Søndag 27 juni ble vi nok en gang minnet om hvor vanskelig livet kan være. Fire norske soldater mistet livet i Afghanistan.
I ettertid er spørsmålene mange. Hvorfor er vi der? Hvorfor akkurat dette kjøretøyet? Kunne det vært unngått? Var beskyttelsen bra nok? Og kanskje viktigst; Er det verdt det? Svarene varierer, alt etter hvem du spør.
Faktum er at Norge har valgt å engasjere seg i konflikten i Afghanistan som en direkte konsekvens av terrorangrepet 11. september 2001. Beslutningen om å engasjere seg med militære styrker ble formelt gjort i november 2001, etter anmodning fra NATO og med mandat fra FN. Regjering og Storting var samstemmig i at det var viktig for Norge å delta sammen med våre allierte for å forhindre lignende terroraksjoner. Det var maktpåliggende å hindre at Afghanistan ikke igjen kunne bli et trenings- og oppmarsjområde for Al Qaida og lignende organisasjoner. Så langt så vel, Al Qaida mistet sine treningsleire og Taliban ble jaget ut av Afghanistan. Gjennom Bonn-prosessen ble det bestemt at Afghanistan skulle demokratiseres, det skulle holdes valg og statsbærende institusjoner skulle utvikles eller endog opprettes. Kvinners rettigheter skulle sikres, de unge skulle få skolegang, infrastruktur skulle bygges ut og stabiliteten skulle sikres.
Nå, snart 9 år etter, er det lett å være enig om at det ikke har gått helt som man hadde tenkt. Konfliktnivået er det høyeste noensinne, i hvert fall målt etter antall trefninger og dødsfall. FN kan melde at bevegelsesfriheten til deres ansatte er sterkt redusert fordi stadig færre områder oppfattes som trygge nok. Rapportene om økning i korrupsjon og organisert kriminalitet er mange. Stadig flere argumenterer for at en snarlig politisk løsning må finnes, og at det må forhandles med våre motstandere.
Innsatsen i Afghanistan har ikke gitt de resultater vi håpet på. Landet er ikke stabilisert og utviklingen for øvrig kan vanskelig sies å være tilfredsstillende. Det er mange årsaker til dette, men la meg få peke på tre vesentlige forhold.
Det første, og kanskje mest presserende problemet, er å finne en bærekraftig politisk løsning. Dette fremheves av mange som den eneste mulige farbare vei, og blir tidvis stående i et slags motsetningsforhold til en såkalt militær løsning. Det er imidlertid ingen, heller ikke innenfor de militære, som vil argumentere for at dette er en konflikt som kan vinnes, hvis det er et passende uttrykk, på slagmarken. Det er snarere slik at militær maktbruk er et av flere politiske virkemidler.
En politisk løsning vil kreve en kombinasjon av nennsom anvendt militærmakt, diplomatiske virkemidler, herunder forhandlinger, institusjonsbygging, bistand og ikke minst at tiltakene skjer innenfor en ramme som forstås og aksept-eres i Afghanistan. Den politiske løsning kan neppe påføres utenfra, den må være afghansk både i form og innhold. Her er noe av kjernen av problemet, afghanerne blir altså ikke helt enig med seg selv om hvordan landets fremtid bør se ut.
Problemet er altså ikke å enes om nødvendigheten av en politisk løsning, men å definere den, og ikke minst angi hvordan den skal nås. Å peke på behovet for en politisk løsning uten samtidig å antyde hva man legger i dette med rimelig presisjon, hjelper med andre ord ikke.
Det neste er selve anvendelsen av militærmakt. Militærmakt kan beskrives som et «blunt instrument». Hvis en slegge er det verktøyet man har for hånden, og militærmakten kan i denne forbindelse gjerne sammenlignes med en slegge, er den nødvendigvis vanskelig å anvende med kirurgisk presisjon. Det er imidlertid mye som tyder på at makt i Afghanistan må anvendes med betydelig presisjon og innsikt for at den skal virke hensiktsmessig. Det er altså effekten av maktbruken som må være presis, ikke at vi treffer det vi sikter på.
De konflikter hvor bekjempelse av opprør har hatt mest fremgang, er situasjoner hvor militærmakten primært har vært benyttet til å sikre befolkningen fremfor å slå fienden. En såkalt befolkningssentrisk tilnærming står til en viss grad i motsetning til den mer tradisjonelle militære fokus på å slå fienden. Anvendelse av militærmakt i Afghanistan må derfor settes i en ramme som ikke er ulik politiarbeid. Kompetansen om og evnen til slik bruk av militærmakt har et betydelig utviklingspotensial både innenfor politiske og militære miljøer.
En tredje årsak til manglende fremgang kan finnes i mangelen på samordning. Eksempelvis er FN representert med et 20 talls organisasjoner i Afghanistan. FNs koordinerende organ i Afghanistan, UNAMA, har imidlertid ingen myndighet til å koordinere de andre FN organisasjonene som opererer i landet. FNs organisasjoner blir således en koalisjon av villige, en vanskelig eksersis overalt, og spesielt i Afghanistan. Dertil følger en rekke bistands- og humanitære organisasjoner, med egne prosjekter, finansieringsformer og agendaer. Disse gjør et utmerket og helt nødvendig arbeid. Utfordringen består imidlertid i at innsatsen ikke er tilstrekkelig koordinert, og at den ikke er målrettet mot å understøtte en politisk løsning. Det må her skilles mellom hjelp for å avhjelpe humanitære katastrofer og langsiktig bistand. For det er ikke slik at bistand er politisk nøytral. Bistand, som ikke inngår i en overordnet politisk strategi og er samordnet med andre politiske virkemidler, herunder militærmakt, har erfaringsmessig liten varig effekt. En bedre koordinering og samordning av militære, øvrige politiske og humanitære virkemidler er derfor avgjørende for en positiv utvikling av Afghanistan.
Søndagens tragiske hendelse endrer intet av dette. Jeg kjente ikke de omkomne, men jeg er overbevist om at et genuint ønske om å bidra lå bak deres beslutning om å reise ut. Deres tap forplikter imidlertid politikere, militære, humanitære organisasjoner og andre bidragsytere til å snu hver stein i søken etter en bærekraftig løsning. I denne prosessen må hverken steiner forbli usnudd eller hellige kuer få vandre uforstyrret.
Kronikkforfatteren har gjennomført to perioder i Afghanistan og skal tilbake senere i høst. Han har blant annet drevet med planlegging og koordinering av ISAFs langsiktige virksomhet i Nord-Afghanistan, herunder koordinering av den militære og sivile innsatsen.