«Tar mæ en tur te andre sia av jorda æ, mamma», hører jeg en av mine medelever rope før jeg selv finner billetten til innsjekkinga. Trondheim – Amsterdam, Amsterdam – Shanghai. Shanghai – Beijing.

Jeg humrer for meg selv, mens jeg gliser fornøyd til billetten. Den blunker tilbake.

Vi kommer med mysende øyne ut av flyet. Overtrøtthumoren, stiv nakke og spor av døgnvillhet sitter kriblende i kroppen etter nesten et halvt døgn i fly. Et trangt fly.

Øynene sperres fort opp. For hvem visste vel at hjertehopp, døden-nær-opplevelser x 5 og trafikksjokk skulle innhentes i løpet av de neste 30 minuttene? Ikke jeg.

Liten verden?

Rånerne i Trondheim kan gå å legge seg. Taxisjåførene i Shanghai slår de aldri. Her handler det om å bytte flest mulig filer, gjerne i sikksakk, overskride fartsgrensen med minimum 60 km/t og konkurrere om hvem som skal få kjøre av myke trafikanter og bilister. Vi kom oss fort til hotellet.

Og her står jeg med mine 165 cm, omringet av uforståelige tegn, store folkemengder og høye bygninger. ”Høye bygninger” var egentlig ikke beskrivende nok. Jeg mener, Tyholttårnet med sine søte 125 meter, og Eiffeltårnet med sine arrogante 300 meter vet ikke engang hva ordet ”høyt” betyr. Jeg snakker om skyskraperen Jin Mao med en høyde på 425 meter over bakken, og TV-tårnet Pearl Tower som er 468 meter høyt. Jeg snakker store-store brødre.

Passiv storrøyker og B-kjendis

Første dagen på andre siden av jordkloden går med til å gå i slummen, 50 meter fra hotellet, midt i moderne Shanghai, verdens største havneby. Støvet og forurensningen ligger som et slør over byen. Skyskraperne er grumsete og uklar allerede hundre meter foran meg. Som jeg hørte før jeg dro: En dag i Shanghai, er som å røyke en 20pakning med røyk. Det tror jeg herved på.

Folk smiler, peker og ler latterkrampeaktig av oss. I begynnelsen lurte jeg nesten på om jeg hadde dopapir hengenes ut av buksa, ekstrem rar hårsveis, eller bare underlig utseende, eller hva? Det gikk selvfølgelig fort opp for meg at det var fargene det handlet om, hud og hårfarge. Vi var spesielle. I løpet av noen dager ble jeg nesten vant til å bli behandlet som en litt over gjennomsnittlig B-kjendis.

Rar, men billig

Det er umulig å skrive om Kina uten å nevne det kinesiske kjøkkenet. Kinesisk mat er ikke akkurat ensartet, og menyen vil variere fra nord, sør, øst og vest i Kina. I havnebyen Shanghai er det en god del sjømat å få servert, men i Beijing finner man f.eks den tradisjonelle peking-anden og litt sterkere mat. Ofte servert i begge av byene var vårruller, dumplings, ris, tykke nudler og wok, oftere med en litt annen konsistens enn den vi er vant til. Siden jeg aldri klarte å lærte meg mandarin, som er navnet på språket kineserne snakker, var jeg alltid spent på hva jeg fikk servert. Var det fuglebein, froskelår eller slange denne gangen?

I Kina er det å spise ute svært vanlig. Det er vanlig å samles rundt et rundbord med en glassplate i midten. Glassplaten snurres rundt, slik at alle får forsynt seg med rettene på bordet. I Kina er det ingenting som heter min og din mat. Her skal det deles. Dessuten, så er det ikke noe kjære kniv og gaffel. Her er det bare å begynne å praktisere spisepinneteknikk!

Kineserne skal ikke ha ryktet på seg for å være smålig med maten. Fat etter fat etter fat etter fat ble servert. Var det virkelig meningen at vi skulle spise opp alt dette? I ettertid fikk jeg høre at det faktisk ikke er høflig å spise opp all maten. Naturlig tankegang; hva gjør de med alle restene?

Mitt første notat om mat i min dagbok er: ”Rar, men billig!”. Og ja, maten er latterlig billig for oss nordmenn. En stor porsjon middag kan du få fra tre kroner og oppover. Ofte er drikken dyrere enn maten. Vann har norske priser, og er dyrere enn brus.

Rap, spytt og pill

Smellvakre kvinner som harker opp spytt, spytter på gata, raper på høyt middagsvolum og gutter som tørker seg med hendene på tissetassen er ikke et uvanlig syn. Har du luft i magen i Kina, så er det bare å slippe seg løs (den rette veien). Her er det nemlig høflig å rape. Og er du lei av tannpirker, tanntråd, q-tips, og tørkepapir er det å spare til en lang lillefingernegl. Det er en praktisk og nødvendig sak for å komme seg inn i kroppens små åpninger. Å pille i nesen foran ukjente folk, er heller ikke’no problem. Hygienisk sa du? Tja, bruker da den andre handen til andre ting.

