- Å bestige ett fjell om dagen, trosse uvær, sult og ensomhet, med hjemmet mitt på ryggen, skulle jeg skaffe venner som er like gal som meg, for så å ankomme målet bustete og forandret, forteller Oslo-jenta, som til daglig studerer ved NTNU.
- Vi satt og lurte på hva vi hadde begitt oss ut på
Raske steg
Av ren kjedsomhet bestemte den 23 år gamle NTNU-studenten seg for å gå deler av den berømte stien alene. The Pacific Crest Trail, også kalt «PCT» blant kjennerne – snor seg 4286 kilometer opp langs vestkysten av USA, fra Mexico i sør til Canada i nord.
Oda gikk en fjerdedel av stien. Til sammen gikk hun 1109 km på 53 dager. Nå klør hun i beina etter å fullføre resten.
Hun hadde tid, penger og dårlig tålmodighet.
- Etter fem måneder hadde jeg gått fra å være totalt uvitende, til å bli en fullutstyrt turgåer, som skulle starte sitt livs mest meningsfulle eventyr hittil.
Hun oppdaget denne formen for langdistansegåing for første gang når hun leste «A Walk in the Woods» av Bill Bryson, som handlet om Appalachian Trail, en 3490 km lang sti som tar mellom fire og seks måneder å gå.
«Holy shit! Det er jo bare helt rått, det vil jeg gjøre!». Og slik startet det.
Over 1000 kilometer
Oda begynte å gå den 16. mai fra Big Bear Lake, et stykke øst for Los Angeles.
Hun gikk og gikk. Gjennom ørken, hete, kulde, regn og snø. Hun besteg fjell og kjempet seg gjennom tett skog. Hun sov på bakken i en pose fylt med fjær, under en nylonduk som skulle etterligne et tak, hver eneste natt.
- Jeg ble terrorisert av mygg, jeg måtte bære 20 kilo på ryggen, jeg måtte finne vann og filtrere det, krysse iskalde elver. Vinden blåste meg av stien. Jeg måtte grave hull i bakken for å drite i, sier hun, og forteller at hun var skitten på steder hun ikke viste det var mulig å bli skitten på.
Hun hadde ikke gått lenger enn én kilometer før hun tenkte «Hva i helvete er det jeg har begitt meg ut på?».
Møtte veggen
Oda møtte veggen to ganger i løpet av turen. Første møtet kom allerede på dag to.
- Jeg ga opp etter andre dagen. Mannen som gav meg skyss ned fra stien sa at dersom jeg ombestemte meg og ville tilbake, så skulle han kjøre meg.
Tilbudet benyttet hun seg av.
- Etter én dag fikk jeg en nagende følelse. Jeg følte meg ikke ferdig og ville tilbake.
Følg Adresseavisen på Instagram
Norwegian Princess
I Sør-California møtte hun et variert folkeslag av turgåere.
Lille Rabbit på 11 år gikk med foreldrene sine, 84 år gamle Turtle Dan, og Bee Keeper, Staying Alive, One Step, Lucky, Cucumber og Bubba Gump var noen av de.
De spesielle navnene skyldes at man på PCT bruker «sti-navn» (et navn man får på stien).
- Jeg ble kalt Norwegian Princess, fordi jeg hadde mye rosa og likte luksus.
Blant annet hadde hun med Ipad med på turen og hun likte å sove på moteller.
270 mil helt alene til fots på langs gjennom Norge
Vekt av bjørner
Etter å ha gått 536 kilometer gjennom Sør-California var hun, i Sierra Nevada, tvunget til å hoppe over en del av stien på grunn av et dårlig kne. Hun fortsatte turen fra Ashland i Oregon, og gikk opp til Cascade Locks som grenset til Washington.
I Oregon var myggen ekstremt ille. Etter den første natten telte hun 98 stikk.
- De stakk til og med gjennom skoene. Jeg måtte gaffateipe skoene, leggene og håndleddene for å holde de borte.
Oregon var en tunnel av tett skog, og det var få turgåere å se.
- På den siste biten gikk jeg forbi nydelige snødekkede fjell og møtte noen hyggelige folk, så jeg klarte å holde motet oppe. Jeg planla å ta det rolig de siste dagene, men å være så nærme målet gir deg et kikk du ikke klarer å underbygge. Den lengste dagen min gikk jeg 40 kilometer.
Den siste natten ble hun vekt av at to bjørner prøvde å komme inn i bjørneboksen (hvor hun oppbevarte mat).
- Du skal egentlig ha boksen flere meter fra teltet ditt, men jeg hadde ikke brydd meg med å plassere den lengre enn én armslengde unna. De prøvde å komme inn i teltet, men ble fort skremt bort når jeg begynte å rope mot dem. Jeg har aldri hatt et større adrenalinkick i mitt liv.
Ragnhild (14) har gått 500 kilometer i sommer
Ekle ekorn
Hun ankom Cascade Locks 6. juli, flere dager før planen.
- Jeg forventet at når jeg kom frem til The Bridge of the Gods at en åpenbaring ville komme, at en stor bølge av følelser ville springe ut. Men det var ingen. Det var mer, «Her er jeg. Dette er hvor alt ender.» Det handlet ikke om det faktum at jeg kom frem, men mer om prosessen det tok å komme dit.
Å sove ute alene var like skummelt hver kveld.
- Jeg trodde det kom til å bli bedre, men frykten for å bli maltraktert av en bjørn var der hele tiden, og hver lyd høres ut som et potensielt morderisk pattedyr.
Men av alle dyr var det ingen som var verre enn ekornet.
- Ekorn har stjålet sokkene mine, stjålet mat, spist opp skolissene mine og bitt gjennom reimer på sekken min. De er ikke like harmoniske og søte som Disney skal ha det til.
Ingrid og Ingrid gikk mellom Lindesnes og Nordkapp
Ikke bare smil og mil
Selv om det kan virke glamorøst, så var ikke livet bare smil og mil.
- Dagene strakk seg fra utrolig spennende til helt forferdelige «hva søren holder jeg på med»-dager, og det er garantert at du vil møte flest av den sistnevnte.
Hadde stien bare handlet om å gå og å se på noen fine utsikter, så hadde hun sluttet i løpet av første uken.
- Det er alle de fantastiske menneskene du møter på stien og utenfor som gjør turen verdt å gå. Selv om folk både så ut og luktet som noen rasshøl så møtte jeg aldri en eneste person som oppførte seg som ett.
Hun møtte mange utrolige mennesker på PCT.
- Stien tiltrekker seg alle typer mennesker, i alle aldre og fra hele verden. Man får en spesiell kontakt med folk som bare denne måten å leve på kan tilrettelegge. Med en gang jeg så en skitten, stinkende person med terrengjoggesko og ryggsekk så var de umiddelbart min venn, og vi hadde denne opplevelsen til felles som ingen andre enn en turgåer vil forstå.
Føttene hennes verker fortsatt, men hun har ikke noe imot det.
- Smertene minner meg om det livet jeg lærte å elske.