- Vi klarer det rett og slett ikke mer, sier Vibeke Tolnes Olsen.
Hun og Bente Johanne Værnes har de siste årene rykket ut fra tidlig på morgenen til sent på kvelden når katter har blitt påkjørt langs veiene i Trondheim-området, enten om de har vært døde eller skadd. Dette er en jobb de har gjort frivillig for organisasjonen Bakgårdskatt.
Målet har vært å forene katten med eieren, om den har vært død eller levende. Det hører imidlertid med sjeldenhetene at katten lever når de ankommer stedet. Dermed må ofte Vibeke eller Bente viderebringe den tragiske beskjeden til kattens eiere.
- Mange av eierne får sjokk når vi ringer dem, forteller Vibeke.
- De blir lei seg, men glad og lettet for å få svar på hva som har skjedd med katten deres, fortsetter Bente.
- Det er tilbakemeldingene fra eierne som gjør at vi har klart å holde ut, sier de to.
100 katter i år
Nå må de imidlertid gi seg etter at Bakgårdskatt i 30 år har hentet påkjørte katter. Så langt i år har de hentet 100 katter, mens tidligere var det nærmere 50 katter i året.
Før Vibeke og Bente tok på seg oppdragene var det Inger Marna Beskeland som dro ut for å plukke opp de påkjørte kattene. Dette var en jobb hun gjorde i nær tre tiår, før hun etter hvert måtte gi seg.
- Jeg tror ikke folk kjenner til den innsatsen hun har lagt ned, sier Vibeke.
At det har blitt flere oppdrag bare den siste tiden forklarer de med at de har blitt mer synlige, blant annet på sosiale medier.
- Vi klarer ikke å få inn nok frivillige, og derfor ser vi oss tvunget til å avslutte denne delen av jobben, sier Bente, som understreker at Bakgårdskatt fortsatt vil jobbe med å omplassere eierløse katter.
Stor belastning
Én av utfordringene med å hente påkjørte katter har blitt at de måttet rykke ut i tide og utide, med de belastningene det medfører, også økonomisk.
De to har nemlig kastet fra seg det de har i hendene når de har fått melding om påkjørte katter, enten om det har vært fra politiets operasjonssentral eller fra andre som har sett påkjørte katter fra veien.
- Jeg har vært hjemme og laget mat da jeg har sett at politiet ringer. Da vet jeg at det er bare å slå av stekeplata, sier Bente.
Sporer opp eierne
Prosessen etter de har plukket opp kattene har vært å spore opp eierne. Omtrent en tredjedel av kattene har vært merket med chip, som gjør at eieren enkelt kan spores opp med en chipleser. Har ikke katten vært merket med chip har de prøvd å komme i kontakt med eier, blant annet ved å legge ut annonser på nettstedet Dyrebar.
- I de tilfellene kattene ikke er merket med chip bruker vi enormt med ressurser for å spore opp eierne. Som oftest klarer vi det ikke, sier Bente.
Av eierne de får tak i er det om lag halvparten som ønsker å ta et siste farvel med katta.
- Mange ønsker å ta et siste farvel med katta og begrave den selv, fortsetter hun.
Frykter at eierne ikke blir varslet
Fordi det har tatt tid å spore opp katteeierne eller fordi eierne ikke har kunnet hente kattene på kort varsel har de hatt en rutine på å pakke inn, merke og fryse ned kattene. De har da tatt vare på dem i en måned før kattene har blitt sendt til felleskremering.
Nå frykter de at kattene vil bli sendt til kremering, uten at noen jobber med å spore opp eierne, selv om de også er merket med chip.
- Vi skjønner ikke at det offentlige ikke får et godt nok system på det her. Vi hadde gjerne tatt på oss jobben med å spore opp eierne hvis det hadde blitt lagt bedre til rette for oss og vi hadde sluppet all kjøringa, sier de to.
