Siste dagers varme

Frank Tommy blåser plastflaska så full av feit marokkaner at den ligner en gråsvart bombe.

- Se på ham nå, sier Kenneth.

Sekundet etter ser ansiktet til Frank Tommy ut som han har svelget sitronsyre, før han tømmer lungene for røyk og maler en verbal kollasj av sin egen oppvekst, taksert til noen hundre tusen kroner i erstatning for tapt barndom.

- Å gi en narkoman noen hundre tusen kroner i én smell, er like idiotisk som å investere dem i nigeriabrev.

Han slenger restene av ei ihjelslått finerplate ned den grafitterte trappa og går ut i den brosteinslagte bakgården med noen benker, busker og et plommetre. En slags festning mot besteborgelig innsyn.

Her inne kan du fylle lungene med feit hasj, bekke i deg alkohol og sette en smell med speed eller heroin.

Bare de ansatte ikke ser deg.

Det samme gjelder salg og kjøp av narkotika.

Ved veggen står en rusten trampoline. Frank Tommy fant den i en container og skal ha den med seg til et kommunalt «småhus» når Carl Johan legges ned 1. september.

- Hva jeg skal bruke trampolina til? Er du idiot? Jeg skal bruke den til å plukke epler! Boooing! Boooing!

Hør Thor-Inges siste sang på Carl Johan. Og se bildene fra den siste sommeren på rusavdelinga her

Omsorg, ikke behandling

«Har jeg virkelig tenkt å jobbe på den plassen,» skrev spesialsykepleier Eva Nilsen i hytteboka etter sine første vakter på rusavdelinga til Kong Carl Johans arbeidsstiftelse.

Fem år senere kaller hun det et fantastisk sted med mye omsorg, varme og humor. Et sted med mening.

Nå har kommunen sagt opp avtalen med huset som siden sekstitallet har gitt tak over hodet til noen tusen husløse menn.

For ei natt.

Eller noen år.

Et lavterskeltilbud for rusmisbrukere som av forskjellige årsaker ikke får husrom. Fra starten alkoholikere. De siste årene flest narkomane.

- Carl Johan er rusomsorg, ikke rusbehandling. Det kan til tider virke som et vilt kaos, men vi har rutiner og noen regler i bunn. Det er nulltoleranse for vold, og trusler blir møtt med utestenging. For denne gjengen er det ikke mye aksept å få hos Nav. Ikke mye aksept fra systemet. Ikke mye aksept hos den vanlige borger. Det er dette Carl Johan har stått for, sier hun:

- Å akseptere.

Alle har en historie

Over tunet kommer en mann med en halvannen meter lang plysjkrokodille. Han setter krokodillen fra seg på brosteinene, sier den skal tisse, og går tilbake på rommet hvor han stemmer sin utslitte gitar og synger Emmylou Harris.

Hello stranger

Put your loving hand in mine

You are a stranger

And you're a friend of mine

Litt senere kommer han ut igjen med et stykke toalettpapir og tørker krokodillen under halen.

- Thor-Inge er helt fantastisk når han er edru, sier en ansatt, men alkohol er gift til hjernen.

Alle har en historie. Thor-Inge også.

Da moren døde, ble han og søsknene alene med en stefar. Og da stefaren senere lå på dødsleiet, holdt Thor-Inge hånden hans og følte en intens lettelse idet livet ebbet ut.

Thor-Inges «tapte barndom» ble taksert til 875 000 kroner av staten.

- Det er lett å få nye venner når du har nesten en million kroner og er gavmild av natur, smiler han.

Thor-Inge husker ikke hva han brukte pengene på, bortsett fra ei uke i Kroatia med en kompis, og fire nye elgitarer som han kjøpte fordi han liker gitarer. Og den diamantringen til 35 000 kroner til ei jente som jobbet på en pub i byen.

- Jeg syntes hun fortjente den fordi hun er et hjertegodt menneske. Senere fikk hun litt dårlig samvittighet og ville gi meg ringen tilbake, men herregud, hvem er det som tar tilbake en gave.

Pengene for tapt barndom ble svidd av på et par måneder, og de fire gitarene forsvant da han flyttet til Carl Johan fra Valøya, et kommunalt hybelhus.

- Et jævlig sted, takk og pris for at jeg kom hit, sier han. - Her en dag besvimte jeg forresten på vei over gata, kompisen min trodde jeg daua. Dagen etter våkna jeg i senga mi på Carl Johan med et bånd rundt håndleddet som viste at jeg var innlagt på sjukhuset. Jeg må ha rømt derfra på natta, jeg husker ikke en dritt og må kanskje ringe dem og spørre hva som feiler meg.

