Han er 69 år og synes han har vært biskop lenge nok. Nå får yngre krefter ta over, og han mener alle de tre aktuelle er gode kandidater. I morgen har han sin siste gudstjeneste som biskop i Nidaros. Prekenen har han arbeidet med lenge, men jeg forstår at den ikke er klar når vi møtes i et lite sakralt møterom i Erkebispegården torsdag. Det er en prosess som gjerne pågår mens han går tur. Plutselig får han en ide, og da kommer resten lett. Men han må banke litt i tekstene i Bibelen før prekenen er klar.
– Nå tenker jeg mye på hvordan det skal bli å være pensjonist, hvilke verdier jeg da skal knytte til livet. Hvem er jeg når jeg ikke blir sett på samme måte lenger? Jeg har vært så mye i fokus disse årene. Bispekorset gir både oppmerksomhet og makt. I kraft av det jeg har gjort, er jeg blitt sett av mange.
Les også: Legger ned bispestaven
– Hva skal du gjøre når du «bare» blir Tor igjen?
– Det vet jeg ikke helt. Jeg skal i allefall ikke være med i styrer og råd og sånne ting. Jeg tenker på meg selv som en formidler, og kanskje jeg kan fortsette med det, men på et annet plan. Og jeg skal bruke mer tid sammen med kona, barna og barnebarna mine.
– Jeg skal også snart bli pensjonist, og har lenge grudd meg til det. Det er tungt å forlate en jobb man er glad i.
– Ja, for mange er jobben svært viktig. Vi føler at vår verdi består mye av jobb og hva vi gjør. Nylig ble jeg spurt om hva jeg vil si til eldre som opplever at de ikke har noen verdi lenger. Jeg svarte at mange er verdifulle bare fordi de er der. Det er det at du er, ikke hva du gjør, som har den største verdi. Jeg pleier å si til folk som opplever mye omsorg, at du får tilbake det du har gitt tidligere.
– Det sa du til meg da jeg ble alvorlig syk og var overveldet over all omtanken jeg fikk.
– Gjorde jeg det? Noe av det jeg sier om kristendom i Trøndelag, er at den er lettere gjort enn sagt. Trøndere gjør kristendom, viser omtanke og omsorg. Det sitter i kroppen. Vi snakker ikke så mye kristendom.
Omtanken
for de minste blant oss har vært en ledetråd for ham i de førti årene han har virket som prest. Jeg har sett daværende kapellan Tor Singsaas flakse som en fugl ned midtgangen i Nidarosdomen for å illudere engel for barna på familiegudstjeneste. Det var lett å skjønne at denne presten var mer enn gjennomsnittlig opptatt av barn. Dessuten svært lite selvhøytidelig. Det er noe som har preget ham også som biskop de ni årene som er gått siden han ble utnevnt i statsråd mens vi ennå hadde statskirke. Men samtidig har han hatt det alvoret og den verdigheten som også bør prege den som holder bispestaven i Norges viktigste kirke.
- Det har vært viktig for meg at Nidarosdomen skal være åpen for de minste og de marginaliserte. Nå er de akseptert av kirka - de homofile, de funksjonshemmede, taterne. Jeg glemmer ikke den gangen jeg hadde samtale med Elias Akselsen i kirka. Han sang en så sår sang, nesten en drømmesang. Og så er det barna. Jeg har holdt mange barnehage- og familiegudstjenster. Det er den profilen jeg har hatt mest bevissthet om.
Les også:De minstes forsvarer
Les også: Kirkemøtet vedtar likekjønnet vielse
Han har vært mye på reise i sitt bispedømme. Visitas heter det, når biskopen kommer og da blir han gjerne ei hel uke. Besøker menigheter, skoler, barnehager, arbeidsplasser, snakker med politikere, folk på gater og kafeer. Tor Singsaas kjenner hver krik og krok av Trøndelag, som biskop har han vært i alle kommuner. Han har vært på visitas i 125 sokn, rakk ikke alle 130. En visitasrunde i Trøndelag tar ti år, nå må han overlate de fem siste soknene til sin etterfølger, som skal utpekes i neste uke.
– På visitas har jeg følt hvor viktig kirka fortsatt er. Alle har stilt opp for å møte biskopen, og det har også vært mye artig.
Han forteller om seksåringen Laurits, «russ» i barnehagen på Leka og den som førte ordet. Da ungene ble spurt om de visste hva en biskop var, svarte gutten kontant at det var en mann som jobbet på Coop'en. Derav navnet biscoopen.
– Jeg har også møtt mange ungdommer i videregående skoler og folkehøgskoler. Det har vært utfordrende. De har mye kirke- og institusjonskritikk i seg, og stiller fundamentale spørsmål om kirka og troen. Jeg synes kirka nå lever tettere på livet til folk enn før. Den skal være til stede og prøve å gi svar på de eksistensielle spørsmål folk har.
– Hva svarer du når noen spør om Gud kan være allmektig og god, når det er så mye ondskap i verden?
– Det får vi aldri svar på. Hadde det ikke vært for Jesus Kristus, hadde jeg aldri trodd på Gud. Han er så uberegnelig. En Gud som går inn i ondskapen, gir håp. Det menneske som bruker makt på meg, vil jeg ikke slippe inn i mine innerste rom. Hvis Gud var sånn,ville han opplevd det samme. Jeg ville ikke latt ham invadere meg. Den eneste sjansen han har til å få taket på meg, er å møte meg med kjærlighet. Der ligger Gudsbegrepet mitt.
– Søndagen etter 22. juli sa du i gudstjenesten at du var sint på Gud. Det var liten trøst å få fra biskopen etter det grusomme som skjedde.
– Jeg var uten ord i tre dager. Det er noe av det verste som kan skje en biskop. Jeg fikk erfare at kroppen taler sant, når vi tok omkring hverandre. Vi sa ikke så mye i den tiden, men vi uttrykte oss gjennom sang og rosetog. Jeg skulle ønske Gud kunne brukt allmakten sin annerledes, han skulle ha hindret dette grufulle.
Les også: Sørsamisk alter i Nidarosdomen
– I kirken snakker dere ikke så mye om det mørke i livet. Noen ganger tenker jeg at kirken er blitt så pusete og snill, og at dere snart har avskaffet både synd og helvete.
– Sier du det? I en tid med mye ondskap og terror er det viktig å snakke om det onde. Med synd tenker jeg ikke på dans, spill eller alkohol, slik det var tidligere. Synd er det som ødelegger livet og det som vender oss bort fra Gud. Det handler om det som er livstruende og -ødeleggende, og det som krenker oss. Jeg tror også på en dommens dag, der vi blir stilt til ansvar for det vi har gjort. Noe annet ville vært urettferdig, ikke minst overfor ofrene. Ved å bli stilt til ansvar, gjenreises verdigheten både til ofrene og til de som har forvoldt det onde. Men hvor vi havner hen etterpå, det er jeg ikke opptatt av.
– Jeg synes kirken har vært veldig forsiktig i omtalen av islamsk inspirert terror.
– Dette er et følsomt område. Vi har vel vært redd for å bygge opp om aggresjonen mot islam. Det er viktig at imamene er klare på at terror ikke er akseptabelt. Dette er ekstremimse som helt feilaktig har fått en religiøs begrunnelse. Vi skal heller ikke glemme at det ikke er mange hundreår siden Europa var åsted for store religionskriger med kristen bakgrunn.
Snart skrus mikrofonene av og lysene slukkes for trøndernes biskop. Men jeg tvilerikke på at Tor Singsaas vil bli både sett og hørt når han vandrer videre i livet.
Les også: Blir hun ny Nidaros-bisp?