Raseriet mot finanskrisen i Europas utkanter – fra Island, via Baltikum til Ungarn og Bulgaria – kommer ikke som noen overraskelse. Det er lett å skjønne protestaksjonene mot lederne i disse økonomisk sårbare landene som har sluppet turbokapitalismen fri.
Det er langt vanskeligere å se hva demonstrantene vil, og hva de til dels voldsomme aksjonene kan føre til. Men det er neppe tvil om at flere regjeringer enn den islandske går en usikker fremtid i møte. For protestene retter seg særlig mot de politiske lederne, uten at det dermed kan spores noen ideologisk linje – i hvert fall ikke i de gamle Sovjet-republikkene. Reaksjonene er mer et uttrykk for at den økonomiske drømmen er knust.
Foreløpig har den globale finanskrisen særlig rammet mindre stater, med en oppblåst økonomi og små ressurser til å møte tilbakeslaget. Korrupsjon har bidratt til å forsterke misnøyen i øst, mens den islandske regjeringen ble straffet fordi den ga finansmogulene fritt spillerom.
Regjeringskrisen på Island er den første i Europa som er en direkte følge av finanskrisen. Avgått statsminister Geir Haarde fra det konservative Samlingspartiet hadde ikke noe valg. Men hans sosialdemokratiske koalisjonspartnere, som i går ble bedt om å danne ny regjering, er med respekt å melde minst like ansvarlige for at sagaøya i enhver økonomisk forstand er konkurs. Det vil si – hele nasjonalforsamlingen, Alltinget, har i flere år sett helt bort fra all realøkonomisk fornuft. Derfor sitter de med utenlandske forpliktelser som overstiger nasjonalproduktet minst ni ganger.
Det folkelige opprøret vest i havet søker mot partiene til venstre, noe som har gjort SVs søsterparti til Islands største. Det er en sympatibølge som folkene i øst ble kraftig vaksinert mot under opprørene mot Sovjetunionen for mindre enn 20 år siden. Derfor er det ingen antydning til ny EU-debatt i de nye EU-landene ved Østersjøen, mens det på Island blåser en sterk ja-vind.
Likevel er det et klart nei-parti som leder på islandske meningsmålinger, og som nå trolig for første gang blir med i en regjering i overgangen frem til nyvalget i mai. Den nye koalisjonen går til en nesten umulig oppgave. Dypt splittet ikke bare i EU-spørsmålet, men kanskje viktigere; i forholdet til IMF (Det internasjonale pengefondet) som har gitt store lån.
Venstrealliansen på Island kan med god grunn sparke sentralbanksjefen og sjefen for Kredittilsynet. Men det redder ikke landet. Opprøret i det gamle Øst-Europa kan også velte de vaklende regimer.
Fallet blir uansett dypt. En ny tid starter ikke før bunnen er nådd.