Thor-Inge har vært gift tre ganger. Innimellom har han levd et liv på loffen i Norge og Sverige. Han husker en lille julaften han så på svensk tv som hadde sending fra en verstingplass utenfor Göteborg, og plutselig fikk han se bilder av sin egen klestørk. Det var litt artig, sier han.

Thor-Inge fyrer opp rødmiks og snakker om den natta som var så kald at håret hans frøs fast i asfalten. Navnet til hans ene datter kommer til syne på underarmen, han tatoverte seg selv med tre nåler og litt penneblekk. Nå gleder han seg til å bli bestefar.

I fjor fikk han forresten et litt formelt brev fra fylkesmannen.

- Fylkesmannen skrev at jeg var blitt far til en sønn, men jeg synes jeg kunne fått det brevet litt før. Gutten er trettifem. Jeg vil ta kontakt med ham, men jeg må komme seg litt ovenpå først, legge på meg noen kilo.

Thor-Inge har ikke spist på fem dager, men han har ett kilo proteintilskudd liggende i hylla og på bordet står et fem kilo tungt lodd. På gode dager løfter han det to hundre ganger med én finger.

I vinduet henger et norsk flagg. Thor-Inge sier han er stolt av Norge, selv om han kunne fått litt bedre veiledning angående den erstatninga. Over senga henger et digert bilde av Jerusalem. Han var på ferie der et år og skrev et lengre brev som han la i en sprekk i Klagemuren. Thor-Inge skrev om hvor trivelig det var i Jerusalem.

Han husker ikke hvor lenge han har bodd på Carl Johan. Det står i papirene, sier han, og i papirene står det at han har bodd her ett år. Og før det noen sporadiske besøk på natt/krise.

Nå vil han drikke opp ølen og gå en tur i finværet. Pante tomboksene som holder akkurat til å kjøpe en ny boks øl.

Så tar han en kniv og stikker den rett i hjertet.

Thor-Inge synker sammen i senga og gir fra seg noen gurglelyder før han flirer som en rusten bilmotor.

- Teaterkniv er en artig greie.

Stiger mot himmelen

En ansatt kommer inn porten med en stige hun fant på yttersiden av bygget, hun legger den i et hjørne hvor det ligger enda en beslaglagt stige.

Besøkstida er mellom ni på morgenen og ni på kvelden, men sist natt var det et helvetes renn utenfor. En atletisk type hadde det så travelt med å komme inn at han tok rennefart og sprang opp langs nedløpet til takrenna før han ble lempet inn et vindu.

Sisca kommer inn porten med en frisbee rundt halsen og en måse under arma, og på rulleskøyter stabler hun seg opp trappa til kjæresten, Frank Tommy.

Fuglen har en ødelagt vinge, forklarer Sisca, som tidligere jobbet som veterinærassistent. Hun trer en sokk over hodet på måsen for å roe den, og klipper av litt av den ene vingen.

Sisca bor på Heidrun, et senter for kvinnelige rusmisbrukere, men det er her hun har de fleste vennene sine.

- Carl Johan er et slags fristed hvor rusmisbrukere blir respektert, behandlet som mennesker og ikke snakket til som drittunger, sier hun med sin milde stemme.

Frank Tommy kaster seg på sykkelen. Noen minutter senere kommer han tilbake fra apoteket med en pose full av salver og bandasjer til måsen.

- I morgen skal jeg kjøpe et digert basseng til 399 kroner på Eurospar, roper han.

Sisca forbinder såret og mater fuglen med brød. Kanskje kan den leve en stund til i fangenskap, sier hun. Måsen får navnet Amadeus.

Thor-Inge går ut porten med en pose tomme ølbokser, og i lomma har han en sårkrem som han vil gi til ei romjente i parken som hadde et stygt sår på kinnet sist han så henne.

På vei mot butikken og Frukirka sier Thor-Inge at han har fått nøklene til «småhuset» på Sluppen som han skal flytte til når Carl Johan stenger.

- Jeg gleder meg ikke, men det blir artig å se hva som skjer, sier han.

- Vi hadde noe unikt

På muren utenfor Vår Frue kirke sitter et tjuetalls mennesker, Thor-Inge kjenner de fleste.

Nina er en kvinne med autoritet, som de andre lytter til. Nina bor ikke på Carl Johan, Carl Johan er for menn, men hun er innom der flere ganger i uka.

