- Med jevne mellomrom kommer man til vendepunkt i livet hvor man må stille seg spørsmål: Hva er det du ennå ikke har opplevd i dette yrket som du ønsker å få oppleve som menneske og fagperson? Men det handler jo også om at eg har fått nok - at det er mye frustrasjon i forhold til et system jeg har vært en del av, sier Venil Katharina Thiis. Foto: IVAR MØLSKNES

PS: Vi gjør oppmerksom på at denne saken ble først publisert i 2009.

– Det tar på å kjempe for dem Kongen kaller de sterke, men som er dømt til å tape i rettsapparatet. Det sier Venil Katharina Thiis, som verken er utbrent eller har møtt veggen. Likevel legger hun ned advokatpraksisen.

Jula har hun brukt til å rydde papirer og kaste binders.

– Den første saken om omsorgsovertakelse som jeg førte i 1992 etter den gamle loven, vant min klient. Nå i november vant jeg igjen– det var min siste sak. Alle sakene i fylkesnemnda mellom disse sakene har jeg tapt. Ikke én gang har det blitt nei til omsorgsovertakelse.

- Hva skulle barnevernet gjort i stedet?

– De må legge en god plan for hvordan de kan hjelpe disse foreldrene. I stedet legges planer for omsorgsovertakelse. For meg er det et grusomt paradoks at jeg har klienter i den mye omtalte Oslovei-saken som nå får en halv million fordi de ble dårlig behandlet – og så skjer det samme i dag i kommunal regi, bare med ny innpakning.

– Hvilken innpakning er det du snakker om?

– Det er masse fine ord i nemnda. Du har psykologer som engasjeres av kommunene og som har en vesentlig del av sitt inntektsgrunnlag derfra. I neste sak er de beslutningstakere som sakkyndige meddommere i fylkesnemnda. I retten sier de at bare det blir omsorgsovertakelse skal barna få trygghet og raushet. Sannheten er at barna ofte flyttes fra fosterhjem til fosterhjem og kanskje også til barnevernsinstitusjon. Fosterhjemmene er både bra og dårlige. Men fosterhjemmet er alltid en vanskelig setting for en som kommer utenfra og som har opplevd traumet å bli tatt fra sine egne foreldre. Man er også mye mer sårbar for seksuelle overgrep i fosterhjem – kontrollen med vold og overgrep er ikke god.

– Peker du nå på psykologene som de verste i systemet?

– Psykologene bidrar til det lekre innpakningspapiret i sølv, gull og med sløyfe på med sine honnørord og sitt maktspråk.

– Mener du at man tar altfor mange barn fra foreldrene sine?

– Ja. De burde fått hjelp der de er, på en enkel og god måte. De som blir fratatt sine barn er ofte flotte, velmenende mennesker som ikke helt klarer hverdagen og som selv ber om hjelp – og blir dolket i ryggen. Uten at barnevernet har forsøkt å legge en god plan for dem.

– Men handler ikke det om en etat i krise, med for lite folk og penger?

– Det handler om hva man bruker ressursene på. Det er en enorm byråkratisering, de som innstiller på omsorgsovertakelse, har ofte knapt møtt barna. Mens de barna som virkelig har det vanskelig – de som står i oppgangen i nattdrakten fordi far er full og slår – de får sjelden hjelp. For disse foreldrene lager bråk og da vegrer man seg, hevder advokaten, som merket seg Kongens nyttårstale.

– Hans påpekning av at de personene som omtales som svake grupper egentlig er de sterke, er veldig sant. I stedet opplever jeg en grunnleggende mangel på respekt for folk som har kommet seg gjennom ekstremt tøffe ting, og som likevel har klart seg.

- Men består ikke barnevernet av hardt arbeidende, ofte idealistiske mennesker?

– Jeg ser jo bare én del av barnevernet, de som er aktive i forbindelse med tvangssakene. De som driver godt forebyggende arbeid, som jobber hardt, gir nærhet og gjør en uvurderlig innsats, har ikke jeg møtt så mange av i rollen som advokat. Men samtidig mener jeg det må være noe grunnleggende galt med hele systemet.

– Hvilke motiv skal man ha for å kjøre i gang omsorgsovertakelse uten at det er strengt nødvendig?

- Det handler om maktmennesker i et system som har behov for å heve seg over andre. En klient hos oss opplevde å komme i møte hvor hun fikk beskjed om at de ville anlegge sak for å ta fra henne barnet. Møtet ble avsluttet med at barnevernets representant ville ha en klem. Jeg vet ikke hva det er – dumskap eller en fullstendig forvillet rolleforståelse. Jeg mener barnevernet burde erstattes av et nytt system. Det må være et system bygd opp på en helt annen måte hvor adgang til tvang forbeholdes ekstremtilfellene. Troen på at tvang løser konflikt er merkelig. Man trenger ikke ta vekk mora fra et barn for å gi barnet gode oppvekstvilkår – så lenge mora ikke slår barnet. Man må bare være flinke til å følge opp og putte inn det som mangler underveis.

– Det virker som du er veldig opptatt av foreldrene?

– Jeg er ikke opptatt av å slåss for at udugelige foreldre skal få fortsette å ødelegge ungene sine. Men det er svært sjelden jeg ser det. Og jeg spør meg: Hvor er de sakene med seksuelle overgrep? Barnevernet skal verne barn mot det verste av det verste. Men jeg har nesten aldri vært borti en sak hvor barna blir tatt fra foreldre på grunn av seksuelle overgrep. Det skyldes selvsagt ikke at overgrepene ikke skjer, men at barnevernet har svært dårlig kompetanse på feltet.

– Og nå orker du ikke mer av dette?

– Klientene kommer til meg med klokkertro på rettsapparatet – og så blir resultatet aldri noe annet enn fortvilelse. Nå er det ikke alle som skal vinne. Men når jeg ser at det blir urimelig, stygt og partisk, når hele saksgjennomgangen bare er en forestilling med et gitt resultat. Da tenker jeg: Dette orker jeg ikke mer av.

– Har det blitt verre?

– Før kunne jeg for eksempel si til et overgrepsoffer i en straffesak at dette tror jeg vil gå bra. Den siste tida har jeg bare sagt at du må være forberedt på alt – du må være forberedt på det mest vanvittige resultat. Jeg vet ikke om det er jeg som har forandret meg eller om det er apparatet som har blitt verre. Jeg tror dessverre det siste. Rettssikkerheten har blitt svekket.

– For hvem?

– For dem Kongen kaller de sterke. For dem som er mest avhengige av at systemet skal fungere – de som er utsatt for det offentlige maktapparatet.

Venil Thiis har fått nok av rettsapparatet og slutter som advokat. Foto: IVAR MØLSKNES