- Æ trur flyet bli skikkelig bråkat. Et bråkefly!
Åse er fire og et halvt år, med lopper i blodet og reisefeber. Til helga klatrer hun, mamma Gunhild Aamodt og pappa Dag Jørgen Hansen om bord i forsvarets Hercules-fly, med kurs mot Paris, i regi barnekreftforeningen. Med seg har hun et par rosa øreklokker, egentlig kjøpt med tanke på konserter, men også fullstendig passende ombord i et skikkelig bråkefly på vei mot prinsesseland.
- Det e fordi æ har hatt kreft, svarer hun på journalistens spørsmål om hvorfor hun skal på tur.
Og slik er det. Den vevre jenta ble utsatt for sykdommen i 2013. I ei fotobok mamma har laget, viser hun fram bilder fra tida på sykehuset. Hun peker gledesstrålende på ponnileken hun fikk den dagen hun fikk diagnosen, hun skravler blidt om klovner, ballonger og besøk av venner. Mamma Gunhild hører på.
- Mens Åse forteller om alt dette fine ved sykehusoppholdet, er mine minner ganske annerledes, sier hun stille litt etterpå. Hun husker sykdommen, trusselen, angsten.
Lang ventetid
- Det begynte med at hun tisset blod to ganger, forteller Gunhild.
Det var den 30. august i 2013. Etter å ha ringt fastlegekontoret og googlet litt, slo familien seg til ro med at det mest trolig var snakk om en urinveisinfeksjon, ikke noe farlig. Likevel bestilte de time på en privat klinikk mens de var på ferie, for å få behandlet infeksjonen.
På klinikken fant de ingen tegn til infeksjon, men privatlegen mente de burde få en henvisning fra fastlegen for å bli sjekket av en spesialist. Problemet var at fastlegens henvisning bare førte til to måneders ventetid, uten lyd fra sykehuset. Så skjedde det igjen. Doskåla ble på nytt farget rød av blod.
- Da ringte jeg og purret på sykehuset, og fikk høre at hun var satt på lav prioritet, innkalling skulle komme over nyttår en gang. Jeg maste meg til en time uka etter, den 30. oktober.
Svulst på nyren
Ultralyden blir starten på et mareritt for familien. Uforstående får de tildelt et rom på barnekreftavdelingen, og så kommer beskjeden. Åse har kreft. Den 5. november blir det klart at Åse har Wilms' tumor, venstre nyre er omtrent tre ganger så stor som den høyre, fylt opp av svulsten.
Cellegift pumpes inn i den lille kroppen, fireårsdagen feires midt i sykdomsforløpet, nyren opereres ut, håret forsvinner. Det er et krevende år for familien. Og den muntre stemmen til den lille jenta står i sterk kontrast til bildene boka viser.
- Se, her kom det to klovner på besøk mens jeg spiste ertesuppe, utbryter Åse og peker ned i boka.
Hun drar ned genseren og viser veneporten som fortsatt sitter under huden. Der satt de cellegiften, og der henter de blod når hun er på kontroller. Når hun trekker genseren opp, viser hun frem det lange arret som strekker seg tvers over magen. Den ene nyren er borte.
- Men jeg sov da de gjorde det, da, understreker Åse.
Til prinsesseland
- Mamma, hvor mange dager er det igjen til vi drar nå?
- Jo, nå er det vel bare fire eller fem dager.
- Hæ? I går sa du seks!
Det er ingen tvil om at jenta gleder seg. I to dager skal hun få være i Paris. Det er forsvaret som stiller gratis med et Hercules-fly med mannskap og flyr 30 kreftrammede familier fra Trøndelag til Frankrike. Der skal de ligge på et temahotell med gangavstand til Disneyland Paris.
- Jeg gleder meg aller mest til å spise på Askepotts restaurant i Disneyland. Jeg tror Askepott kommer til å være der selv. I alle fall flere andre prinsesser, sier Åse med øyne som glitrer om kapp med kjolen på barbiedukken hennes.
- Jeg skal ha med meg både Snehvitkjolen og Elsakjolen, for vi skal jo være der i to dager!
Betydningsfullt tiltak
- Det begynte med at en far i forsvaret opplevde at hans eget barn fikk kreft. Som en oppmuntring fikk barnet være med på tur med Herculesflyet. Etter det ble det gjort til en årlig begivenhet, som en oppmuntring til familier med barn som er rammet av kreft, sier Gunhild.
Hvert år er det pasienter fra et nytt fylke som får på reise. I år er det ni år siden sist det var Trøndelag sin tur.
- Tiltaket er kjempefint, vi har gledet oss hele sommeren.
- Opplevelsene fra tiden med sykdom sitter i kroppen, og vi tenker utrolig mye på det. Det å få være med på noe som dette, og samtidig tilbringe tid sammen med mennesker som har de samme erfaringene som oss, betyr veldig mye, sier hun.
En del av de som reiser har Åse og familien møtt i gangene på sykehuset, men mange er ukjente. Likevel gir den felles bakgrunnen dem et unikt bånd.
- Jeg tenker mye på de barna som fortsatt er under behandling, sier Gunhild.
- For oss gikk det ganske fort. Det er flere barn som var der da vi ble innlagt, som fortsatt er der og har lange tider på sykehus foran seg enda. Det gjør vondt å tenke på dem.
- Hva er det første du skal gjøre når dere lander i Paris, Åse?
- Gå ut av flyet!
Som man spør, får man svar. Etter hvert utdyper hun likevel.
- Jeg gleder meg veldig til å se alle prinsessene som går i parade nedover gata. Det er Anna og Elsa som går først, forklarer hun.
Tilbake i barnehagen
- Det beste med å begynne i barnehagen var å få tilbake Mie Elise, utbryter Åse.
Og de andre barna selvfølgelig, men det er nå en gang noe spesielt med en bestevenn.
For etter at familien kommer tilbake fra Paris, venter hverdagen. Åse skal fortsatt gå til kontroll, det er ikke lov å kalle henne frisk riktig ennå. Likevel er det godt å ha sykehustiden bak seg og blikket rettet mot fremtiden.
- Hva skal du bli når du blir stor, da?
- Jeg skal bli politiker.
