I 2013 er det nesten som et fjernt minne. Sentrumsregjeringen, under ledelse av Kjell Magne Bondevik, var en mindretallsregjering av Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Den ville aldri sett dagens lys uten Thorbjørn Jaglands krav om at Arbeiderpartiet måtte oppnå minst 36,9 prosent av stemmene for å regjere videre i 1997. Den er likevel en påminnelse om sentrumspartienes styrke – når de ikke er bundet til ett av de store partiene.
Dersom de rødgrønne taper valget er Senterpartiet igjen «fritt» og kan samarbeide med andre enn SV og Ap. Det er tilbake i sentrum. Ulempen er at Kristelig Folkeparti og Venstre beveger seg unna friheten i sentrum ved å velge borgerlig side. Spørsmålet er hvor lenge en slik allianse vil leve.
Akkurat nå går veien til politisk makt for Venstre og KrF gjennom samarbeid med Høyre og Frp. Poenget er å bli kvitt de rødgrønne, som effektivt har blokkert innflytelsen til de små. I sitt hjerte står KrF nærmere Arbeiderpartiet enn Frp. Men med den rødgrønne flertallsalliansen har KrF null innflytelse gjennom Ap.
Hvis den ryker, åpner det seg et nytt landskap. Den rødgrønne lojaliteten vil med ett være borte.
Dersom en ny borgerlig regjering knytter de borgerlige partiene tett sammen, er sentrum like dødt som i dag. Men dersom det blir en mindretallsregjering og KrF og Venstre ikke deltar i den, kan det bli fristende for de to å finne tilbake til sin gamle sentrumsrolle. Der de forhandler og samarbeider både til høyre og venstre, alt etter hvor det er mest gjennomslag å hente.
Det er denne muligheten Senterpartiet ser. Og forbereder seg på å utnytte.