Med base i Stockholm skriver, dramatiserer og regisserer 33-åringen fra Otterøy teater i et forrykende tempo. Hun har etablert seg som kunstner i Sverige og er blitt tatt imot med åpne armer.- Det var «Spelet om Heilag Olav» som gjorde meg nysgjerrig på teater. Det var stort å sitte i amfiet og oppleve stemningen. Nina varmer seg foran den kjegleformede peisen i det nasjonale kultursenteret på Stiklestad. I etasjen under finner vi blackboxteatret, som skal være en slags motvekt til sagatid og kongemakt under sommerens olsokfestival. - Jeg synes det er flott at man kan vise bredde og bryte med tradisjonene under speldagene. Det behøves noe annet, et alternativ, mener Wester.

Bisarr humor

Nå gyver hun løs på den mørke og dystre historien i «Skråninga». Stykket er basert på Carl Frode Tillers prisbelønte roman med samme navn. Da forestillingen hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 2004, mente kritikerne at den både var sterk, elegant, vakker, vellykka og en fornying av teateret. - Jeg liker boka. Det var noe med språket og skiftet mellom naturalisme og surrealisme. Historien er veldig tung og svart, men jeg vil også ha lekenhet og humor på scenen. Det er mye bisarr humor i Carl Frodes fortelling, sier Wester. Både forfatteren og regissøren er vokst opp i Namdalen - og kjenner hverandre. Nina Elisabet har stor respekt for Tiller, men vil også bruke sin posisjon som regissør når hun skal formidle dramaet. - Problemet med skjønnlitterære forfattere, som samtidig skal være dramatikere, er at det fort blir en masse overflødige ord. Men jeg kutter og kutter. Jeg må gjøre det til mitt.

Hjelpeløse mennesker

Gjennom bokens hovedperson får vi innblikk i hvordan en oppvekst i en følelsesmessig kald og fraværende familie kan utarte seg. Dette er historien om den ensomme, misforståtte og forsømte gutten som etter hvert får store psykiske problemer. - Det handler om hva som kan skje med folk hvis de ikke har trygghet og medmenneskelighet rundt seg. Da går mennesker i stykker. De er hjelpeløse fordi de ikke har fått med seg de viktige verktøyene i livet. Carl Frode Tiller vant mye heder og ære for sin debutroman. Han fikk Tarjei Vesaas{rsquo} debutantpris, P2-lytternes romanpris og Aschehougs debutantstipend. Han ble også nominert til Brageprisen og Kritikerprisen. Nå grubler regissør Nina Wester på hvordan personene i stykket skal være; om de er sympatiske eller usympatiske.- Det kan bli en tøff oppgave for skuespillerne, sier hun.

Første ikke-svenske

Nina Wester var den første ikke-svenske som kom inn på dramatikerstudiet ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Deretter kom hun inn på regilinja ved samme skole. Det siste halvåret har hun satt opp to forestillinger ved Stockholms stadsteater, Nordens største teaterhus med sju ulike scener. Den første het «Mitt namn er Rachel Corrie» og hadde premiere like før jul. Den handler om den unge amerikanske fredsaktivisten som sto i veien for en israelsk bulldoser. Hennes død forvandler henne til et symbol for konflikten i Midtøsten.- Carl Bildt skrev en kronikk i programmet, sier Nina, som synes svenskene har et mye bedre forhold til teaterkunsten enn det nordmenn har. - I Sverige er teaterkunsten en mye mer hverdagslig syssel enn i Norge. Det er en naturlig del av livet til folk flest. Her på berget må mange pynte seg for å gå i teatret, sier Nina, som tror det skyldes at Sverige er en mye eldre teaternasjon.

Levende i kaoset

Den siste oppsetningen signert Nina Wester hadde premiere på Stadsteatern for 14 dager siden. «Som Jerusalem» handler om den unge Lea, en svensk idealist, som har havnet i Jerusalem blant bønner og skuddveksling. Det er i kampens hete Lea befinner seg.- Egentlig kjenner hun seg levende i dette kaoset, sier Nina, som også har skrevet og dramatisert historien. Det var etter en reise i Midtøsten i 2005 at Nina for alvor begynte å interessere seg for Israel-konflikten. Hun skulle gjøre research i forbindelse med en forestilling om muren i Palestina. «Songs across walls of separation» ble urframført under Olavsfestdagene i Trondheim i august 2006. Stykket handlet blant annet om palestinerne Nadia og Ibrahim som forelsker seg, gifter seg og får barn, men må leve adskilt.- Jeg dro til land med murer, både i bokstavelig forstand og i overført betydning. Jeg visste ikke så mye om konfliktene på forhånd, men det endret seg radikalt. Det var før og etter.

Teater er politikk

For å bli forstått i nabolandet, har Nina byttet språk. Nå snakker hun stockholmer og skriver teaterstykkene sine på svensk.- Jeg ble nødt til det, sier Nina, som prater kav otterøysk når hun er hjemme. Nå har Nina fått oppdrag både for Dramaten og Riksteatern, to andre store teaterinstitusjoner i Sverige. - Jeg har bestemt meg for å ta fri fra skrivingen en stund. Nå skal regien prioriteres, sier Nina, som i unge år var en ihuga SU-er og kalte partivenner for kamerater da hun sto på talerstolen i Namsos kulturhus. - Jeg passet nok ikke så godt i politikken. Jeg ble for følelsesmessig engasjert og kunne lett gråte hvis det var noe som grep meg. Men teater er også politikk, i høyeste grad. Jeg snakker ikke om politisk plakatteater, men at man kan lure en masse meninger inn i en teaterforestilling.Faren var en kjent Ap-mann i Nord-Trøndelag og likte ikke helt datterens politiske dans på ytterste venstre fløy. Men han syntes det var flott at datteren hadde tatovert en rose på skulderen etter en Guns N{rsquo}Roses-konsert. - Pappa mente den kunne komme godt med når jeg en gang ble statsminister - for Arbeiderpartiet.

Foto: LEIF ARNE HOLME