Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Retten rørt til tårer

Tonje Brenna (øverst til venstre) overlevde Utøya, mens Unni Espeland (nederst til ventre) mistet datteren Andrine og Lara Rashid (øverst til høyre) mistet søsteren Bano. Sissel Wilsgård ble alvorlig skadd av bomben i Regjeringskvartalet. På rettssakens siste dag vitnet de alle. (Foto: SCANPIX / PAAL AUDESTAD / THOMAS WINJE ØIJORD)

Tonje Brenna (øverst til venstre) overlevde Utøya, mens Unni Espeland (nederst til ventre) mistet datteren Andrine og Lara Rashid (øverst til høyre) mistet søsteren Bano. Sissel Wilsgård ble alvorlig skadd av bomben i Regjeringskvartalet. På rettssakens siste dag vitnet de alle. Foto: SCANPIX / PAAL AUDESTAD / THOMAS WINJE ØIJORD

Retten rørt til tårer

...deretter fikk de siste vitnene applaus.

Jeg venter at utedøra skal smelle og høre henne rope: Hei mamma. Det er så stille i huset vårt.

Unni Espeland
Terrorrettssaken
Relaterte artikler:
Saken oppdateres Last inn siden på nytt

Fem personer, alle berørt av terroren 22. juli, fikk nest siste ord i terrorsaken.

LES FLERE SAKER OM RETTSSAKEN HER

FØLG RETTSSAKEN DIREKTE HER

Retten fikk høre dype og gripende fortellinger om hvordan hverdagen ble fullstendig forandret for disse fem personene som ble rammet av bomben eller skytingen på Utøya.

 

Skadd i Regjeringskvartalet

 

- Jeg er ansatt i Justisdepartementet, og ble fysisk skadd av bomben. Jeg har vært i media i blodig og mindre blodig versjon, innledet Sissel Wilsgård med.

LES OGSÅ: Går ut når Breivik snakker

LES OGSÅ: - Skal bli godt å bli ferdig

Hun beskrev 22. juli som en skrekkens og uhyggens dag med rundt 500 personer på jobb i Regjeringskvartalet. 260 personer er registrert med fysiske skader og om lag 100 har søkt om psykiatrisk eller psykologisk hjelp.

- Å bli utsatt for bombeeksplosjon er uvirkelig. En del har slitt med dårlig samvittighet.

Flere ansatte så døde og hardt skadde, og sliter med disse bildene. For noen ble tryggheten revet bort den dagen, sa Wilsgård.

Departementet består i all hovedsak av vanlige ansatte som er upolitisk i sitt virke.

- Vi ble kategorisert som forrædere, kategori B, og det er uforståelig for oss, sa hun.

Mistet datteren

Hanne Ekroll Løvlie ble drept av bomben i Regjeringskvartalet. Familien måtte vente nesten en uke på å få vite at datteren var død.

- Vi forsto det ikke helt før noen fortalte oss at hun var så nær bomben. Da skjønte vi at Hanne var død. Den uka vi ventet var helt absurd. Å få denne beskjeden var nesten som en god beskjed. Det var godt å vite at vi kunne begrave Hanne, sa moren Kirsti Løvlie i retten.

Løvlie har sett videopptak fra overvåkningskameraene like før det eksploderte. På denne videoen ser de sin egen datter fanget opp av overvåkningskameraene like før terror-bomben eksploderte.

- Å se henne på disse bildene var veldig tøft, fortalte Løvlie i retten.

Løvlie sa hun er stolt av at hun klarte å stille i retten for å gi denne avsluttende kommentaren.

- Det har vært grusomt å høre denne mannen fortelle om hva han hadde gjort. Det var ille å høre på det universet han hadde. Når vi er ferdige med denne rettssaken vil vi slippe å høre mer fra denne mannen, sa Løvlie i retten.

- Om en uke skal vi markere Hannes fødselsdag. Så skal vi ha ferie. Det kunne jeg ønske at alle her kunne ha, sa hun og publikum i rettssal 250 ga moren spontan applaus etter at hun kjempet seg igjennom sin sterke historie. Dommeren lot det passere og tørket selv noen tårer.

