Slik pågrep de Obiora

Slik mener politimennene at Euguene Obiora ble holdt nede. En av politimennene mener halsgrepet ble holdt i underkant av et halvt minutt. Foto: STEINAR FUGELSØY

De er anklaget for rasisme, politivold, manglende førstehjelp og drap. Her er de fire politimennenes egen versjon av hva som skjedde da de pågrep Eugene Obiora (48) 7. september i fjor.

ERLEND HANSEN JUVIK og PÅL E. SOLBERG

Publisert: 13.09.2007 kl. 16:27
Endret: 14.09.2007 kl. 12:51

Les også: Mener Obiora kunne unngått pågripelse

I ett år har de fire politimennene fra Trondheim vært gjenstand for offentlig debatt og etterforskning etter at de var involvert i pågripelsen av Eugene Obiora.

Nå bryter de for første gang den selvpålagte tausheten, og forteller i Adresseavisen om hvordan de opplevde pågripelsen og tiden etter.

Se bildene: Politiets rekonstruksjon

Dette er politimennenes egen versjon av hva som skjedde den dagen Eugene Obiora døde. Fordi de har ønsket å være anonyme, har vi kalt dem A, B, C og D.

Anonymiseringen samsvarer med Spesialenhetens rapport etter hendelsen, slik at samme person har samme bokstav i rapporten og i denne saken.

Torsdag 7. september i fjor, klokken 13.33, melder ansatte ved Østbyen Servicekontor i Trondheim at de trenger hjelp med «en vanskelig person». Anmodningen går ut over politiets samband, med ønske om at en ledig patrulje tar oppdraget.

I kantina på politihuset sitter hundrepatrulje V-31. De to erfarne politimennene i patruljen, A og B, har egentlig satt av dagen til hundetrening. Men når forespørselen kommer, melder de over radioen at de kan ta oppdraget og setter kursen mot kontoret i Bassengbakken - et steinkast fra politihuset i Trondheim.

Patruljens eneste informasjon før de kommer til sosialkontoret er at det dreier seg om en vanskelig person. I inngangsdøra venter lederen for kontoret. Hun informerer kort om at det dreier seg om en person som ikke vil akseptere avslag på søknad om sosialhjelp, og at han opptrer sint og ubehagelig. De ansatte har negative erfaringer med mannen fra tidligere, og har derfor tilkalt hjelp.

- For å gi ham en sjanse til å ordne situasjonen selv, ville vi først ikke at han skulle se at politiet var kommet. Derfor gikk vi inn i lokalet og stilte oss slik at vi kunne se ham, uten at han kan så oss, forklarer politimann B.

Han har vært politi siden 1992, og regner til å begynne med oppdraget som helt hverdagslig. Samtidig med at politiet stiller seg opp, ringer lederen for kontoret til saksbehandleren og informerer om at politiet nå befinner seg på kontoret.

Ville ikke gripe inn

Etter en liten stund forlater Obiora saksbehandleren.

- Vi sto da ved et bord et stykke til side for inngangen. Hensikten var å gi ham en mulighet til å forlate kontoret frivillig uten kontakt med oss, derfor lot vi som vi var der i et annet ærend, sier B videre.

Men Obiora får øye på politiet, og går bort til dem og spør hvorfor de er der og om det er ham de ser etter.

- Hvorfor spør du, sier B.

- Det har vært bråk her. Men det var ikke jeg, det var dama på sosialkontoret som bråket, sier Obiora, ifølge politimennene. Videre spør han dem om adgangen til å klage over vedtaket.

- Siden vi ikke kan disse reglene, tilkalte jeg lederen for sosialkontoret. Jeg bad henne på nytt begrunne avslaget, for å være sikker på at han hadde forstått, forklarer politimann A.

Rapporten: Les rapporten fra Spesialenheten for politisaker her

Lederen for kontoret kommer ned fra andre etasje, og gjentar overfor Obiora hvorfor han ikke kan få ytterligere sosialstøtte. Ifølge politimennene har han allerede fått forskudd for hele september, men søkte om mer da dette ikke strakk til. Etter forklaringen får Obiora utdelt et skjema der han kan klage på avgjørelsen, og lederen for kontoret gjør det klart at hun nå ikke lenger har tid til å snakke med ham. Hun ber politiet om assistanse til å få ham ut av lokalet.

