Mandag denne uken sprakk nyheten. Da hadde Levie (12) holdt på hemmeligheten i over 1,5 år, og sett håret gro for hver måned som gikk.

- Jeg sa ikke noe til noen, men hadde bestemt meg for at når det ble langt nok så skulle det klippes og bli til parykk for et barn som ikke har hår.

Foreldrene Rune og Grethe Jonsdal ble temmelig overrasket da datteren fortalte om sin store plan. Det var Malviknytt som først omtalte Levies historie.

Les også denne saken om pappa Rune: - Rune er en ekte supermainn

Overrasket foreldrene

- Mamma ble veldig usikker. Egentlig ville hun ikke at jeg skulle klippe av meg alt håret.

Men 12-åringen overbeviste først mamma, og deretter pappa.

- Jeg forsøkte å belyse alle sider, og sa at hun måtte være forberedt på kort hår i lang tid fremover. Kanskje kom hun til å angre seg også, men Levie ga seg ikke. Til slutt måtte vi bare respektere valget hennes, forteller pappa  Rune Jonsdal og legger til at jo, jeg er jo litt stolt av henne.

Og man skal ikke se bort ifra at besøkene i barnekreftforeningen har påvirket datteren.

- Jeg er engasjert i «Hockey for kreft», som jobber for trivselstiltak i barnekreftforeningen. Noen ganger har jeg tatt med mine barn så de ser at nye fotballsko kanskje ikke er det viktigste i verden. De har ikke vondt av å få perspektiv og verdier i livet.  Sånn sett er det godt å se at besøkene har sådd frø, sier pappa Rune.

Husker lita, skallete jente

Levie har møtt kreftsyke barn flere ganger, og det er særlig ett møte som har gjort inntrykk.

- Det var på sykehuset. Der så jeg ei lita jente som lå i telt, hun var helt skallet. Det var tøft å se, synes jeg.

Levie klarte ikke å glemme den lille jenta, og da hun så en lignende histore på tv bestemte hun seg. Hun ville spare ned håret, klippe det av og gi bort alt.

Hos den lokale frisøren ble håret vasket, kammet og stelt, og deretter delt inn i fire like deler. En etter en ble «hestehalene» kuttet i hakehøyde, helt til Levie satt igjen med en kort bob, og fire «hestehaler» til parykkmakeren.

Snakkis på skolen

- Jeg var litt spent på klassevennene, hva de ville si.

- Hva sier de da?

- Mange sier det er kult gjort, andre sier det står respekt av det jeg har gjort. Noen har lyst til å gjøre det samme, men er usikre på om de tør.

- Hva synes du selv da, etter ett døgn med kort hår?

- Det er deilig. Godt. Nå skal sikkert håret mitt settes sammen med en annens hår, og så blir det parykk til et barn som trenger det. Det synes jeg er fint å tenke på.

- Hva skal du finne på nå som hårprosjektet er over, da?

- Spare det ned igjen. Og klippe det på nytt.