hjelp spesiellt da vi ikke kan få barn selv. Det å hjelpe andre er en fin ting:) føles godt å kunne gi kjærligheten til noen som trenger det. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å få en sjanse...men litt skeptisk. Ser for meg at det kan bli vanskelig å forholde seg til de biologiske foreldrene. Spesiellt i forhold til barnas trygghet og hvordan de vokser opp. Det kan jo bli vanskelig for dem å forholde seg til flere personer og flere beskjeder om oppdragelse.
Innsendt av BV erfaring på godt å ondt, 10.09.2009 13:02:30
Har lest kommentarene her, å blir nesten like bekymra som for barna. Ingen å jeg gjentar INGEN har rett til å stille slike komentarer om andre folk. Jo mange trenger hjelp, i forskjellige former, der fosterhjem er eneste riktige.
Men vi må holde oss for gode til å dømme andre, jeg er ingen pusekatt selv, å liker ikke det jeg leste om barna, men det værste jeg leste var der BV var klar over forhold, for å drøye de ut. Dette er omsogssvikt av BV også. Å til du enslige mor, du som ønska å hjelpe. Det er trist at du ikke føler deg godtatt, hvordan klarte du det med egne barn?Mange ganger er den erfaringa du å andre her sitter med, langt bedre enn den man leser seg til.Her svikter systemet på nytt mange barn, tror du å andre enslige er langt bedre enn institusjon å frem og tilbake, hjelp Dere når usikkerheten kommer, å jeg tror at mange skjebner ville bli avhjulpet til alles glede.Å dere alle, jeg vet hva jeg snakker om, har nemlig erfaring fra begge sider i dette, ingen slik sak er lik.Innsendt av Store huse, 10.09.2009 12:30:18
Jeg har alt det som trenges.
Men frykten for at få de biologiske foreldrene på døra og kontakt med de barna,er for meg bortkasta med tid.Stakkars barn som blir kasta til høgre og venstre.Dem trenger ikke at møte sine ordentlige forelder om dem ikke kan ha dem.Man bruker jo lang tid at bygge dem opp,hva hender da,om de hele tida skal møte sine forelder?Innsendt av a f, 10.09.2009 09:34:36
Diskusjonen om hvorvidt BV stiller diagnoser og generelt er for raske til å ta barn ut av familien er jo et sidespor i forhold til hva artikkelen handler om. Disse barna som beskrives har jo utvilsomt behov for hjelp. Jeg må si jeg er enig med de som reagerer på at de biologiske foreldrene får besøksrett. Jeg kan ikke forstå hvilken positiv effekt dette har hos barna. I slike saker må jo barnets beste, og kun barnets beste, stå i fokus. Foreldrene må også få hjelp, men det er en helt annen sak, for en helt annen etat enn BV.
Innsendt av Boffi, 12.09.2009 13:16:32
Barnevernet plikter å hjelpe foreldre både før og etter en omsorgsovertagelse, i følge et rundskriv fra regjeringa som ble lagt ut på regjeringa .no i sommer.
Innsendt av triste greier, 10.09.2009 09:15:23
Hva skjer i en verden hvor barn blir kastet hit og dit pga at de har foreldre som ikke kan å være foreldre. Stakkars uskyldige barn som ikke har bedt om å komme til en slik verden. Jeg er selv mor til 2 nydelige jenter som nå er 15 og 20 år og klarer vel ikke å sette meg inn i det jeg har lest her om omsorgssvikt av uskyldige små barn. Jeg har så lyst til å være et fosterhjem, men jeg er enslig og har ikke de ressurser som trengs. Håper at det blir gjort noe drastisk med det som skjer med disse barna. Jeg håper også at de foreldene som ikke klarer og ta vare på seg selv og sine barn får den hjelpen de trenger, jeg kan ikke tenke meg at det kan være lett å ikke klare å ta vare på sine barn pga psykiske og økonomiske problemer. Skjerp dere politikere og skaff hjelp til disse barna koste hva det koste vil.
Innsendt av Småbarns- mamma, 08.09.2009 09:28:32
Ja, dette var mye trist på én gang... Men i stedenfor å skylde på politikerne og den ene etaten etter den andre, har jeg noen spørsmål:
- Hvordan skal man gå fram om man kunne tenke seg å være fosterfamilie? - Hva kreves av denne familien? - Hvordan blir barnet og fosterfamilien oppfulgt?- Mange av disse ungene sliter med psykiske traumer etter opplevelser i hjemmet, får disse psykologisk tilbud gjennom barnevernet/helsestasjon, eller er det fosterforeldrene som skal fungere som psykologer?- Hva får man i f.eks. økonomisk støtte for innkjøp av småbarnsutstyr til de minste barna? Det er så lite vits i å krangle om hvem som har skyld i at disse barna har det slik. Se heller framover og tenk: Hva kan jeg/min familie gjøre for å gi dem en bedre framtid?Innsendt av En som har tenkt seg om flere ganger, 08.09.2009 08:30:21
Man får lyst til å bli fosterhjem og hjelpe etter sånne reportasjer. Men så lenge kontakten med biologiske foreldre er satt så høyt er det uaktuelt. Å bygge opp barna gang på gang etter "mamma/pappa treff" virker skikkelig demotiverende.
