Frivillige fra Kirkens Bymisjon har dekket til lunsj på langbordet bakerst i kirkerommet i Vår Frue kirke.

Frivilligansvarlig Kari Hoel Solemsli holder en kort åpningsbønn før de rundt 50 gjestene setter seg til bords. På gulvet i midten av kirkerommet tennes det lys.

Gatepresten hadde tidligere fått ta inn byens rusmisbrukere til samlinger i sakristiet i kirken. Men det var først for ti år siden, da kirken var 800 år gammel og konseptet Åpen Kirke startet, at selve kirkerommet ble tatt i bruk til arrangementer for byens marginaliserte grupper. Siden da har kirken invitert uteliggere, rusmisbrukere, arbeidsløse, ensomme, innvandrere og andre til varmestue med lunsj i kirken hver lørdag klokken 12.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Ei kirke å elske

Minnes de som er borte

- Det er et veldig godt sted å være, sier Birgit Annie Berg, som har vært med siden oppstarten.

- Samtidig minnes jeg de mange rusmisbrukerne som pleide å være her, men som har gått bort gjennom de årene vi har drevet med dette. De lever et veldig mye tøffere liv enn de fleste av oss andre, sier Berg.

Birgit Annie Berg minnes de som har gått bort siden oppstarten av åpen kirke-konseptet. Foto: Rune Petter Ness

Åpen kirke-konseptets tiårsjubileum markeres med en uke med foredrag, messer og kulturelle innslag, et program titulert som «Fest og Protest». Lørdagens varmestue gikk som normalt, men noen beskjedne ballonger langs veggene markerer at det nå har gått ti år.

Fotball og ensomhet

Steinar Leirvik var prosjektleder for Åpen Kirke ved oppstarten. Nå er han prest i Byåsen kirke og gjest i varmestua.

- Ideen er at tiggere, gatefolk og folk fra andre deler av samfunnet møtes i øyehøyde, og at det her ikke har noe å si hvem du er ellers, sier Leirvik, mens han sitter ved den ene enden av langbordet sammen med de andre gjestene Jan Ivar Sæternes og Stein Welde og Roynold Halvorsen.

Tidligere prosjektleder og andre gjerster spiser lunsj sammen i kirkerommet. F.v.: Roynold Halvorsen, Jan Ivar Sæternes, Steinar Leirvik og Stein Welde. Foto: Rune Petter Ness

Sæternes er Rosenborgsupporter, og forteller at de ofte snakker om fotball i kirka. Halvorsen skal senere i jubileumsprogrammet lese opp en tekst han har skrevet om ensomhet.

- Det blir en anledning jeg sikkert kunne ha pyntet meg litt til, men jeg stiller bevisst i hverdagsklær for å symbolisere overfor tilhørerne at man her kan gå som man vil, sier Halvorsen.

Prest Kari Hoel og Roynold Halvorsen ikledd skjerfene som symboliserer kampanjen «gled noen som gruer seg til jul». Foto: Rune Petter Ness

Språklig og kulturell utveksling

En annen av de faste gjestene er Youssef Kanjo fra Syria. Han har bodd i Trondheim i noen få måneder.

- Da jeg oppdaget at det fantes en møteplass som denne, der jeg kunne komme og prate med folk og øve meg på å snakke norsk, begynte jeg å komme hit regelmessig, sier Kanjo.

Syriske Youssef Kanjo har lært mye norsk på varmestua. Her sammen med frivillig Grete Flønes. Foto: Rune Petter Ness

Frivilligansvarlig Kari Hoel Solemsli og flere av de frivillige har på seg oransje skjerf som symboliserer Kirkens Bymisjons kampanje «Gled en som gruer seg til jul». Hun forteller at det ligger store ideer bak konseptet varmestua.

- Vi tenker stort om dette måltidsfellesskapet. Her er det mange som ikke snakker samme språk, og merkelappene de har på seg ellers i samfunnet er fjernet. De må sende til hverandre, og unne hverandre, sier Hole.

Prest Kari Hoel legger mye mening i måltidene på varmestua. Foto: Rune Petter Ness

Unikt konsept

Gyrid Gunnes er prest og stipendiat ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo (tidligere Diakonhjemmet). Der skriver hun en doktorgrad om hvilke teologisk refleksjon som kommer ut av nettopp hvordan Vår Frue driver kirke på.

Hun forteller at et av hovedfunnene i forskningsarbeidet, som er basert på intervjuer med gjester, ansatte og frivillige, er at den åpne kirka bidrar til en romlig og rituell rettferdighet, og forklarer:

- Her får mennesker som vanligvis i praksis ikke får tilgang på hellige og vakre prestisjetunge kirkerom, tilgang på det ved at arrangementene er ladet med sosiale praksiser som gjør at de føler seg velkommen. Denne praksisen redefinerer hvem som skal føle seg hjemme og velkommen i et vakkert hellig rom, sier Gunnes.

- Den rituelle rettferdigheten beskriver blant annet minnestundene som holdes i forbindelse med torsdagsmessene i kirken, der det settes fram et bilde og en rose for mennesker som har gått bort i rusmiljøet i byen.

Hun mener konseptet er en genuint nyskapende bruk av en kirke, og har relevans langt utenfor Trondheim.

- Jeg mener dette konseptet er verdt å lytte til og vite om både for Den norske kirke og den akademiske teologien, sier Gunnes.