Til sammen 135 fra 25 ulike land som deler rom med to, tre eller fire andre personer. De bor trangt, men dette er hva mottaket kan tilby.
- De er altfor mange her, sier Laura Steinsli som begynet som mottaksleder 1. juli. Siden da har hun bedt politiet bistå i fem væpnede aksjoner. Hun har også hyret inn vektere for å bedre sikkerheten ved mottaket.
- I tilfeller der situasjonen utvikler seg og gjør livet utrygt for alle, har våre ansatte instruks om å tilkalle politi.
Ikke rustet for å takle vold
De aller fleste som bor på Pesaunet har dublinerstatus. Det betyr at de har fått avslag på opphold og skal transporteres ut av landet. Til hjemlandet eller til det landet de ble registrert i.
- Et mottak er i utgangspunktet ikke rustet for å håndtere beboere som utagerer fysisk. Vi opplever å ha et godt samarbeid med politiet og det er viktig, både for ansatte og beboerne på Persaunet.
Veldig ressurskrevende
Tryggve Duun er seksjonsleder ved Vakt- og beredskapseksjonen ved Sentrum politistasjon. Han forteller at av 48 oppdrag til mottaket, er 13 i kategorien ordensforstyrrelser. I tillegg er det registrert fem av typen tvang/trusler. De andre oppdragene er knyttet til pågripelser, utrykninger til brannalarmer, sykdom/psykiatri og oppdrag på vegne av UDI som handler om uttransportering.- Når vi får melding om bruk av kniv kan det innebære en væpnet aksjon, som er svært ressurskrevende og tar mye av kapasiteten vår. - Vi har også registrert at stadig flere beboere ved mottaket begår butikktyverier og annen vinningskriminalitet, men disse forholdene registreres ved butikkene og i form av anmeldelser fra fornærmede, sier seksjonslederen.
Er ikke bekymret
Duun har inntrykk av at flere av beboerne føler de bor for trangt. Det fører til økt frustrasjon og utagering, men han er ikke bekymret over situasjonen. - Nei, det har jeg ingen grunn til. Jeg kan forstå at folk i nærområdet kan føle utrygghet, men vi har ikke noe konkret som tyder på at de har grunn til å være det, mener han.
- Hva var det vi sa?
Seksjonslederen får liten støtte hos Katrine Aronsen, som er blant naboene til mottaket på Persaunet.- Jeg har mest lyst til å si; Hva var det vi sa?I 2009 var Aronsen styreleder i Persaunet borettslag, og blant dem som protesterte mot at det skulle etableres et mottak for asylsøkere i området.- Vi sendte brev til politikerene og argumenterte for vårt syn på informasjonsmøter, men ble nærmest latterliggjort.
Ser ofte politi
- Nå ser jeg at politiet er der ganske ofte, og kan lese om ulike episoder i media. Jeg har også selv møtt beboere som har hatt utagerende oppførsel.Katrine Aronsen vil ikke si at hun går rundt og er konstant redd og bekymret, men mer at hun tar sine forholdsregler, og går ikke alene i nærheten av mottaket på kveldstid.-Oddsen for at noe skal skje er større her enn i andre områder, det kommer vi ikke bort i fra.Selv flyttet hun fra Tøyen i Oslo til Trondheim, og valgte Persaunet fordi hun ønsket et trygt oppvekstmiljø for ungene.- Politikerne ble advart mot vold og bråk før de sa ja til mottaket, så dette bør ikke komme som noen overraskelse på dem.
Utbetalingsdag
Foran luka i resepsjonen er det kø av menn og kvinner, når Adresseavisen kommer på besøk.- Vi har utbetalingsdag, forklarer mottakslederen.En ung somalier ber spøkefullt om 10 millioner dollar, men får 240 kroner i handa.På utsiden må han gjøre opp for gammel gjeld; fem kroner her, et par tiere der. Han ser over kapitalen og sukker tungt før han putter restbeholdningen i lomma. Pengene skal rekke til såpe, shampo, tannkrem, kontantkort, buss, røyk og den slags i to uker framover, til neste utbetaling.
Norge - et slags paradis
- Gruppen av mennesker er sammensatt. De fleste er hyggelig og lette å ha med å gjøre, selv om mange av dem er deprimerte. De har hørt at Norge er et slags paradis. Derfor er skuffelsen stor når de får avslag. - Vi har absolutt hatt beboere som er krevende. De er urolige og kan reagere på maten, på boforholdene, på lang saksbehandlingstid og på at jeg som leder ikke ordner opp for dem. De tror jeg lyver når jeg sier at jeg ikke kan hjelpe. I ren frustrasjon blir de utagerende og går løs på vinduer og inventar. Eller de truer ansatte og er voldelige.- Da må vi ha hjelp fra politiet, sier Steinsli.
Har vært redd én gang
Etter knapt to måneder i jobben, har det ikke manglet på utfordringer for Laura Steinsli.- Jeg har vært redd én gang. En av beboerne fikk det forseg at han måtte få reise hjem, på dagen. Helt umulig, selvfølgelig, men han holdt på sitt og argumenterte både aggressivt og truende. Dét er ikke hyggelig, men mest av alt reagerte jeg på desperasjonen i øynene hans. Jeg visste virkelig ikke hva som kom til å skje i neste øyeblikk.Vi er aldri alene, og vi fikk kontroll på situasjoen uten at noe eller noen kom i veien for mannen.- Slike episoder blir anmeldt, og vi følger opp med samtaler i etterkant.Den nye mottakslederen ønsker åpenhet i forhold til naboer, og kommer til å invitere dem til mottaket i løpet av høsten. .- Men jeg dessverre så tror jeg at det alltid vil være beboere som er krevende og utagerende, og at vi vil ha behov for bistand fra politi.- Det er ikke til å unngå, sier hun.
-Ventinga er psykisk terror
Beboerne på utsiden bryr seg lite om væpnete aksjoner og gjentatte besøk av politi. De viser heller ikke nevneverdig bekymring over at enkelte beboere truer med kniv.- Det er ikke rart at folk utagerer, sier Muhammad Hashemi fra Afghanistan. Vi bor i transitt altfor lenge og blir psykisk ustabile av det. UDI må sette en svarfrist, og dersom de ikke overholder den bør vi bli overført til et ordinært mottak, slik at vi får mer innflytelse på hverdagen vår. Å bo i transitt er som å være i fengsel, sier afghaneren som har bodd til sammen 9 måneder i transitt.Johnny Andrews er enig. Han er opprinnelig fra Nigeria, men bodde 20 år i Spania før han kom til Norge. - Jeg har hatt arbeids- og oppholdstillatelse i Spania, og om ett år ville jeg også fått spansk pass. Så kommer finanskrisen, med arbeidsledighet og dårlig økonomi. Jeg mistet jobben og dro til Norge for å finne ny, slik at jeg kan forsørge familien min. Nå er også jeg definert som dubliner og plassert i transittmottak. Ventingen føles som psykisk terror, sier han oppgitt.Praten med de to har gjort andre beboere nysgjerrige. Én etter én nærmer de seg, og snart er er vi omringet av menn fra ulike verdenshjørner. Det er usikkert om de forstår hva vi sier, ikke alle snakker engelsk, men de har for lengst skjønt at vi er fra en avis og at vi lytter. En afrikaner forteller at han er syk av diabetes, blir svimmel og sliter med hukommelsen. Han sover for det meste, slik flere andre dublinere gjør. Gjennom dager, uker og måneder. Ventetida er over når de sitter på et fly med politieskorte.
