Dette er Marits historie:

- Jeg var vel 12 da jeg kom dit, tror jeg begynte i fjerde eller femte klasse, minnes Marit. Det er over førti år siden, likevel minnes hun mye: De fire sengene på hvert av jenterommene. Klasserommene. Og mest av alt; tre og et halvt år i mistrivsel i en barndom preget av utrygghet.

- Jeg ble vekket en natt og måtte være med ham til et rom. Der låste han døra, og jeg måtte kle av meg, sier Marit, som forteller at hun klarte å komme seg unna.

- Jeg truet med å hyle så høyt jeg kunne om han ikke åpnet døra. Og jeg klarte å komme meg ut, sier hun. I dag er Marit blitt 66 år og har ingen gode minner fra Vikhov, en tid hun opplevde som «ekkel».

Når hun forteller fra disse årene, går setningene over i nåtidsform. Om hvordan de har kristendom, naturfag og historie, hva de har til middag. Og hvordan han alltid er til stede når de skifter batterier i høreapparatene som henger rundt halsen og ned mellom jentenes bryster. Hvordan han vekker henne om natta og tar henne med. I dag bor hun på Østlandet og har gått videre i livet, men har skrantende helse og er uføretrygdet. Og har vonde minner fra barneårene.

- Vi som gikk der de første årene opplevde mange fæle ting. Det var grusomme år, sier Marit.

«Marits» historie handler om to menn. Begge er nå døde.

Kunnskapsdepartementet er framlagt saken om Vikhov. Les deres svar her.

Les dokumentet «De mørke årene ved stillhetens skole» i papiravisen eller e-avisen.

Les «Evas» historie her

Les «Steinars» historie her

Les Elins historie her

Les «Annas» historie her