I august ble hun observert i området ved Lavollen, og viltkameraene ved Elgsethytta har «fanget» henne gjennom hele sommeren.

– Hvis hun ikke hadde «søkt tilflukt» i Bymarka, ville hun utvilsomt vært en del av en dyster dødsstatistikk, sier Gaute Rolv Dahl, prosjektleder for «Faunakartlegging i Trondheim Bymark».

Prosjektetet har siden 2014 undersøkt om, og i så fall hvordan, jerven påvirker faunaen i Bymarka.

Da ungene ble drept

En aprildag i Spekedalen i Hedmark i 2001, er et knippe menn på vei inn i fjellet med snøskuter, med en 22-kalibret pistol i sekken. De skal «ta ut» jerveunger fra hiene sine. Store sauetap sommeren før har ført til vedtak om hiuttak.

De finner spor, og leter seg frem til et jervehi. Inngangen er liten, så de graver seg inn med spade, og får øye på tre kravlende unger, bare noen uker gamle. Ungene blir effektivt skutt og avlivet, men mor er ikke å se. De har fått i oppdrag å avlive henne også. Mennene venter hele natten rundt hiet, men tispa er ikke å se. Hun unnslipper. Antagelig gjemte hun seg i en av hiets sideganger mens ungene ble tatt av dage, og snek seg ut i ly av natten.

Noen måneder senere, i februar 2002, blir merkelige spor observert i Bymarka. Omtrent på samme tid blir jerven observert, ved Grønlia og Rønningen. En jeger forteller senere at han har observert jerven på Byneset allerede før jul i 2001. Alle eksperter antar at det dreier seg om en streifende hannjerv.

LES OGSÅ DEN OMFATTENDE OG SPENNENDE JAKTEN PÅ JERVTRUDS HISTORIE FRA 2008

Sikre observasjoner i Bymarka

De kommende årene blir det gjort mange sikre observasjoner av streifdyret, og etter hvert blir det samlet inn ekskrementer fra jerven, som blir DNA-analysert. Det er disse prøvene som senere skal forbløffe Norsk institutt for naturforskning (NINA), Statens naturoppsyn (SNO), Direktoratet for naturforvaltning (DN), og andre eksperter.

DNA-prøvene viser i 2006 at jerven som unnslapp døden i Hedmark fem år tidligere, er «vår» jerv, tispa som senere fikk navnet Jervtrud, av Anne B. Ragde.

Spørsmålet er; hvordan havnet den her? Det er svært uvanlig at en jerv forlater territoriet sitt. Jervtrud har vandret rundt 20 mil.

Flere teorier

Ekspertene er uenige i årsaken til at Jervtrud har bosatt seg i Bymarka. Flere teorier verserer. Noen har lenge ment at den er her ved en ren tilfeldighet, mens andre tror at den har fått ferten av de døde barna sine. De ble nemlig fraktet til Trondheim, og overnattet angivelig i bilen til en av mennene som var med på hiuttaket, på Lundåsen. Deretter ble de fraktet til NINA på Tunga.

«Dyr har evner som vi ikke vet særlig mye om. Vi har en rekke eksempler på uforklarlig adferd, og jerven er utstyrt med ekstremt god luktesans», sa biolog Anders Lamberg om saken til Adresseavisen i 2008.

Teorien om en desperat hunnjerv på jakt etter sine avdøde barn er uten tvil den mest hjerteskjærende. Uansett årsak, har hun i det minste funnet sitt paradis i Bymarka. Her har hun i årevis blitt fôret med ribbe, vafler, brødskiver, kattemat, og mer til. Så her har hun blitt værende. Uten en eneste naturlig fiende, uten stress forbundet med territorialkamp og reproduksjon, og en bedagelig hverdag, har hun blitt markavandrernes kjæledegge.

Norges, kanskje verdens eldste

Nå er hun altså tidenes eldste kjente jerv i Norge. Jerven er minimum to år når den får sitt første valpekull, men det er svært sjelden. Som regel er den tre eller fire år. Dermed er Jervtrud nå minst sytten og et halvt år. Kanskje så mye som atten-nitten. Den forrige rekorden hadde en jerv i Meldal, som ble drept under jakt i 2010, seksten år gammel.

I teorien kan til og med Jervtrud være verdens eldste, og sågar eldre enn en jerv som døde i fangenskap i en dyrepark i Tyskland, nitten og et halvt år gammel. Nøyaktig levealder på Jervtrud får vi først vite etter hennes bortgang, hvis hun i det hele tatt blir funnet. Årringer i tennene påviser sikker alder.

– Om hun ikke er verdensrekordgammel, har hun gode forutsetninger for å bli det, sier Dahl.

Jervtrud har uansett levd et langt liv for norsk jerv å være. Hvert år blir hver sjette voksne jerv skutt. I perioden Jervtrud har bodd i Bymarka, har 222 hunnjerver vært over tre år da de ble avlivet. Gjennomsnittsalderen på disse er 5,7 år, ifølge statistikk fra Rovdata. Høy avskyting gjør at svært få blir over ti år.

Artsmangfoldet i Bymarka

Faunakarleggingen ble iverksatt ettersom Bymarka var preget av en lav bestand rødrev, og desto mer mår. Rev og mår konkurrerer ikke bare om samme mat. Reven fanger også spesielt ung og uerfaren mår.

Og når viltkorridorene inn til marka gradvis blir gjenbygd og mister sin funksjon, går Bymarka stadig nærmere en tilstand som et isolert økosystem, ei øy, noe som vil gå ut over både artsmangfold og enkelte rasers helse.

– Jervtrud ser ut til å være den eneste jerven som har funnet veien gjennom viltkorridorene som blir stadig lengre og trangere. Når hun ikke fikk besøk av en streifende hannjerv og fikk unger mens hun fortsatt var i reproduktiv alder, demonstrerer det hvordan Bymarka er ei «øde øy», for jerv i alle fall, og kan bli det for andre arter, sier Dahl.

Rødrev er kanskje jervens vanligste byttedyr når man ser bort fra rein. Med Jervtrud tilstedeværende i Bymarka, kunne det tenkes at hun beskattet revebestanden hardt, blant annet ved å ta ung rev om sommeren. Dette kunne i sin tur forklare økning i mårbestanden.

– Etter Adressas reportasje i desember i fjor, fikk vi tips om revehi hvor både voksne og valper etter alt å dømme døde av skabb sommeren 2013. Sportellingene fra de siste tre vintrene viser at bestandene av rødrev og mår nå er normalisert. Vi kan ikke utelukke at Jervtrud fanger en og annen rev, men det er nok skabb og ikke jerv som har forårsaket svingningene i reve- og mårbestandene. Det er kanskje ikke så rart. Når rødreven er så tallrik skal det godt gjøres at en enslig jerv skal gjøre en forskjell. Særlig når tilgangen til mat er stor, både fra natur og menneskehånd, sier Dahl.

Familieaktivitet: Gaute Rolv Dahl viser frem et skjema en bestefar og hans barnebarn har brukt til sportelling, i forbindelse med etterlysning av revehi før jul i fjor. Foto: STIAN MOAN FOLDE
Mikkel rev: Det gikk over ett år før den første reven, svært forsiktig og vaktsom, forsynte seg av dyrefôret ved Elgsethytta. Foto: VILTKAMERA / GAUTE ROLV DAHL / NATURVERNFORBUNDET