Den tidligere sikkerhetssjefen i Departementenes servicesenter (DSS) forklarte seg fredag om den dramatiske julidagen i fjor.
- Jeg har sett veldig frem til å bli ferdig med dette. Nå skal jeg begynne på den lange veien tilbake til jobb, sier Ole Peder Nordheim til adressa.no.
- Hvorfor var det viktig for deg å vitne?
- Jeg føler at jeg fikk frem det som er viktig for meg. Jeg har ikke akkurat gledet meg til dette, men det er viktig at retten får belyst denne siden av saken, sier Nordheim.
LES REFERAT FRA RETTEN HER
LES ALLE SAKENE FRA RETTSSAKEN
Gledet seg til 22. juli
22. juli var en viktig dag for Ole Peder Nordheim. Så ble alt forandret.
- Jeg hadde gledet meg lenge til den dagen, sa han Norheim i retten.
Etter mange år skulle han bestige Galdhøpiggen med sin 19 år gamle datter.
- Alt var gjort klart, de siste innkjøpene var unnagjort. Jeg hadde aktivert min fraværsassistent. Jeg hadde overført mine budsjettfullmakter. Det var situasjonen og jeg gledet meg kolossalt å reise på denne turen med min datter, sa den tidligere avdelingsdirektøren.
Den turen ble det aldri noe av.
Nordheim trakk seg nylig fra stillingen som leder for sikkerhetstjenesteavdelingen i Departementenes servicesenter (DSS) .
- Jeg hadde ikke sovet, jeg elsket min jobb, jeg følte jeg var den riktige til å ordne opp. Men de rundt meg sa at nå er nok nok, nå måtte jeg tenke på meg selv, sa Nordheim.
Sparket opp låste dører
Fredagsettermiddagen 22. juli satt Nordheim på stolen sin på kontoret i Y-blokka. Han skulle til å ta på seg sykkelantrekket da han hørte smellet.
- Det første jeg tenkte at dette var en ulykke. Så kom en kollega og ropte: Her har det gått av en bombe.
Nordheim startet straks å lete etter kollegene.
- Jeg åpnet de dørene jeg klarte. Jo lenger inn i korridoren jo verre ble ødeleggelsene.
Lengst inn, der statsråden hadde sitt kontor så det forferdelig ut. Vi møtte låste dører, og var bekymret for hva som var bak. Jeg sparket opp låste dører, i alle fall mer enn ti. Etter hvert så jeg at det var gule lapper på dørene der ansatte hadde markert at de var på ferie. Jeg lot de dørene være.
Fant skadd kollega
Etter hvert så jeg en kollega som også gikk også rundt og lette etter skadde.
- Det var fullstendig stille der inne, beskrev Nordheim.
Inne på et av kontorene fant de en skadd kollega i knestående, med lette kuttskader.
- Han blødde litt på vei opp. Vi fikk forklart at det hadde vært en hendelse, og at han måtte komme seg ut. Jeg fikk oppfattet han å være i lettere sjokktilstand, dette var i alle fall fem minutter etter at bomben detonerte, sa Norheim.
Et sjokkerende syn
Mens de fleste var opptatt av å komme seg ut av bombeområdet på gateplan, var situasjonen en helt annen for Nordheim og personellet.
- For alle andre var det å komme seg i sikkerhet, men for mine folk var situasjonen helt motsatt. Vi måtte sette våre ansatte i stand til å bli på sin post.
Han beskriver vaktsentralen som et sjokkerende syn, med svært høy temperatur, takplater som hang løst og det dryppet fra taket.
- Men våre sikringssystemer var rimelig operative. Vi var i stand til å håndtere vaktsentralen på et vis, fortalte Nordheim.
- Hvordan har dette påvirket deg og arbeidsplassen, spurte aktor.
- Jeg var da inne i en veldig rasjonell boble. Jeg har aldri følt meg så sterk som jeg var der og da. Jeg følte at det var der jeg burde være. Min største frykt var å bevege meg ut av den rasjonelle boblen, det eneste jeg ikke hadde kontroll på var det emosjonelle. En tekstmelding hjemmefra, da kom gråten, tristheten, tapet av en ansatt..
- Skjønte at dette var starten
Selv var han bekymret for sine mange ansatte med flerkulturell bakgrunn, noen mer erfaring fra krigsområder, tok dette. Og på forsvaret med erfaring fra konfliktsoner.
- Dette var noe av alle disse tingene som naget meg der, og som gjorde at jeg skjønte at for vår del, er dette starten. For vår del er dette starten på en meget krevende situasjon. Utøya var vi nødt til å stenge helt ute, vi hadde mer enn nok av utfordringer selv.
Siden 12. mars har han fokusert på det som skal skje i retten.
- Jeg har vært opptatt av at retten skal få et bilde av den situasjonen som tiltalte påførte, ikke bare meg, men mange. Min familie hatt det kanskje verre enn meg, og sånn er det med mange ansatte. Mange er omplassert til andre arbeider, sa han.
