Under gater og hus i Trondheim er det et avansert rørsystem som, heldigvis, tar seg av drittjobben vi blir kvitt når vi drar ned etter oss i do. Her havner alt fra oppvaskkummen, dusjen, doen og avløp i gatene. Rundt om i byen er det omtrent 65 pumpestasjoner som pumper kloakken til et av byens to renseanlegg. Driftstekniker ved Ladehammeren Renseanlegg, Bjørn Linge, tok oss med på en tur gjennom hele systemet fra møkka kommer inn, til den går ut som gjenvunnet gjødsel.

The real shit

- Vi sier at Nidelva deler avløpssystemet mellom de to renseanleggene, forteller Bjørn Linge.

- Vi får skitten fra Møllenberg, Lade og Ranheimssida, mens Høvringen renseanlegg på Trolla tar seg av Byåsen, Heimdal og den siden av byen.

Fra du drar ned i do hjemme hos deg selv tar det omtrent et døgn før avfallet kommer inn til renseanlegget. Dette avhenger av hvor nærmeste pumpe ligger, og hvor mange pumper skitten må gjennom. Deretter går den gjennom litt av et system inne i fjellet på Ladehammeren.

- Vi har en del skoleklasser på omvisning, og de blir overrasket over hvor lite det lukter, men noe lukt er det jo, advarer Linge før turen går inn i anlegget.

- Det pumpes kontinuerlig inn frisk luft, og vi har avtrekk overalt. I tillegg har vi et antilukt-system som all luft som går ut går gjennom. Vi må jo tenke på dem som bor i området.

I mottaksstasjonen ved anlegget kommer det mellom 25 000 og 30 000 kubikk kloakk i døgnet. Gjennom den store, mørke tunnelen kan det på dager med voldsomt regn flomme opp til 100 000 kubikk gjennom systemet.

- Det er dette som er the real shit, sier Linge mens han ser inn i den mørke tunnelen.

Rister ut sand og ristgods

Første stopp for kloakken er en prøvetaker. Ved anlegget er det et krav om 85 prosent rensing av det som kommer inn. Prøvene som blir tatt her blir testet opp mot det ferdige resultatet.

Neste stopp for kloakken er finrister, sandfang og fettfang. Her finner vi det groveste som kommer med i kloakken, og som ikke har gått i oppløsning på ferden gjennom rør og pumper. Papir, grov mat og q-tips er noe av det som kan skimtes i rista. Her trykkes det til, og kommer knusk tørt ut i den andre enden før det sendes til forbrenningsanlegget på Heimdal for brenning.

Hver dag kommer det mye sand inn til renseanlegget. Dette blir sendt til en sandvask og deretter videre til et deponi. Det ideelle ville vært å bruke sanden, som opprinnelig er strøsand, til det samme, men det kommer ikke inn nok.

- Hver måned samler vi omtrent fire tonn med sand, men det blir for lite til at det er lønnsomt å sende til varmebehandling. Det beste hadde jo vært å utnytte sanden i stedet for å sende det til et deponi, sier Linge.

Skiller vann fra slam

Etter at sand og ristgods er skilt ut går vann og slam videre gjennom kjemiske behandlinger. En av dem er flokkuleringen, som består i å binde partiklene sammen i vannet. Dette innebærer at slammet synker lettere til bunnen av sedimenteringsbassengene, der det skilles fra vannet. Dette gjør det lettere å skille slammet, som synker til bunnen, med det rene vannet som blir pumpet ut i Trondheimsfjorden.

- Vi slipper ut vannet på 42 meters dyp 300 meter ute i fjorden. Vannet er ikke fritt for bakterier på dette tidspunktet, men dét tar saltvann og temperaturene i fjorden seg av.

Det er ingen fare for vannkvaliteten, og kommunen tar prøver ved byens badeplasser med jevne mellomrom, forteller Linge.

- Jeg har selv badet rett over røret der det rensede vannet kommer ut, bare for å ha gjort det, og er fortsatt like frisk og fin.

Pasteuriseres

Partiklene som nå har lagt seg i et tykt lag på bunnen av bassengene skrapes opp og tas ut som slam.