- Den varme stemmen i vinternatta, sier hun, stemmen i porten som sier «kom inn du, Nina». Der låser de opp et toalett så jeg får ordna meg og kokt en smell. Jeg får en kaffekopp og matpakke, får lånt sofa’n i gangen og våkner med et pledd over meg. Det er ikke sikkert de som jobber der vil savne oss, men vi er mange som vil savne dem. Jeg lurer på om de synes det var verdt å slite med sånne jævler som oss.

I sommer satt Nina på tunet på Carl Johan da en forretningsmann kom innom for å se på bygningsmassen som er lagt ut for salg.

- Jeg kjente ham igjen fra byen, sier Nina. - Han gikk forbi kirka og kalte oss menneskelig søppel. Jævlig søppelhue! Jeg håper gården kjøpes av noen med respekt for historien, den kan bli et fint sted for frie kunstnere, for eksempel, med atelier og galleri.

Nina går bort til en gruppe menn på muren, sier de for en gangs skyld må åpne kjeften og si noe fornuftig.

Tommy er 38 og har brukt Carl Johan i perioder siden han var 16.

- Jeg har reist mye rundt i landet og oppdaget fort at vi hadde noe unikt med Carl Johan. Ei seng og frokost. Omsorg. Kamerater. Der har de ordna opp for meg, kjørt meg til lege, ordna med medisiner, klær, sparka meg i ræva. Carl Johan har vært et holdepunkt i livet mitt.

Å være narkoman er verdens hardeste jobb, tror Tommy. Han bruker all tid på å skaffe dop. Hvis du i tillegg er uten fast bosted, er det et helvete. Narkomane går ikke i demonstrasjonstog, sier han, men Carl Johan hadde fortjent et demonstrasjonstog. Tommy ønsker mer åpenhet om narkomanes liv, mindre hysj-hysj.

Ronny, en mann i tredveårene fra Levanger, har harde skatehansker på hendene. Amfetaminen har holdt ham våken i flere døgn, han er jævlig ustø, og det er greit å ha noe skikkelig å ta seg for med. Noen netter er det så kaldt at han sover i skje med en kompis for å få litt varme i kroppen.

- Hadde det ikke vært for Carl Johan, hadde jeg vært dau, sier Ronny.

I Trondheim er det registrert over 350 bostedsløse, halvparten av dem er rusmisbrukere. På tide med en narkoman i bystyret og på Storinget, sier en som sitter på muren.

- Nina for president, sier en annen, eller Tommy. Eller Frank Tommy. Da hadde det blitt et helvetes liv.

Thor-Inge går tilbake til Carl Johan hvor det er tid for middag.

- Skulle heller hatt en øl, sier han.

Sekund for sekund

«Pølsa» bor på Byneset. Noen ganger i året setter han en blomsterkvast i sykkelkurva og tråkker inn til byen for å nyte bylivet noen uker. Utenfor porten på Carl Johan jabber han med noen kompiser i sola.

- Pølsa er en legendarisk junkie, en glad hippie, ler Nina. - Han kalles også «de kriminelles lensmann».

Lensmannen smiler og sier han har 27 dommer, mest for vinning og knark, lite vold, og etter at han kutta ut alkoholen er han mest snill. Nå er det bare amfetamin.

- Jeg tar ikke dag for dag, ikke time for time heller, jeg tar sekund for sekund. Jeg har valgt dette livet, jeg liker det, tror det har noe med gener å gjøre.

Pølsa sier Frank Tommy er som en bror, og nå vil han ha kompisen med ned til elva for å kaste freesbee. Men Frank Tommy er ikke lett å huke tak i. Han har alltid det samme helvetes tempoet, sier Pølsa, bortsett fra når han sover. Men sover gjør Frank Tommy sjelden.

Nå henger han ut av vinduet på en sort bil og roper at han skal kjøpe det bassenget til 399 spenn på Eurospar. Frank Tommy hopper ut av bilen, etterlyser Amadeus, måsen, og bilen legger igjen en femti meter lang gummistripe før den røyklegger Kalvskinnet.

Sisca sier måsen fortsatt er på rommet og Frank Tommy sier den må ut fordi den kan få i seg noe den ikke tåler. Hvis Sisca henter Amadeus, skal han ordne med en kasse til fuglen.

Klokka er halv elleve på kvelden, besøkstiden er for lengst over, og Sisca ringer på porten og spør om hun kan hente kjæledyret til Frank Tommy. Du får to minutter, svarer nattevakta, og Sisca skøyter opp på rommet hvor hun fyller springen med vann så måsen kan drikke.