Flyktet fra Utøya

 

Generalsekretær Tonje Brenna i AUF så flere mennesker bli skutt og drept. Hun overlevde massakren og fikk ingen fysiske skader.

- Mer enn 500 mennesker opplevde reell dødsangst. Vi har kjent på følelser vi ikke hadde ord for, sa hun.

Hun fortalte hvordan det oppsto en del redsel da bomben gikk av, men at de ble beroliget av at de var på verdens tryggeste sted, Utøya i Tyrifjorden.

Jeg blir redd når jeg hører skudd. Jeg ser noen faller. Jeg ser blod. Jeg ser så fryktelig mye blod, fortalte hun.

LES OGSÅ: Reiser minnesmerker

Brenna la ikke skjul på at hun kjenner på både sinne og redsel innimellom, men at det stadig går litt bedre.

- Det var en som sa: «Nå går savnet ved siden av meg, det holder meg ikke lenger nede». AUF-fellesskapet har vært til stor støtte, sa hun og avsluttet sin kommentar med at de ikke ønsker å se Breivik gående på gata eller lese det han skriver.

Dypt savnet 16-åring

16-år gamle Andrine Espeland var på Utøya for første gang, og hennes mamma, Unni Espeland Marcussen, fortalte retten om et dypt savn etter en livsglad og omsorgsfull 16-åring. Andrine var en av de siste som ble drept på Sydspissen på Utøya.

- Det er dager jeg kjenner jeg er i ferd med å klare å leve uten Andrine, men det kommer dager jeg ikke kan forstå hvordan det skal være mulig å leve videre uten henne. Det kan være små glimt, som å komme inn i en skobutikk å se alle converse-skoene i hylla. Vi skal ikke kjøpe sko sammen jeg og Andrine i år, fortalte Unni mens aktører og tilhørere i retten tørket tårer.

- Jeg venter at utedøra skal smelle og høre henne rope: Hei mamma. Det er så stille i huset vårt.  Det romsteres ikke lenger i andre etasje. Sorgen over minstejenta vår, den livsglade og omsorgsfulle Andrine med stor ansvar for en rettferdig verden. Sorgen over ikke lenger å ta del i Andrine sitt liv. I alt dette skal vi igjen bygge opp livshuset vårt. Å bygge i sorg er ei stor utfordring. Vi har ulike reaksjoner, og kjenner på et vell av følelser. Vi er lei oss, vi er sinte. Vi kjenner stor fortvilelse, og vi er lei oss, sa Unni som var opptatt av at terroristen aldri mer skal komme ut.

Mistet søsteren Bano

Lara Rashid var på Utøya sammen med sin storesøster Bano. De flyttet fra Irak og Kurdistan i 1999.

- Det tok mange år før jeg følte meg trygg vi ble mobbet på barneskolen fordi vi ikke kunne norsk, sa hun, og fortalte om et usedvanlig nært søskenforhold.

- Vi var alltid der for hverandre og delte alle hemmeligheter. «Du vil aldri miste meg», sa hun, men så skjedde det likevel, sa Rashid med gråten i stemmen.

Bano ble skutt og drept på Utøya, mens Lara kom derfra uten fysiske skader.

- Den dagen Bano døde, så døde jeg. Jeg mistet livsgnisten, og jeg sov mye. Jeg har hatt veldig dårlig samvittighet fordi mange var lei seg da Bano ikke kom tilbake. Det skulle ha vært meg, da hadde ikke så mange vært lei seg, sa hun.

 - Han tok ikke bare tryggheten bort fra meg, han tok den tryggeste personen i mitt liv, la hun til mot slutten.

Bano kjempet for det flerkuturelle Norge, og i begravelsen gikk en prest og imam side om side.

- Jeg er stolt av henne. Jeg vet at hun vil jeg skal leve videre. Hun er i hjertet mitt.

Etter Lara Rashids svært følelsesladde historie måtte alle fem på dommerbordet hente frem papirlommetørklene og tørket synlig tårene. Hun gikk ut av vitneboksen mens publikum i retten applauderte styrken hennes.

Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus