Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

- Som et slag i ansiktet med stekepanne eller balltre

  •   håkon letvik
(Foto: DAG W. GRUNDSETH)

Foto: DAG W. GRUNDSETH

(Foto: DAG W. GRUNDSETH)

Foto: DAG W. GRUNDSETH

(Foto: DAG W. GRUNDSETH)

Foto: DAG W. GRUNDSETH

- Som et slag i ansiktet med stekepanne eller balltre

Hengende over ødelagte bygningsdeler får Harald Føsker bevisstheten tilbake. Et enormt smell og et kraftig slag i ansiktet er det siste han husker. Nå hører han lyder. Kommer det noen for å drepe ham? Føsker er blindet og kan ikke se. Han er sikker på at hans siste time er kommet.
(Foto: DAG W. GRUNDSETH)

Foto: DAG W. GRUNDSETH

(Foto: DAG W. GRUNDSETH)

Foto: DAG W. GRUNDSETH

(Foto: DAG W. GRUNDSETH)

Foto: DAG W. GRUNDSETH

Saken oppdateres Last inn siden på nytt

Denne artikkelen sto på trykk i A-magasinet 23. mars.



Det er 22. juli i fjor. Harald Føsker er direktør i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling. Han har ferie og er nettopp kommet tilbake fra Italia. Etter en hyggelig lunsj med sønnen Hugo og barnebarnet Mikkel går han innom kontoret sitt i femte etasje i Høyblokka. Han skal hente flybilletter og ordne noen papirer før et møte i Europarådet uken etter. Han står i telefonen med sjefen sin, ekspedisjonssjef Marianne Vollan, for å diskutere en tale som skal holdes på en stor internasjonal konferanse i Singapore tidlig på høsten.

Vidar Vestli skulle hente hente kona da hun sluttet på jobb. Da smalt det.

- Plutselig hørte jeg det sterkeste smellet jeg noen gang har hørt. Det var som om noen slo meg i ansiktet med en stekepanne eller et balltre. Så var jeg borte. Jeg vet ikke hvor lenge, sier Føsker til Aftenposten.no.



Dette er en terrorbombe, er det første han tenker da bevisstheten er tilbake. Og han hører lydene fra sirener og alarmer. Han ser ingenting, skjønner at han er blind og forsøker å orientere seg så godt som mulig ved hjelp av hørselen. Han merker at mange tenner er slått ut og ligger løse i munnen hans.



- Jeg kjente ikke noen smerte. Husker bare at jeg spyttet tenner. Jeg tenkte bare på å få dem ut så jeg ikke skulle svelge dem. Det var rasjonelle tanker på en måte.



- Er det noen her?

Han skjønner at alt rundt ham er ødelagt, men han vet ikke om bomben kan ha sprengt hull i gulvet. Siden han ikke kan se noe, er han redd for å bevege seg. Så han blir hengende over bygningsrestene mens han roper:



"Hallo, er det noen her? Hvem er det?" Han er sikker på at det er terroristen som kommer for å avslutte det han har begynt på -- å drepe.



- Det var det mest skremmende. Jeg oppfattet lyder som om noen gikk mot meg gjennom vrakrester og plankebiter og ville skyte meg. Når vi vet hva som skjedde på Utøya litt senere, var jo ikke denne tanken så fjern, sier Føsker.



Etter en stund skjønner han at det ikke er noen der, og at lydene kommer fra vinden som blåser tvers gjennom det som var kontoret hans, like over stedet hvor bilen med bomben sto parkert.



- Jeg bare registrerte at jeg ikke skulle bli skutt. Og uten å føle noen lettelse der og da.



Han fortsetter å rope, men mer forsiktig, for ikke å bruke opp stemmen. Etter det som føles som en evighet, får han svar: -- Vi hører deg. Vi hører deg.



- Det var fantastisk. Da tenkte jeg: Du skal ikke dø allikevel, sier Føsker. En brannmann og en politimann kommer frem til ham, og sammen med andre bærer de ham ut.



Alvorlige skader

Ambulanseturen til Ullevål var som på film: En mann satt ved siden av båren og snakket med ham hele tiden for å holde ham ved bevissthet. På Ullevål ble han registrert som skadet nummer 9. Han husker vagt at han fikk smertestillende og ble kledd av. Han var omtåket av hjernerystelse og hjerneblødning, kroppen var mørbanket, det var flere brudd i kjeven og kraniet, og mange tenner var slått ut.



I tiltalen mot Behring Breivik står det om Harald Føsker: Han befant seg i femte etasje i Høyblokka, på et kontor mot Grubbegata, og ble påført omfattende sår- og bruddskader i hodet/ansiktet, med blant annet brudd av kjeven og omfattende tannskader, samt sårskader på armene og venstre flanke. Det ble videre påvist lungeblødninger og mindre blødninger i hjernen. Multiple øyeskader har ført til betydelig redusert syn på begge øyne.





Flere av tilhørerne i sal 250 gråt da Eivind Dahl Thoresen vitnet onsdag. Bistandsadvokat Ellen Holager Andenæs forteller om hvordan han opplevde dagen i retten.

Legene som opererte ham dagen etter, gikk inn gjennom munnen, skrudde sammen hodeskallen og kjeven og gjorde et så godt håndverk at de store skadene knapt er synlige. Til nå har han sittet 40 timer i tannlegestolen, og han har lovet både seg selv og tannlegen champagne når den omfattende behandlingen endelig er avsluttet. Men det som plager ham mest, er tapet av synet. Han har 15--20 prosent av normalt syn, og legene har ikke gitt ham noe håp om at det kan bli bedre.





Utdannet fengselsbetjenter



Harald Føsker var i 30 år direktør for Kriminalomsorgens utdanningssenter og Fengselsskolen, før han i 2010 begynte i Justisdepartementet med ansvar for internasjonalt samarbeid. Han har hatt ansvaret for å lære opp de fengselsbetjentene som i dag passer på Anders Behring Breivik. Å behandle fangene med respekt, verdighet og på en human måte er noe av det viktigste i den norske utdanningen av fengselsbetjenter, som regnes som en av verdens beste. Og studentene blir innprentet at en annen svært viktig del av jobben er å ivareta samfunnets krav på sikkerhet.



- Når du selv er blitt et offer for en slik forbrytelse, mener du fortsatt at gjerningsmannen skal behandles humant og med verdighet og respekt?



- Vi må passe på ikke å demonisere ham. Han er demonisert allerede og vil aldri slippe unna den merkelappen. Han må behandles etter de retningslinjer som gjelder for innsatte, riktignok underlagt de mest omfattende sikkerhetsrestriksjonene vi har. Men likevel, han har de rettigheter som ligger i internasjonale standarder og de verdier og normer vi har i kriminalomsorgen. For meg er det ikke spørsmål om noe annet. Jeg er veldig sikker på at "mine" fengselsbetjenter behandler ham riktig og etter boken. Og de vil passe på at han ikke kan utgjøre noen fare for samfunnet, sier Føsker.



Den dagen tiltalen ble offentliggjort, var han vert for en delegasjon fra Angola -- og han formidlet igjen budskapet om at også straffedømte skal behandles som borgere, med rettigheter og plikter som andre, men selvfølgelig med unntak av selve frihetsberøvelsen.



- Jeg bestemte meg veldig tidlig for at gjerningsmannen ikke skulle få knekke meg og ødelegge livet mitt. Han skal ikke bestemme når jeg skal slutte å jobbe. Han skal ikke bety noe for meg. Hvis jeg begynner å tenke på ham: Du har ødelagt livet mitt, du er sånn og sånn, da vil jeg antagelig gå til grunne.





Vet hva sorg er



Sammenlignet med mange andre er Føsker bedre rustet og kan sette seg inn i den situasjonen mange av ofrene etter 22. juli befinner seg i. Ikke bare har han solid livserfaring og solid kunnskap om kriminalsaker og kriminalomsorg. Han har personlig også en ballast som han gjerne skulle ha vært foruten. I oktober 2010 mistet han sønnen Yngve i en basehoppulykke.



- Jeg traff en far som mistet sin sønn på Utøya. Vi klemte hverandre -- jeg visste hvordan han hadde det. For foreldre å miste et barn, det er det verste som kan skje. Det som skjedde da Yngve døde, er mye verre enn det jeg selv opplevde 22. juli. Jeg hadde ikke kommet over tapet da, og har det ennå ikke.



En stund før sønnens dødsulykke ble han bestefar for første gang. Kort tid etterpå ble han det for annen gang.



- På Hedemarken er det mange eldre som sier at når et liv blir borte, kommer et nytt. Slik var det denne høsten -- gleden og sorgen gikk hånd i hånd, det var en veldig miks av følelser og veldig vanskelig, sier Føsker, som kommer fra Hamar. Tapet av sønnen gjorde at han og familien ble enda mer forsiktige og på vakt for at ikke en ny ulykke skulle ramme.