En kar kommer syklende og roper det er så fett, det er så jævlig fett, og slenger et etui med verktøy foran føttene til Frank Tommy.

- Ser du ikke hva det er? Et burglersett!

- Elendig kvalitet, svarer Frank Tommy.

Mannen på sykkelen sier han så to feite sykler ved Ladejarlen. Ikke tjuveri, forklarer han, du legger igjen en sykkel og tar med deg en som er litt bedre. Det er akkurat som med penner, forklarer han.

Don kommer med lommene fulle av flaxlodd.

Don har gule solbriller og ser ut som Jonny Depp i filmen Fear and Loathing in Las Vegas. Don bor på gata og har hørt om et ledig rom på Carl Johan. Han tror det kan ordne seg bare han kommer seg på Nav, men Nav kan være verre å fordøye enn en sprell levende calamares, forklarer han.

Kalde fakta

Don henter en stige og kliver opp i andre etasje. Setter seg under graffitien, «Jeg prøver å ta en dag av gangen, men i det siste er jeg blitt angrepet av flere dager på én gang.»

På det ledige rommet ligger et gjenglemt brev med et hjerte: «Hei mamsen. Du fortjener mer enn dette. Det fortjener jeg også.»

- Jeg vil slappe av, sier Don, gire ned kroppen og få noen rolige netter på Carl Johan.

Don sier han ikke har sovet på ei uke, men øynene ser ut som om han nettopp våknet fra ei ukes lang søvn. Don får nettene til å gå ved å sykle rundt i byen, fiske i elva, og jabbe skit med kompiser som trykker den samme speeden inn i årene som japanske krigere brukte for å holde seg våkne gjennom flere døgn lange kamphandlinger under andre verdenskrig.

De kaldeste nettene i vinter jaktet over tjue menn på ni ledige flatsenger i matsalen på Carl Johan, som ikke er større enn en vanlig stue. De skrev navnene sine på lapper som ble lagt i en skål, og de som ikke fikk navnet sitt opplest måtte tilbake i kulda. Fortvilelse, raseri, ansatte måtte gå imellom. De som ikke fikk plass den ene natta, fikk plass den neste.

En slik kveld ringte en ansatt kommunen, sa de kunne ta seg en tur for å se hva de styrer med inne på Carl Johan.

Det er denne varmen som skiller Carl Johan fra lignende steder, sier brukerne. Reglene sier du skal ut på morgenen hvis du ikke bor der fast, men hvis bakrusen og abstinensen river sjela di som en tyfon, får du ligge. Det brukes skjønn. Noen har brukt ei uke på å komme seg på beina.

Don går inn på rommet til Kenneth, en av åtte menn som har bodd her fast de siste månedene. Kenneth er 27 og rommet hans ser ut som om en nødhjelpsending med brukte klær har krasjlanda i veggen.

- En dag var det 38 personer innom her mellom klokka ni og tolv på morgenen. Jeg vet det, fordi jeg hadde en sånn teller flyvertene bruker når de teller passasjerer. Det gikk rykter om at jeg hadde noe godt på rommet, sier Kenneth.

Don sier han er utdannet kokk og har jobbet som restaurantsjef. Han har to barn.

- Dama mi vil ta meg tilbake om jeg skjerper meg. Men det er fanden ta meg ikke lett å skjerpe seg når du er narkoman.

Svindla for en mill.

I vennebøkene til kompisene skrev Don tidlig at han skulle bli narkoman. Han mente det ikke, sier han, det var en spøk, men det gikk troll i ord. Han startet å ruse seg da han var 16. Fikk alskens giftige benzopreparater av legen da han var 17.

- Jeg ville jo ha det, men jeg skulle ikke fått det, sier han.

Don ble arrestert igjen forrige uke. Han hadde funnet ei lommebok med kredittkort og førerkort og alt det han trengte for å kunne lette en konto for 35 000 kroner.

Post i butikk, sier han, det er enkelt hvis du fikser litt på utseendet og er god til å snakke for deg. Trenger ikke pinkode hvis du ødelegger magnetstripa og chipen på bankkortet, da er det nok med kontonummer og legitimasjon.

- Amfetaminen gjør deg kreativ, sier Don.

Men det er best å ikke smile for mye. Amfetaminen transformerer tennene om til rustne patroner, og de fleste med penger i banken har ikke rustne patroner i kjeften.

Don sier han har svindlet for rundt en million kroner det siste året.