På dette tidspunktet er politiet fortsatt interessert i å løse saken på en fredelig måte og fortsette med dagens gjøremål. De ber Obiora om å gå, og oppfordrer ham til å ta med seg skjemaet hjem.

- Men han slo det ut av hånden min, og gjorde det klart at han ikke ville gå, sier politi A.

Ifølge utskrift fra politiets lydlogg har det nå gått minst 20 minutter siden politiet ankom servicekontoret. Politipatruljen føler at Obiora nå har fått en skikkelig forklaring og en rimelig anledning til å forlate kontoret frivillig. De legger samtidig merke til at Obiora er i ferd med å hisse seg opp, og gjentar at han må forlate lokalet.

- Hvordan har dere tenkt å få meg ut? Spør Obiora ifølge politifolkene.

- Nekter du, må vi pågripe deg. Dersom du ikke går frivillig, kan vi bli nødt til å hente hunden, advarer politimann B.

- Bare hent hunden, svarer Obiora.

Imidlertid er det aldri et alternativ å hente hunden. Til det er situasjonen blitt for anspent.

- Jeg vurderte det som for risikofullt å la makkeren stå igjen alene med ham, sier politimann B.

Isteden tar politimennene tak i hver sin arm på Obiora, med hensikt å geleide ham ut. Ifølge de to er dette øyeblikket da dialogen går over til fysisk konfrontasjon og situasjonen raskt kommer ut av kontroll. Mens erfaringen fra lignende situasjoner er at folk som regel aksepterer å bli geleidet ut, setter Obiora seg kraftig til motverge. Han rykker sin venstre albue bakover, slik at den treffer politimann A i brystkassen.

- Det var som en eksplosjon da vi kom i fysisk kontakt med ham, sier de to.

Mens politimennene fortsatt holder grep rundt armene til Obiora, fyker han fremover og drar de to med seg rundt i lokalet.

- Jeg fryktet at både vi og andre i lokalet kunne komme til skade. Kreftene hans var enorme. For å få kontroll la jeg armen rundt halsen hans, og forsøkte å dra ham ned, sier politimann A.

Dette er det senere svært omdiskuterte halsgrepet. Det finnes spesielle halsgrep for å stanse respirasjon eller blodsirkulasjonen, men ifølge politimann A har han med halsgrepet kun til hensikt å få Obiora ned på gulvet slik at det er mulig å kontrollere ham.

- Han sprang med oss på ryggen rundt omkring i lokalet. Jeg følte frykt, for jeg merket at han var utrolig sterk. Jeg var redd situasjonen kunne komme helt ut av kontroll, sier politimann A.

- Jeg var livredd for å bli slengt mot inventaret og folk som satt i vrimleområdet, sier B.

Stor muskelmasse

Rettsmedisinerne som obduserte Obiora ble av Spesialenheten for politisaker bedt om å si noe om Obioras muskelmasse i forbindelse med opplysningene om hans store krefter.

I svaret, som er en del av saksdokumentene, gjør de det klart at 177 cm lange og 84 kilo tunge Obiora var muskuløs og hadde spesielt kraftig utviklet lårmusklatur. Han hadde også kraftig muskuløs nakke og overarmer, går det fram av dokumentene.

Fakta: Etterforskningen

Politifolkene forteller at de aldri noen gang har opplevd slike problemer med å håndtere en person under en pågripelse.

Etter et kort, men intenst basketak, der halsgrepet blir brukt, klarer de to å få Obiora ned på gulvet. Sammenholdt med politiets lydlogg, må basketaket ha vart i et drøyt minutt. Før politimennene tar tak i Obiora, har de nemlig sendt en melding på politisambandet der de ber om at det sendes en arrestbil til servicekontoret for å transportere Obiora inn til politistasjonen i tilfelle det blir nødvendig å pågripe ham. Ett minutt og 22 sekunder senere sender de en melding der de ber om øyeblikkelig bistand. Politimennene ligger nå på gulvet foran inngangsdøren, med Obiora delvis under seg. Meldingen høres av patrulje S-25, som befinner seg i Nonnegata.

