Israels fiender finner alltid et eller annet «folkerettslig brudd» å anklage den israelske regjeringen for.
De arabiske myndighetene blir sjelden eller aldri kritisert. Heller ikke Hamas når de bruker barn og kvinner som levende skjold, som i Gaza under «Støpt Bly». Eller når jihadister skader israelske soldater, som under flåteaksjonen nylig. Eller når Palestinske Autoritet finansierer terror utført av al-Fatah, for å nevne noe.
Det har vært mange og grove brudd på folkeretten overfor Israel og det jødiske folk som ikke blir nevnt. En slik holdning kan vanskelig tolkes som annet enn antijødisk. Det groveste bruddet blir også fortiet, både av arabiske myndigheter, verdens regjerende politikere, medier – og palestina-aktivister.
I 1917 erobret britene områdene som ble kalt «Palestina» fra tyrkerne, og den britiske regjeringen erklærte samme år at israelernes gamle fedreland skulle bli jødenes nasjonale hjem. Erklæringen ble kalt Balfour-deklarasjonen, og den ble ratifisert av daværende Folkeforbundet (senere FN). Deklarasjonen har i aller høyeste grad aktualitet også idag. Den forkynner at jødene er tilkjent den nasjonale retten til «Palestina», dvs. styringsretten over områdene mellom Libanon og Syria i nord, Irak i nordøst, Egypt i sør og Middelhavet i vest. Araberne og folk av annen nasjonalitet skal kun ha bo-stedsrett, med de privilegier det gir å være borger av et land.
På grunn av arabernes sterke uvilje mot at jødene i diaspora skulle få vende hjem til fedrenes «Palestina», og den stadige uroen som også førte til mange blodige angrep, ble det rettsgyldige vedtaket brutt. Dette fikk tragiske konsekvenser for jødene. Araberne ble gitt styringsretten over den største delen av «Palestina», området østfor Jordanelven, som nå kalles Jordan.
Dermed ble jødene avspist med en svært liten del av det opprinnelige området som var tilkjent dem som nasjonalstat. Like fullt: Balfour-deklarasjonen er gyldig folkerett også i dag, og ingen resolusjoner kan annullere denne autoriserte erklæringen. Deklarasjonens rettslige gyldighet ble også bekreftet av statsviter Nils Butenschøn, direktør for Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, da han foreleste ved NTNU 09.12. 2009.
De arabiske myndighetene i Jordan styrer derfor en stat skapt av et folkerettslig brudd mot det jødiske folket. Nå ønsker mange av verdens politikere å ta fra israelerne styringsretten også over Judea (derav navnet jøder) og Samaria (områder snedig kalt Vestbredden). Sviket skal ikke bare opprettholdes, men utvides. Har noe annet folk blitt behandlet slik jødene ble og blir? Blir noe annet folk enn jødene tvunget til å gi bort land til fiender som vil utrydde dem? Eller som ved avståelsen av land gjør det lettere for fienden å terrorisere sivilbefolkningen?
I 2005 måtte israelske myndigheter tvinge Gaza-jødene bort fra rettmessig land for å tilfredsstille vestlige politikere. I Israel bor over 1,5 millioner arabere, og resultatet av en undersøkelse i fjor, viste at svært mange av de som ga svar, heller foretrekker å bo i Israel enn i en fremtidig palestinsk stat. Når araberne vil ha en jødefri stat, kommer ingen protester fra «verden». Hvem blir beskyldt for apartheid? Israel.
Arabisk propaganda er blitt korrekt retorikk og politikk, men både juridisk, historisk og religiøst tilhører hele «Palestina» det jødiske folket. Det er deres nasjonalstat. Hadde lov og rett blitt effektuert slik lov og rett skal effektueres, ville heller ikke Holocaust ha skjedd.
Det bør være kjent for de fleste hvor meget det jødiske folket har måttet tåle av forfølgelser opp gjennom tidene, og ikke bare i Hitler–perioden. Norge har heller ikke rene hender i så måte. Nå har jødeforfølgelsene blusset opp igjen, og mange jøder som lever med familiefortellinger om grusomme hendelser i fortiden, frykter for fremtiden. Noen orker ikke lenger å gå ut.
Palestina-aktivister ønsker at alle israelske produkter skal få et spesielt merke. De klistrer hatmeldinger mot den jødiske staten på fruktkartonger i forretningene. Varer, tjenester og personer skal boikottes. Jødiske barn kommer hjem og forteller at de blir mobbet i skolen – fordi de er av jødisk slekt. Mediene flommer over av hatefulle ytringer. Før man kjenner sannheten, er Israel tildelt rollen som skyldner. Alltid Israel. Forstårvi utviklingen? Er den gjenkjennelig for de som levde før og under Andre verdenskrig? Er det underlig om jødene får assosiasjoner til tidligere forfølgelser?
Hvis Balfour-deklarasjonen skal ignoreres – og Israel tvinges til å avstå enda mer land til araberne (som styrer over tjue stater per i dag), bør man også ignorere Karlstad-deklarasjonen. Det vil si traktatdokumentene som ga Norge uavhengighet. Likedan erklæringene som ga vårt land de områdene vi besitter i dag. Vil også norske myndigheter gi fra seg styringen over områder andre urettmessig måtte komme til å kreve i fremtiden?
Det finnes ingen stat som er fullkommen i rettferdighet overfor eget folk eller andre. Heller ikke Norge. Om også vårt land hadde vært omringet av fiendtlige nabostater og stadig vært utsatt for terror, ville man forhåpentligvis ha forstått Israel bedre. Nå er kritikken ute av proporsjoner.
Fortidens svik mot jødene er uopprettelig. Israel kommer trolig aldri til å kreve sin rett i følge Balfour-deklarasjonen. Men det er å håpe at alle mennesker som regner seg for å være siviliserte, besinner seg og lar det jødiske folket (i og utenfor staten Israel) få bygge og bo på områder de rettmessig eier – og i fred. Skal noen anklages, bør det være de som hater Israels eksistens, håner dem, lyver på dem og gjør alt de kan for å gjøre livet utrygt for sivilbefolkningen. Ingen bør glemme at staten Israel ble – og er – jødenes fristed i en verden som alltid vil ha makter, myndigheter og enkeltpersoner som elsker å hate.
Det verdens politikere og andre bør gjøre nå, er å legge press på arabiske autoriteter som undertrykker eget folk for å opprettholde hatet mot jødene.