- Jeg er ikke tatt for alt det der, men jeg er tatt for mye jeg ikke har gjort også. Jeg er vel break even, og de som svindles får vel igjen på forsikringa.

Og dessuten har han på en måte forskuddsbetalt, synes han.

Med en som slo. Med naboer som ikke ville se. En skole som ikke fanget opp. Et barnevern som ikke reagerte.

Frank Tommy klasker Sisca på baken, sier han har kjøpt telt og soveposer og vet om en fyr på Valøya som selger nye rulleskøyter. Ikke behøver han å kaste bort tida på å lete etter nøkler heller. Keyfinder, sier Frank Tommy, en praktisk oppfinnelse.

Sisca henter Amadeus som spaserer fritt rundt i tunet, og alt er fryd og gammen bortsett fra en hær av måser som kaster skygger på den okergule fasaden.

Frank Tommy drar et kjapt foredrag om Darwins lære og henter vannslangen for å beskytte Amadeus som har søkt ly i et hjørne.

- Du er jaggu sprø, Frank Tommy, ler nattevakten som følger forsvaret av Amadeus.

- Ser du ikke at det skadedyret der oppe på taket har tenkt å rævpule Amadeus, roper Frank Tommy. - Jammen flaks at den søte lille katta ikke er her lenger, da hadde det blitt vanskelig å ta parti for Amadeus.

- Har du glemt at det er vi som er skadedyr, smiler Sisca og gir kjæresten en klem. Hun spør nattevakten om hun kan være på Carl Johan i natt, og det er greit bare de ikke vekker de andre.

Kunnskap som forsvinner

- Jeg kan si hva jeg vil til dem, men ingen andre får si noe stygt om gutta mine, sier nattevakt Trine Ulseth som har jobbet på Carl Johan siden 1986.

Hun er glad hun er på ferie når huset stenger. Fryktelig vemodig, sier hun. På kontoret henger retningslinjer for ansatte:

«Omsorg. Ta dem som de er. Likeverd. Trygghet. Bruke skjønn. Empati. Konfliktløsning. Grensesetting. Respekt for livsvalg. Husrom. Møte individet. Bistand i dagliglivet.»

- Alt er like viktig. Vi er best på denne type omsorg til denne gruppa, og mye kunnskap forsvinner når Carl Johan legger ned sin rusomsorg, sier Ulseth.

Det går ofte hardt for seg, men mest med ord. Det er sjelden ansatte opplever vold, men det har skjedd. En ansatt ble kidnappet av en bruker. En ble knivstukket utenfor porten. En kveld kom åtte politifolk med skjold for å ta seg av en mann som to nattevakter var alene om.

- Jeg har vært redd, men jeg har aldri vist det. Skal du få respekt fra denne gjengen, kan du ikke vise redsel.

Ulseth sier hun fikk en knekk for noen år siden da en av guttene svelget en kniv.

- Etter fjorten dager med lite søvn fikk jeg psykologhjelp, mange år på Carl Johan hadde lagret seg i kroppen, sier hun.

Det kakker på døra og en av brukerne ber om nattaklem. Vi er familiene deres, sier Ulseth, det er ikke mange her inne som har familier som bryr seg.

- Hva skjer med dem etter at Carl Johan stenger?

- De fleste har fått et nytt botilbud, men hvem er der for å fange dem opp hvis det går galt der de kommer? Det kommer nok til å merkes at Carl Johan er nedlagt når kulda kommer.

Et rom i et hus

En morgen er blitt til formiddag. Sen frokost. Rommet til Frank Tommy fylles av kompiser.

Et amerikansk flagg henger i taket. 48 stjerner, sier han, det er fra 1835. På veggen henger en Giant sykkelramme. Og fire spyd, sånne som brukes i friidrett. Det der er min kunst, sier Frank Tommy.

- Det skjer så mye utrolig, sier han. - Hadde jeg laget ei videodagbok fra dette miljøet, ville de velsituerte oppe på Byåsen satt fast langrennsskia på tvers i halsen.

Frank Tommy spør kompisen i sofa'n om han kan fylle ei sprøyte med vann under springen. La det renne sytten meter, sier han, rørene er så jævlig rustne. Han blander det hvite pulveret med baksiden av pumpa.

- Amf, sier han, makka, sier han. Amfetamin. Banan er hasj, før var det elg. Nå hoba.

- Og dette er doll, sier kompisen i sofa'n og viser et brett med dolcontin, et smertestillende morfinpreparat som også gis til kreftpasienter. 98 kroner for 40 tabletter på apoteket. På gata 400 kroner for én tablett.