Så kom 22. juli. -- Min eldste sønn og min datter trodde begge at de hadde mistet faren sin. Det gikk jo tid før de fikk beskjed om at jeg var i live og under behandling på Ullevål sykehus. De har begge vært fantastiske i tiden etterpå. Også overfor dem har jeg følt en forpliktelse til å kjempe meg tilbake og for å få et så normalt liv som mulig. Selv om jeg har mistet mye av den friheten jeg hadde før. Til det ser jeg for dårlig. Men det hjelper ikke å være bitter.





Tung hverdag

Han legger likevel ikke skjul på at hverdagen kan være tung i perioder, med hodesmerter, søvnproblemer og tunge tanker, som han fortsatt får hjelp av psykolog til å bearbeide.



Harald Føsker hadde planlagt å bruke de siste årene av sitt yrkesaktive liv til å jobbe med internasjonale spørsmål. Han har fått medalje fra Tsjekkia og Russland for sin bistand med å modernisere og humanisere fengselsvesenet i disse landene. Han samarbeider med en rekke andre land i det tidligere Øst-Europa for at de skal få en internasjonal og human standard i sine fengsler.



Han pusset opp leiligheten sin, kjøpte seg ny, miljøvennlig bil og så frem til enda flere turer til hytta med skiturer og trening.



- Nå kan jo blinde gå på ski, men likevel



Bilen selger han i disse dager, og han vurderer hva han skal gjøre med en hytte som han ikke lenger kan bruke som han vil. Fire uker på Cato-senteret etter fem ukers sykehusopphold ga ham hjelp og opplæring i å trene selv, med strikker og enkle treningsapparater.





- Jeg satte meg tidlig to mål. Mål nummer én var å komme tilbake på jobb. Mål nummer to er å normalisere livet så mye som mulig. Og jeg hadde en rekke delmål. Jeg premierte meg selv med en cola da jeg greide å gå alene første gang. Og belønningen var en sjokolade da jeg første gang greide å gå ned en trapp, og det samme da jeg gikk opp igjen. Slik har jeg kjempet meg tilbake.



Da han lå på Ullevål sykehus som pasient nummer 9, fikk han besøk av statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget. Dronning Sonja kom også på besøk for å hilse på pasientene fra Regjeringskvartalet og Utøya.



- Hun var nær og deltagende, sier Føsker.



Han gir også sjefen sin og kollegene i Justisdepartementet skryt for måten de har fulgt ham opp på.



- De har vært veldig støttende. Det har også justisminister Storberget vært; han lovte meg det fineste kontoret i Nydalen da han besøkte meg på sykehuset. "Vi trenger ditt vidsyn", sa justisministeren, mens Føsker satt nesten blind i en rullestol.



Fra kontorvinduet kan han se og høre Akerselva som bruser forbi. Elvens liv og kraft er også følgesvenn hver morgen når han går fra hjemmet sitt på Torshov til Justisdepartementets nye lokaler i Nydalen. Iherdig trening har gitt ham mye av muskler og vekt tilbake -- han raste ned 15 kilo i de fem ukene han lå på Ullevål sykehus.



Trening og god fysisk form har alltid vært en viktig del av livet hans, som trening sammen med studentene var det.



- Legene sa at mine indre organer var beskyttet av en god fysikk som tok av for støyten. Ellers kunne det ha gått mye verre.



Nå har han begynt på treningssenter, hvor han også trener sammen med kollegene sine. Vinterferie på hotell var en krevende øvelse for en som fortsatt er under opplæring for å mestre livet som synshemmet.

Viktig å være nevnt

Da tiltalen ble offentliggjort, var det mange som reagerte på at de ikke var nevnt ved navn, selv om de var blitt utsatt for drapsforsøk og også blitt skadet som følge av terrorhandlingene.





- For meg var det viktig at han ble tiltalt for drapsforsøk på meg. Og jeg er forberedt på å vitne under rettssaken. Det ser jeg som en forpliktelse hvis aktoratet mener det er viktig. At jeg er nevnt i tiltalen, føles som en gjenopprettelse for meg personlig, sier Føsker.



Hvis han får anledning til det under rettssaken, vil han gjerne si til Anders Behring Breivik:



"Du greide ikke å ta livet av meg. Jeg er snart tilbake i 100 prosent stilling. Og jeg skal jobbe for helt andre verdier enn dem du står for."



Harald Føsker håper at de mange ungdommene ikke lar gjerningsmannen prege livet deres for mye.



- Mitt råd til hver og en av dem er: Ikke la ham okkupere livet ditt. Ikke la ham seire.

Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus

Rosenborg

Perry: - Intensjonen var å forlenge kontrakten

Per Joar Hansen er klar på at Rosenborg ønsket å forlenge med ham 23.mars. Styreleder Ivar Koteng avviser fortsatt påstanden.