Der er faktisk en viss forskjell.
Med uredelighet i forskning menes det forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt når det gjelder planlegging, gjennomføring eller rapportering av studier. Noen ganger forekommer det grove overtramp. Sudbø-saken hadde dimensjoner som genererte sjokkbølger i den norske forskningsverden. Tilsvarende finnes også på den internasjonale himmel. Den sørkoreanske forsker Woo Suk Hwang hadde status som nasjonal og internasjonal helt for sine enestående resultater knyttet til kloning av menneskelige stamceller. Korthuset falt sammen for få år siden; det viste seg at data var fabrikkert. Østerrike har også hatt en grov sak innenfor stamcelleforskning. Da ”boblen sprakk”, forsøkte medforfatterne til artikkelen i Lancet å komme seg unna med minst mulig riper i lakken. I kjølvannet av disse tildragelsene vokste det frem en bred og prinsipiell diskusjon om krav og formaliteter til medforfatterskap. Holdninger og rutiner er skjerpet. Mange vitenskapelige journaler krever nå skriftlig dokumentasjon der det redegjøres for bidraget fra hver enkelt forfatter. Med signatur.
Forfalskning og fabrikkering rangerer høyest på uredelighetsskalaen, og slike grove forseelser forekommer sjelden. Den ”hverdagslige” uredeligheten, om en kan si det slik, er av et annet slag. Gjengivelse av tekst uten å opplyse om at denne er hentet annetsteds, såkalt plagiering, viser et økende omfang. Fenomenet banker på i alle fagfelt der skriftlig kommunikasjon er et sentralt innslag. Vi kan se det innenfor forskning, undervisning, journalistikk og forfattervirksomhet. Gode formuleringer og fremstillinger ligger på nettet, bare et tastetrykk unna. Og frister med arbeidsbesparende snarveier.
Innenfor undervisning møter vi plagieringsfenomenet spesielt der studentene skal utforme selvstendige oppgaver, så som en master. Veilederens/sensors sanser skjerpes når den engelske språkbruken viser varierende kvalitet gjennom oppgaven, og der enkelte sekvenser til og med er hyperelegante. Hvis språkførings-spor derimot ikke finnes, kan overtramp være vanskelige å oppdage. Det utvikles stadig bedre søkemotorer for å avdekke biter som er kopier av eksisterende tekst. Universitetene har tatt slike inn i driften. Og nå fremstår bruk av tekst som er plukket annetsteds uten at kildehenvisning er gitt, som en viktig grunn til at oppgaver underkjennes og klassifiseres som fusk.
De siste årene har gitt forskningsverden en hard lekse; anledning gir tyv. Plagiering er erkjent som et problem som må bekjempes med effektive mottiltak. Innsatsen settes inn på å konstruere så avanserte søkemotorer at risikoen for å bli oppdaget er anseelig. Med det kan en oppnå en forebyggende effekt. Og problemstillingen er kommet ut av de mørke krokene og opp på bordet. Det amerikanske National Science Foundation (NSF) (har i mange år vært involvert i saker om fusk) har kommentert den økende tendensen til plagiering med å sende ut en ”advarsel”, og en artikkel i Science (mars 2009) redegjorde for funn av omfattende plagiering/duplikering i databaser for internasjonal biomedisinsk forskning. Konkurransen innenfor forskning er tøff, og trusselen om en offentlig gapestokk kan være en pisk som virker.
rigmor.austgulen@ntnu.no