- Og dette er ratata, sier Frank Tommy og snur seg bort for å sette en smell.

Han suger blod fra underarmen, gir den et hardt klask og sier den skal slutte å tigge. Den videodagboka ble forresten laget for noen år siden, sier han, den startet med et butikktyveri, fortsatte med et pengeskap og sluttet med at de stjal en politibil.

Rommet fylles med Motörhead og Frank Tommy sier han alltid har vært en rebell. En kompis, som kaller seg Charlie, koker morfin over en lighter og sier han vet om narkomane som har påført seg aids for å få morfin av legen.

- Hvis det ikke hadde vært for denne plassen, tror jeg at jeg hadde daua for lenge siden, sier Don.

- Faen, jeg har jo et stort hjerte, sier Frank Tommy, men ingen kommer inn hit uten først å spraye føttene med fotspray. Jeg liker å ha det ryddig, liker å ha det rent, og det skal jeg fanden fløtte meg ha når jeg flytter til det der småhuset på Tiller.

Han åpner en øl med lighteren og korka flyr som en prosjektil ut vinduet hvor den treffer en fyr som roper at han må ha noe greier.

- Må ha, må ha, må ha, jeg er så jævlig lei av må ha, roper Frank Tommy, det eneste jeg må ha er å dø. I tillegg til det bassenget på Eurospar til 399 spenn.

Hvitt pulver fra en pose fordeles i mindre poser som veies på en liten digital vekt. Dop sendes ut vinduet med en «ruskenstav», og sedler kommer tilbake med den samme staven. Feit marokkaner, hasj, brytes av med tennene og havner i hånden til ei jente.

Hun sier hun var tolv da hun fikk den første Smirnoff-flaska av moren. Satte den første sprøyta med heroin da hun var 16.

- Håndballtreneren min spurte hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg har det bra jeg, sa jeg, men alle som så ansiktet mitt så jo at det ikke stemte. Men ingen gjorde noe.

Hun var 19 da hun fikk morfin av legen, det var da hun ble ordentlig hekta.

- Jeg vil ut av dette, jeg vil ha ungene mine tilbake, men trenger omsorg rundt meg for å bli sterk nok til å klare det. Nå har jeg ingen steder å bo. Det eneste jeg ønsker meg er et A4-liv. Stå opp om morran, kjenne lukta av nykokt kaffe, gå turer i skogen.

- Det er en årsak til alt dette. Narkomane er sjuke, sier Charlie som sammenligner Carl Johan med sjømannskirka.

Freedom på høyre arm

En ung mann fra naborommet kommer inn og spør om det er noen som har B. Beroligende.

Christian har et utseende som får jentene til å dåne og politiet til å skjelve. Tidligere idrettsmann. Hockey. Keepertalent, spilte for Rosenborg. Hadde en trygg oppvekst, sier han.

Christian ble innvilget kommunal bolig i 2009, men har fortsatt ingen bolig. Han bodde på gata i tre år før han kom på Carl Johan for ett år siden, bare avbrutt av noen opphold på kollektiv og i psykiatrien.

Christian forteller om et hjelpeapparat så fragmentert og kaotisk at du antagelig må være klin edru for å fikse det.

- Jeg hadde fordommer mot Carl Johan, det var her verstingene bodde, men plassen var den eneste med åpne dører. Dessuten var det greit fordi mange av kompisene bodde her allerede, sier Christian.

Han sier det er et bra sted selv om det var her han begynte med «minus» - heroin, morfin og doll. Når andre kokte morfin og heroin og silte den gjennom en bomullsdott, fikk Christian dottene.

- Koker du opp to-tre dotter blir det en bra justering. Men den er livsfarlig. Heroinen er enten så elendig at du blir dødssjuk av den, eller så bra at den dreper deg.

Nå har Christian kvittet seg med minus. Han sier amfetaminen hjalp ham ut av helvete. Hans nye kjæreste er nykter og de drømmer om et småbruk.

Christian sier han har møtt mange kreative mennesker i rusmiljøet og synes knarkere kan brukes i en dugnad. Mange ønsker å gjøre nytte for seg, sier han.

- Vi er alle mennesker som er satt på jorda for å hjelpe hverandre. Sånn tenker jeg, og det hadde vært fint om det var sånn. De fleste narkomane er hyggelige, sier Charlie.