Og hvis disse treffene er uaktuelle, er allerede barna så skadet at de burde bo hjemmes hos barnepsykologer eller andre med relevant utdanning.Vi får håpe politikerne tar til seg reportasjen, og tilrettelegger slik at potensielle gode fosterhjem får vilkår som er motiverende. At barna i utgangspunktet trenger ekstra oppmerksomhet og oppfølging er en sak man skal regne med, men at man må risikere ett skritt frem og to tilbake p.g.a. samværsrett bør stat og etat se på en gang til.Innsendt av 87-mod, 08.09.2009 02:38:54
Synes det er trist å lese om disse barna. Fikk selv ei datter for rundt en måned siden og syns det er utrolig flott å være mor. Kan ikke forestille meg hvordan de har det, hadde selv verdens beste oppvekst med tett nettverk og alle sammen storkoser seg sammen.
Har siden jeg ble atten år tenkt at jeg skal adoptere eller bli fosterforeldre. Leste på alt jeg kom over og ble skuffet over at det er så mange krav, men har som mål å bli fosterforeldre en gang når tiden er inne. Dessverre er jeg alt for ung og må konsentrere meg om min fantastiske datter som trenger min og fars oppmerksomhet. Håper flere ønsker å bli fosterforeldre, for barn er utrolig flotte og alle fortjener å vokse opp med stabile rollemodeller.Innsendt av trist, 08.09.2009 00:50:26
vil så gjerne være en ressursperson/fostermor for barn som treng det,men når økonomi teller mer en kjærlighet...
Innsendt av Observatør, 09.09.2009 07:33:38
Bitter ja... lurer på hvorfor. Argumentet faller på sin egen urimelighet og gjenspeiler en oppkonstruert holdning i mangel på noe annet.
Innsendt av Kristin Bye, 08.09.2009 00:15:49
Å dette er bare i Trondheim! Helt forferdelig å tenke på alle barna og ungdommene som trenger en utstrakt hånd der ute.
Innsendt av Maria Kjelstad, 07.09.2009 23:39:22
Om "Anders" og "Tea" står det bl. a. at de ikke går i barnehage. Er dette regnet som en del av vanskjøtselen? Jeg bare spør. Og angående dette med å bo i en "søppeldynge": Mange barn i andre land bor bokstavelig talt på slike steder. Hvorfor er ikke disse barna tema i valgkampen? Våre politikere skal jo visstnok også bry seg om utenriksspørsmål...
Innsendt av Frid Schjølberg, 08.09.2009 15:35:20
Andre land hvor barn bor i en "søppeldynge" er som regel uland som trenger masse hjelp for de har ikke økonomi!
Norge der i mot har økonomi men prioriterer heller andre saker fremfor sitt eget land, de tar inn mange mer flyktninger enn de burde, hadde de heller tatt vare på de stakkars barna som trenger hjelp i sitt eget land først og fremst, muligens da Norge hadde vært et godt land og bo i.Innsendt av hjerterom, men ikke husrom nok..., 07.09.2009 21:14:32
så skulle samtlige av disse fått bo hos meg!!! Temaet har vært oppe til diskusjon hos oss flere ganger, men vi har kommet fram til at så lenge vi ikke eier leilighet kan vi ikke gi et fosterbarn det fantastiske og stabile livet det fortjener! Håper så veldig at det vil bli telefonstorm hos barnevernet etter denne reportasjen, og at noen åpner hus og hjerte for disse ungene!
Innsendt av magica Tryll, 07.09.2009 20:44:05
Æ e vernepleier og mamma og syns det e helt horribelt at faktisk lovverket i norge e sånn at foreldres "rett" te å ha kontakt me ongan sin e større enn hensynet te om ongan faktisk har det bedre uten å ha kontakt me foreldran sin. Kor mang sjansa ska foreldre få i forhold te ongan dæm ha fått?? eks: over "Martin og Gina". dæm ha sannelig mæ gjort sæ fortjent te å mist kontakt me sine onga for alltid i min verden. Tru mang vegre sæ for å bli fosterforeldre også i forhold te att det kan bli trøblete i forhold te samarbeid me bio-foreldre. Æ bli så lei mæ på vegne av ongan, dæm fortjene så utolig my mer, uskyldige små, la bio-foreldre få skikkelige konsekvensa når dæm mishandle og vanskøtte ongan sin. Da villa kanskje veien ha vært litt kortar for oss "vanlige foreldre" å tatt te oss nånn også.
Innsendt av Nina Hei, 07.09.2009 20:21:10
Dette er dårlig lesning! Det gjør vondt langt inni hjerterota når jeg leser sånne ting. Og når man her har det svart på hvitt hvordan tilstanden er rundt om i Norge, er det noen som må få opp øynene. Det er barn ned i 1 års alderen her, disse må da for svingende får hjelp? Jeg og mannen min har lenge snakka om å bli fosterforeldre - men kravene er så strenge, og det skjønner jeg at de må være. Men kan ikke barnevernet heller se litt mer på hvordan fosterfamilien har det i hverdagen, hvordan ungene der har det og hvordan liv de lever, uten å måtte gå på et flere ukers kurs?? Dette er barn som trenger hjelp NÅ - og mange er klar for å hjelpe, men systemet er så tunggrodd og situasjonen for disse små, hjelpesløse ungene blir bare værre og værre.
Innsendt av Trond Heim, 07.09.2009 18:59:18
merkelig at det finnes kun 12! fosterhjem i en by med
170 000 innbyggere!? og hvor er politikerne med ordentlige ambisjoner og innsikt, som kan rydde opp?hær e d nå ravgæli!
