«Die Hard 4.0» gjør ikke noe forsøk på å skjule at Bruce Willis er blitt eldre siden han suste rundt i New York sammen med Samuel L. Jackson i siste film om John McClanes bravader. 13 år senere er McClane tilsynelatende forbigått for godt. Hans forsøk på å være far strander fullstendig, hans forsøk på å være partner er for lengst et tilbakelagt kapittel, og hans innsats for politiskiltet er blitt en bitter bemerkning om at du bare får et klapp på skuldra for å være helt. «Du er et Timex-ur i den digitale verden» meldes det til McClane denne gang. Så hvorfor i alle dager skal gamlefar stille opp og slåss mot ting han ikke en gang skjønner noe av? Cyberterrorister som knapt blir skitne på hendene mens de lammer det amerikanske samfunnet nettverk for nettverk når trafikken, kommunikasjonen, det økonomiske systemet og så elektrisiteten bryter sammen? Selvsagt viser det seg at du fortsatt kommer langt med kjappe replikker, dumdristighet og tørre never. Dermed blir aldringstegnene snudd til filmens fordel, ettersom datahackerne har mer å lære av McClanes aldri utdøende heltmodighet enn omvendt. Den amorøse bihistorien er denne gang flyttet en generasjon ned, til villkatten han har av en datter og den unge datanerden (Long) som er McClanes nye sidekick. Mest handler det imidlertid om at gamlefars gamle motiver (redde sine kjære) og gamle metoder (never og pistoler) er mer enn godt nok til å ta knekken på den nye tidens terrorister.Det er riktignok politisk korrekt til det kvalmende: McClane har stumpet røyken, volden er underholdende og uten ubehag, kvinnene er sterke og selvstendige og terroristene er av omtrent alle andre støpninger enn de stereotype araberskurkene du finner i «24». Hovedterroristen er sågar amerikansk, og er bare halvskummel i skyggen av Maggie Q som den mest karismatiske karakteren på skurkelaget. God er denne filmen fordi den minner oss om at McClane faktisk kom lenge før «24» og fortsatt gjør det vel så bra i spenningsfaget. Plotet er akkurat passe ukomplisert, stuntene og eksplosjonene er til dels originale og passe overveldende, McClanes tørrvittige vitser er passe teite og smellene får luft rundt seg til å faktisk framstå med bravur. Det er rett og slett både spennende og gøy. Med fare for å framstå like fossilt som McClane i denne filmen, dette er en actionfilm av den gode, gamle sorten som fungerer helt etter oppskriften.