- Det er mye råttenskap også, sier Kenneth. - Manipulasjon, bløffing og kynisme. Folk som stjeler piller av personer som ligger nede i overdose. Jeg skal slutte, slutte, slutte. Det er ikke spørsmål om noe annet.

På høyre arm har Kenneth tatovert «freedom». Det gjorde han i den perioden på tre år hvor han var rusfri. Kenneth startet å ruse seg da han var 13, mens han var en lovende fotballspiller som spilte på kretslaget.

- Carl Johan hjalp meg fra dag én, sier Kenneth.

Før det bodde han ute i to år. Han husker ikke hva han gjorde, det er som et to år langt døgn er visket ut av hodet. Nå har han bodd ett år på Carl Johan.

Dragen han har tatovert på høyre fot skal få et nytt hode den dagen han igjen er rusfri, sier han. Det er planen. Men han vet at planer kan gå skeis.

- Drømmen min er å dra til Barcelona for å studere historie. Den byen har en fantastisk historie, sier han.

Don sier han har to unger han vil ta vare på, og i det virkelige livet er han en ledertype. Problemet er at det virkelige livet er nå.

- Vanlige regler, som alle andre må forholde seg til, forsvinner sakte, men sikkert for en narkoman, sier Kenneth.

Christian sier sånne som ham burde fått gratis amfetamin av staten, da hadde vi fått bukt med narkokrim, og det ville tatt ut folk som kjøper fjorten år gamle jenter for en smell, sier han:

- Så kunne vi blitt satt i jobb. Frank Tommy, jeg og mange andre, er fullt kapable til å jobbe selv om vi bruker makka. Makka gir jo bare et ekstra gir.

En prat om lykke

Christian har arvet en hvit Stressless av Tommy, han skurer den med jif i bakgården. Han har pyntet seg med å tre ei truse utenpå jeansen.

Frank Tommy vasker sykkelen og sier han skal sykle til Stjørdal eller Levanger, kanskje bare til sjøbadet, og uansett skal han kjøpe det bassenget til 399 spenn på Eurospar.

- I natt spiste jeg den første brødskiva på fem dager, sier Thor-Inge. Men enda viktigere, i dag tidlig fikk han telefon fra en fyr i kommunen som fortalte at to av gitarene hans er funnet.

- Nå føler jeg meg to gitarer rikere.

I bakgården prates det om rusomsorg og rusbehandling. Mangel på boliger. Få behandlingsplasser. Når du endelig er utredet, sendes du tilbake på gata for å vente.

- Du er en haug med papirer som flyttes på hele tiden. Jeg hadde en gjeldssanering som skulle starte i 2001, og den har enda ikke startet, sier Christian.

- Men det verste er mangelen på forebyggende tiltak, sier en sosionom som er innom Carl Johan for å besøke en av brukerne.

Tredje generasjon rusmisbrukere. Vandrere. Ungjenter som bytter sex mot en doll. De kaller det ikke prostitusjon, de kaller det å bytte tjenester.

- Det er bare unntakene i dette miljøet som kan vise til god barndom, for de fleste er det traume på traume på traume. Og hvor er sosiallærerne som kan plukke dem opp, spør sosionomen.

Christian sier Carl Johan har vært et samlingspunkt i miljøet, en trygghet, et sted hvor ansatte spiller på lag med brukerne. Nå blir vi spredt for alle vinder, sier Christian.

Bak på t-skjorta hans står «Jesus er svaret». Jesus var en rebell som punka Jerusalem og rævkjørte prestene, sier han.

- Gjør ikke mitt fars hus om til et kjøphus, formante Jesus, og vasket hendene i hampolje. Hampolje er sterke saker. Selv har jeg hatt så mye makka i kroppen at folk har blitt rusa av å hilse på meg.

- Når er du lykkelig?

- Stort sett hele tida. Eller... jeg er lykkelig når jeg kan hjelpe tre personer på én dag.

Frank Tommy blir en romersk figur i bar overkropp og en neve under haka:

- Jeg er lykkelig når alle andre rundt meg er lykkelige. Eller... jeg er lykkelig hver gang jeg får vite at den yngste sønnen min ikke har starta med hasj.

- Jeg er lykkelig når mamma sier hun er glad i meg, sier Kenneth. - Det skjer ikke så ofte, men jeg vet jo at hun er det.

Thor-Inge trekker på seg skinnjakka.

Han skal til Sluppen for å besiktige småhuset han snart skal flytte til.

Lille-Christiania

- Jeg kommer til å si ifra. Ikke noe kakking etter klokka tolv på kvelden.