Det neste steget er også det Linge kaller kjernen av prosessen, pasteuriseringsanlegget.

I anlegget blir slammet varmet opp i rørvekslere. På ferden gjennom 1500 meter med rør blir slammet først varmet opp av utråtnet slam. Deretter blir det varmet ytterligere av varmen fra det pasteuriserte slammet. Til slutt tar varmt vann seg av jobben med å få slammet opp til 65 grader. Ferden gjennom rørene tar omtrent ti minutter, mens slammet blir liggende i pasteuriseringstanker i minimum en time for at bakterier og virus skal drepes.

Neste steg i pasteuriseringsprosessen er 15 dagers dvale ved 40 grader i råtnetanker. Her er det ikke tilgang på luft, og bakterier vil bryte ned organisk stoff i slammet slik at mengden minsker med en tredjedel. Under denne prosessen dannes det metangass som ledes til en fyrkjele. Denne blir brukt til å produsere varmt vann, som igjen blir brukt til oppvarming av renseanlegget.

Fikk du med deg denne? En entreprenør hadde et uhell denne uka og en pumpeledning ble ødelagt. Det påvirket bademulighetene på Ranheim!

Søpla skal ikke i do

Fra slammet kommer inn til pasteurisering til det går ut som bioprodukt tar det omtrent 30 dager. Noen ganger tar det lengre tid, for eksempel i jula.

- Vi merker at det er andre matvaner i jula, forteller Linge.

- Da er det tydelig at det er mye fet mat i omløp, og vi blir nødt til å rense rørene en ekstra gang i de verste periodene. Jeg vil anbefale folk å sjekke sine egne rør med jevne mellomrom. Vi har gode rutiner her i renseanlegget, problemet ligger rørene fra husene. Det er fristende å helle frityroljen i do i stedet for å ta vare på den og kaste den, men det eneste det gjør er å skape problemer. I verste fall et rotteproblem.

Det er tydelig at ikke alle har lært hva som skal i søpla og hva man kan tillate seg å kaste i do.

- Våtservietter er et stort problem, forteller Linge.

- De hekter seg i pumpehjulet, og da stopper systemet opp. I tillegg er det ikke uvanlig med vaskefiller og truser. Q-tips er en gjenganger, men det rareste som har dukket opp tror jeg må være en bowlingkule.

Ferdig gjødsel

Etter at slammet har ligget 15 dager i råtnetankene pumpes det til avvanning og sentrifugering før ferdig biogjødsel lagres i slamsiloer. Merkelig nok er rommet der det ferdige produktet pumpes over i lastebiler det rommet med den strammeste lukta. Dette er også det eneste stedet som vitner om at det som suser i de rene rørene inne i anlegget faktisk er menneskelig avfall og kloakk.

Ved renseanlegget på Lade fyller de en silo i uka, noe som tilsvarer omtrent fem lastebillass. Det tas prøver av alle partier, og gjødselen som lages på Lade er av klasse to. Det betyr at den kan brukes i jordbruk etter at det har ligget i karantene hos Franzefoss Pukk til prøvene er tilbake. Gjødsel som brukes til produksjon av vekstjord er av klasse tre eller bedre.

Følg Adresseavisen på FacebookInstagram og Twitter.

Gjødsler jorder

Etter at avfallet forlater anlegget blir det sendt til Franzefoss Pukk på Vassfjell. John Horg, avdelingsleder ved Franzefoss, forteller at de deretter distribuerer det til bønder i regionen.

- Biogjødselet som Trondheim kommune produserer er en helt enorm ressurs for miljøet og samfunnet, sier han.

- Produktet ligger i karantene hos oss til prøvene kommer tilbake. Alt klassifiseres etter gjødselvareforskriften, og hvilken klasse produktet holder avgjør bruksområdet. Det meste som produseres av kommunen holder klasse 2, og brukes i jordbruk. Dette innebærer ikke grønnsaker og jordgrønnsaker. Det brukes i dyrket mark og dyrking av korn som senere blir fôr til dyrene på trønderske gårder.

Det er vel kanskje det nærmeste vi kommer circle of life her oppe i nord. Og husk, det er kun vann, papir og din egen skit som skal i do. Resten går i søpla.