I tillegg har nok kineserne en litt annen intimgrense enn oss. Det merket jeg da jeg skulle kjøpe meg en BH. Butikkdamen hadde nemlig sin egen måte for å finne en passende størrelse. Imponerende, men hun fant riktig størrelse på første forsøk!

Sol i hjertet

Vi reiser med nattoget fra Shanghai til Beijing. En i klassen finner ikke billetten, og det er en halvtime til toget går.

Heldigvis ble det akkurat tid nok til å få kjøpt en ny billett før toget gikk. Etter en times tid med tog, begynner skyskraperne å skimte, og et nytt landskap viser seg. Et landskap mer oversiktelig og med snø. Neste gang jeg våkner er jeg i hovedstaden.

Lukten av brunkull slår i mot oss. Jeg kjenner at atmosfæren er annerledes her. Det er kaldt, men ikke så kaldt som forventet. Guiden vår Allen, møter oss smilende, mens han vifter så smått med sitt gule guiding-flagg.

Allen forteller oss at det er åtte millioner sykler i Beijing, og jeg tenker at Katie Melua- sangen burde få seg en rettelse. Med Allen forklarer oss at det er flere og flere som får biler i dag, og at det finnes omkring tre millioner biler i Beijing. Sykkelantallet blir færre. Du er tilgitt, Melua.

Allen guider oss i flere dager. Han tar oss med på Rickshow, der to sitter på en sykkelvogn. Han tar oss også med på plasser som den forbudte by, som er de tidligere keiserliges palass og «The most exciting Kungfu Show in the world»- The legend of Kungfu, der de gjør akrobatiske bevegelser, dans og knuser jernpinner i hodet.

Vi står opp grytidlig for å få med oss aktiviteten som pågår om morgenen i The Temple of Heaven – Himmeltemplet. Solen er på vei opp, og det slår meg at vi faktisk kan se sola. Dessverre er det nok bare fordi Beijing har mye mer vind enn Shanghai. Vi betaler oss inn til tempelplassen, og får se en ny verden. Hundrevis av gamle og unge mennesker trene skyggeboksing, leker seg, danser og synger. På denne tiden pleier vi å haste oss til jobb i Norge. Mellom trærne kan man finne gamle som fekter med sverd, skyggebokser med vifter og leker seg. Enn om det hadde vært sånn i Norge.

Tom-peng-pung

Siden vi ikke brukte pengene på maten, var det en selvfølge å legge opp tidsplanen etter shoppingen. I forhold til Shanghais shoppinggate nr. 1, Nanjing Road, er det mer vanlig med markeder i Bejing. Jeg erfarte at shopping kan være slitsomt. I Beijing vil jeg nesten definere det som en sport. På markedene må man være målbevisste. Her handler det om å vite hva man vil ha, og for hvor mye. Hard pruting er en selvfølge, og ikke la deg lure av: «Special price for you, friend price», eller lignende.

Spisepinner x 8, fire pengebøker, fem skjerf, to kinesiske topper, ett skjørt og to par sko var bare noe av det som havnet i bagen min etter ett par dager med shopping. Plutselig kom jeg til å tenke noe. Tollen. Tollgrensa er 20 kg. 30 euro (240kroner) per ekstra kilo. Obs.

Men jeg måtte selvfølgelig ha skreddersydd kjole. Jeg valgte meg stoff, farg e og forklarte og pekte i blader om hvordan jeg ville ha det. De målte alle tenkelige plasser av meg, og dagen etter kom de på hotellrommet med kjolene for å gjøre en endelig sjekk. Vips, så hadde jeg en skreddersydd kjole på meg.

I Kina betyr dekorasjoner ”god lykke”, og jeg følte meg veldig lykkelig.

Helt(inne) helt til slutt

Siste dag i Beijing, og vi har spart det jeg kanskje har gleda meg mest til, til slutt. Jeg skal gå på det eneste objektet man kan se fra universet, og som kineserne sier: Når man har stått på muren, er man en helt.

Vi kjørte i en to timers tid før vi kom til fjellstrakte landskap. Jeg, som trodde vi skulle gå opp til muren, fikk meg en overraskelse da jeg fikk beskjed om at vi skulle med «chairlift» fram til muren, og ned skulle vi ta bobbane. Jeg kom meg levende opp, gikk ett godt stykke, kysset muren, og kom ned som en heltinne.

Foto: Sanna Blix
Linda Nilssen besøker Suzhou, Kinas svar på Venezia. Foto: Sanna Blix
Skyggeboksing i Temple of Heaven Foto: Sanna Blix
Foto: Sanna Blix
En av Beijings åtte milioner(!) sykler. Foto: Sanna Blix