Thor-Inges nye bolig er en av tre brakker - såkalte «småhus» - bak brannstasjonen som bygges på Sluppen. Det kommunale pilotprosjektet, som er adoptert av flere andre byer, var ideen til en tidligere leder på Carl Johan.

Stue med kjøkken. Soverom. Bad. 40 kvadrat.

På Carl Johan har Thor-Inge gått til dekket bord, her må han lage maten sjøl. Ikke noe problem, sier han, men det hadde vært greit med litt vaskehjelp.

Problemet er at han har gammel gjeld på noen titalls tusen kroner, tror han. Han har sluttet å åpne regninger, det får ham i så dårlig humør. Men det hadde vært kjekt å være gjeldfri, sier han, og derfor kjøper han av og til en femukers Viking-Lotto.

Hvis han vinner vil han kjøpe det huset i Leksvika som han egentlig skulle kjøpe da han fikk de pengene for tapt barndom.

- Thor-Inge er en super fyr og en super underholdningsartist. Jeg gleder meg til han kommer, sier Einar som bor i et av de tre småhusene.

- Sånne som oss har alltid blitt skjøvet tilbake, nå er det på tide vi får vårt eget sted.

Einars visjon er å lage et Lille-Christiania rundt de tre småhusene. Et gratispensjonat med 6-8 soveplasser. Et spisested. En gratisbutikk med varer som er i ferd med å gå ut på dato. Han har gjort avtaler med flere butikker.

- Jeg har snakket med flere forretningsfolk som kan tenke seg å bli med på laget om kommunen ikke bidrar. Her kan vi lage små arbeidsplasser. En vaske-plass for biler. Et teppevaskeri. Et lite verksted. Og her gjelder bare én eneste lov på bare åtte ord:

«Gjør hva du vil, bare du er snill.»

Lager du et tragisk miljø, får du tragedier, sier Einar. Lager du et bra miljø, får du bra folk.

- Jeg tror det kan bli fint i det småhuset, sier Thor-Inge på vei tilbake til Carl Johan.

En siste kveld

Utenfor porten på Carl Johan sitter Ronny fra Levanger sammen med Don.

- Faen, jeg er så lei av dette livet, sier han.

Sist helg ble han tatt syklende med en safe på styret, og han er nettopp bøffa for fem gram amfetamin.

Men, det er ikke dét:

I dag tidlig snakket han med broren som også er narkoman, og broren hadde ropt i angst fra en leilighet et eller annet sted i Ila før samtalen ble brutt. Selv ikke Pølsa, de kriminelles lensmann, har klart å finne broren til Ronny.

Men, det er ikke dét heller:

- I natt møtte jeg ei jente etter at jeg hadde satt meg en smell nede på dassen på Burgerking. Hun så meg i øynene og sa: «Du skal ikke være på gata du.» Hun ga meg et armbånd og sa jeg kunne sove hjemme hos henne.

Jenta fortalte Ronny at hun har alvorlig kreft. «Der er medisinene mine, og der er pengene mine, » sa hun til Ronny: «Og der er en sofa du kan sove på. Alt er opp til deg.»

- Så lå jeg på sofa'n og hun i senga, og vi så hverandre gjennom ei bokhylle mens vi snakket om livet. Hun sovnet og jeg ble liggende og høre på pusten hennes.

Ronny setter på seg solbrillene.

Han blir stille.

Don blir stille.

Måsene over Carl Johan blir stille.

- Da skjønte jeg at det er akkurat dette jeg har savnet. Pusten fra et annet menneske. Nærhet.

Innenfor porten sier Thor-Inge han kommer til å savne Frank Tommy. Men de kommer til å møtes, for Frank Tommy er jo overalt. Og dessuten fikk han gitt den ansiktskremen til hun romjenta. Såret på kinnet ser allerede bedre ut.

Kenneth sier han vil ut av det, men vil vente til sommeren er over. Christian sier han vil vente med å få unger til han er nykter.

Don er utvist fordi han kom seg ulovlig inn med en stige, og når karantenen er over, er Carl Johan nedlagt.

Sisca ser på Frank Tommy som vasker sykkelen. Frank Tommy sier han i morra den dag skal kjøpe det bassenget til 399 spenn på Eurospar.

Han løper opp, og kommer ned igjen, og løper opp, og kommer ned igjen. Så klasker han nevene på lommene, og roper:

- Hvor er nøklene? Hvor er Keyfinder'n? Og hvor i helvete er måsen Amadeus?

Denne reportasjen ble først publisert i Ukeadressa lørdag 24. august.