Høsten ble snudd opp ned for May-Britt og Edvard Moser da årets nobelpris i medisin ble offentliggjort. Plutselig ville alle ha en bit av ekteparet, som fra før av hadde stappfulle kalendre.
– Det har vært masse forespørsler om foredrag, langt mer enn vi kan håndtere. Plutselig har det blitt en enorm interesse for det vi har holdt på med, og det er veldig gøy, sier Edvard Moser da NTB møter ekteparet i Trondheim.
– Vi har ikke begynt å bake julekaker, men vi er alltid sist ute. Det var slik da vi giftet oss også. Da kom vi samme dag til butikken og spurte om de hadde brudebukett. «Hæ? Det er jo slikt du bestiller tre måneder i forveien». Julefeiringen blir nok litt på sparket, smiler May-Britt Moser.
– Var en virrekopp
De vokste opp på Sunnmøre. Edvards far var orgelbygger, moren jobbet på kontor. May-Britt vokste opp på gård. Ingen i familiene hadde vært på et universitet før, men begge beskriver miljøet i oppveksten som nysgjerrig og stimulerende.
– Det negative med det var at det tok lengre tid å finne ut av ting. Det positive var at man lærte å gjøre ting på sin egen måte, forklarer Edvard.
Da de bestemte seg for å studere psykologi sammen, var de fortsatt bare venner. May-Britt syntes hennes tidligere kjærester var «noen latsabber». Edvard var ambisiøs, opptatt av de store spørsmålene. Allerede på denne tiden så de for seg en karriere sammen.
– Jeg tror du var mer målrettet enn meg, for jeg var en virrekopp. Etter gymnaset skulle jeg bli alt. Jeg kom inn på tannlegehøyskolen, jeg skulle bli geolog, jeg begynte på astronomi, sier May-Britt. Valget falt til slutt på psykologi.
– Da vi først kom inn på hjernen og det nevrale grunnlaget for atferd, visste vi hvilken retning vi ville gå. Vi tenkte allerede da å gå inn i det samme feltet og kanskje sette opp en lab sammen. Vi skjønte at vi ville være sterkere om vi gjorde det som to enn som en, sier Edvard.
Indre GPS
På universitetet ble de raskt interessert i hippocampus – et sted i hjernen som man allerede da visste bidro til hukommelse og stedsforståelse. May-Britt og Edvard ville finne ut av hvordan hippocampus var koblet til atferd. Til slutt fant de gridcellene – på norsk gittercellene – den indre GPS-en som aktiveres på ulike steder i et rom.
– Etter at vi fant disse gittercellene og fant ut av hvordan de var organisert, så kom det ene etter det andre. Det er litt tilfeldig at vi kom inn i det, forklarer Edvard.
Paret publiserte sin første artikkel sammen før de var ferdig med hovedfagsoppgaven. Siden har listen over artikler i verdensledende tidsskrifter blitt lang. Forskningen er belønnet med det meste som er av priser innen feltet. Nå også den aller gjeveste.
Men nobelprisen har aldri vært noe mål i seg selv, bedyrer paret. De ser derfor ingen grunn til å forandre på noe etter å ha blitt historiens femte nobelektepar, og har ingen planer om å reise fra laben og miljøet de har bygget opp på NTNU.
– Vi har åpnet opp en boks med en del diamanter i. Det gjenstår mange spørsmål, som det sikkert tar ti-femten år å finne svar på. Når man finner ut av noe i forskning, kommer det ti nye spørsmål. Er det et bra funn, er det ti gode spørsmål, sier Edvard.
Utenfor komfortsonen
I uken som kommer skal de to hedres sammen med sin mentor John O'Keefe for oppdagelsen av gittercellene, med prisutdeling, bankett og gallamiddag. De gleder seg – men kommer til å være et godt stykke utenfor komfortsonen.
– Jeg tror det blir ei intens uke, men det er jo stas. Jeg gleder meg veldig, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten. Det er fantastisk at de legger så mye arbeid i å gjøre det til en opplevelse for livet, sier Edvard.
May-Britt har studert videoer fra tidligere seremonier.
– Jeg pleier ikke å tenke så mye på hva jeg skal ha på meg. Og Edvard som hater slips, han kommer til å slite. Det er ikke vår stil. Men det blir kjempegøy, tror jeg. Når angsten har lagt seg.