Onsdag 12.3. fikk vi innstillingen fra det partssammensatte utvalget som i måneder har sittet sammen for å forberede framtida for de offentlige pensjonene. Utvalget har ingen konklusjon, de legger fram ulike modeller. Det er to hovedmodeller: Påslagsmodell og modifisert bruttopensjon. Om navnene er forskjellige, så har de det felles at slitne lavtlønte taper titusener i årlig pensjon til de dør.
Felles er også at du må ha tjent mye for i det hele tatt å få lov å gå av. Faktisk 258000 i 40 år. Statistisk Sentralbyrå har lagt fram tall som viser at 27 prosent av alle kommuneansatte tjener under 210000. 42 prosent under 280000. Enda færre har hatt jamn inntekt i 40 år. Mitt tips er at halvparten av LOs medlemmer i kommunene mister retten til å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) ved 62 år. I dag kan så godt som alle gå av ved 62 år. Det holder å ha tjent mer enn 70000.
Ordningen som var ment for sliterne, stenger døra for sine egne. Lavtlønte kvinner ekskluderes. Hva slags alternativ har de som ikke makter å stå videre, men mister sin rett? Det holder ikke å være sliten for å få uføretrygd. Er det Nav som venter? Eller er det sosialtrygd? Hvor ble det av den verdige avgangen fra arbeidslivet?
Kari har ei lønn på 260000 i 40 år og får lov til å gå av ved 62 år. I dag ville hun fått avtalefestet pensjon (AFP) på 160000 til hun fylte 65 år. Da ville hun gått over på tjenestepensjon på 172000 og når hun fylte 67 år, ville hun fått 189000 livet ut. I 2011 får hun i stedet minstepensjon på 140¿000. Tapet er 50000 i året livet ut.
Og dette gjelder ikke bare lavtlønte Kari. Det gjelder også sosionom Berit. Med lønn på 310¿000 i 35 år får hun 1000 kroner mer enn minstepensjonisten i måneden. Men hennes livsvarige tap blir 60¿000 i året.
Jeg vet ikke hva dette utvalget har brukt sine måneder på. De kommuneansatte har jo en skriftlig avtale som garanterer Kari 66 prosent av sluttlønna si ved fylte 65 år, sjøl om hun har gått av tidligere med en dårlig AFP. De statsansatte har dette lovfestet. De trenger ikke gi fra seg noe som helst. Ingen fagbevegelse vil erstatte det beste offentlige sektor har, gode pensjonsordninger, med det som her foreslås. Det er også begrenset hvilke maktmidler ei regjering kan ta i bruk mot fagbevegelsen fire måneder før et valg.
Dette handler ikke om innsparing. Vi snakker om 2011 og pensjon ved 67 år. Det er før de store innsparingstiltakene, levealdersjustering og indeksering har begynt å virke. Dette handler om hvem som skal nyte godt av offentlig tjenestepensjon: De som er utslitt, oftest med lav utdanning, dårlig helse og lav lønn eller de som har en jobb å bli gammel i, oftest med høy utdanning, god helse og høy lønn. Det handler om klasser.
Hvorfor fins det ikke en eneste modell fra dette utvalget som ivaretar selve kjerna i offentlig pensjon; retten til å gå over fra AFP til offentlig tjenestepensjon ved 65 år? Hvor er fagbevegelsens egen modell? De har jo vært der. Jeg tviler ikke på at regjeringen mener alvor. De lider av den vrangforestiling at Kari ikke er utslitt, at hun godt kan jobbe noen år mer. Bare det lønner seg.
De tror på at arbeidslivet blir lettere og mer inkluderende for hver dag som går.
Mens hverdagen for Kari og Per blir hardere og hardere for hvert år som går.
I mange yrker også fysisk, i enda flere yrker øker tempo, stress og ansvar.
Jeg tror det er to grupper som vil jobbe lenger. Det er de som er ved god helse, har god utdanning og interessante jobber. De kan jobbe til de er 75 år om de vil. Blir utvalget fulgt, er de dette lønnsoppgjørets store vinnere. De kan faktisk oppnå mer i pensjon enn de har i lønn. 150 prosent av lønna si i pensjon.
Så er det de som ikke får lov å gå av eller de som holder ut et år eller to til fordi de ikke vil bli minstepensjonister. I stedet for å gå av med litt av helsa i behold, så jobber de til de stuper og ødelegger sin egen alderdom.
Det er dette lønnsoppgjøret står om. Retten til en verdig avslutning på arbeidslivet. Retten til en pensjon du kan leve med, ikke bare overleve med. Ikke bare for lavtlønte, men også for de uten topp lønn, men med lang utdanning.
Presset fra grunnplanet i fagbevegelsen må øke. Ledelsen må vite at dette er medlemmene villig til å slåss for. Her må de ikke fire. Krav nummer én er: Rett til å gå over på tjenestepensjon ved 65 år, sjøl om du har gått av med AFP.
arne.byrkjeflot@trondheim.kommune.no