- Når noen ber om bistand, slipper du det du har. Vi slo øyebl ikkelig på blålysene og kjørte mot Bassengbakken, sier politimann D.

I mellomtiden klarer politimann A og B å få satt på Obiora håndjern bak på ryggen. De føler for første gang på flere minutter at de har en viss kontroll over situasjonen. Men Obiora kjemper fortsatt voldsomt imot og kommer med høye utrop.

- Vi blokkerte inngangspartiet, og folk inne på kontoret ble skremt av situasjonen. Derfor bestemte vi oss for å ta ham med ut, sier politimann A.

Obiora blir derfor reist opp i stående, men stritter imot i det han blir ført ut på trappa utenfor servicekontoret.

Lagt på magen

På trappa blir Obiora lagt ned på magen i påvente av at det skal komme en større politibil som kan ta ham til politihuset. Samtidig står politimennene på kne på hver sin side av Obioras overkropp. De legger hvert sitt kne over Obioras armer og øvre del på ryggen. Slik presser de ham til å ligge ned.

Likevel har Obiora fortsatt så store krefter at de to politimennene frykter at han kan komme seg løs.

- Holder håndjernene, husker jeg at jeg tenkte. Jeg har hørt om håndjern som har røket, når sterke personer har brukt kreftene sine, sier politimann B.

Samtidig som Obiora er lagt på magen utenfor kontoret, ankommer patrulje S-25. Klokka er nå 14.05. Politimann C går ut av bilen, mens politimann D kjører videre til politistasjonen for å hente den større politibilen.

- Da jeg kom, lå Obiora på magen, men sparket kraftig med beina. Folk gikk forbi bak ham og jeg var redd for at han skulle treffe dem, eller kollegene mine. Jeg bestemte meg derfor for å prøve å få kontroll over beina hans, sier politimann C.

Han forsøker to ganger å sette Obioras bein i såkalt beinlås. Først ved å legge den ene foten i lås bak den andre og presse fremover.

- Men det gikk ikke, han var for sterk. Han spente ryggen og sparket seg løs, sier C.

Han gjentar manøveren, men nå ved å trekke foten til seg. Igjen klarer Obiora å sparke seg løs.

Denne situasjonen er sentral i hendelsesforløpet. Det finnes flere eksempler på at arrestanter har omkommet når de blir lagt i mageleie og beina bøyes bakover mot ryggen. Gjerne har arrestanten vært i en opphisset situasjon, med ekstra behov for oksygen. Samtidig er respirasjonen hindret av liggestillingen. Også i denne saken er stillingen lansert som en mulig dødsårsak. Men ifølge politimennene lå Obiora slik i svært kort tid.

- Etter forsøket på beinlås fortsatte han å kjempe imot, sier alle de tre polititjenestemennene som var til stede. De forteller at de hele tiden forsøkte å snakke til Obiora og roe ham ned - både på norsk og engelsk.

- Men det virket ikke som vi kom gjennom, han responderte ikke på det vi sa - men brølte uforståelig, sier de. Ingen av dem har hørt Obiora rope «are you trying to kill me», som flere vitner har hevdet å ha hørt.

Så ikke alternativer

Fra Spesialenheten er det satt spørsmålstegn ved om politiets maktbruk mot Obiora varte over for lang tid. I tiden fra den fysiske konfrontasjonen begynner til Obiora besvimer, går det cirka tolv minutter. I denne tiden gjør han hele tiden kraftig motstand, noe politiet besvarer med å forsøke å kontrollere ham og presse ham ned. Spesialenheten mener de underveis burde vurdert andre alternativer.

- Vi har spurt mange om hva det skulle vært, men ingen har svar. I motsetning til sivile, kan vi ikke bare trekke oss tilbake. Ingen vet hva som hadde skjedd da, sier polititjenestemennene. De sier også at de ikke hadde noen kunnskap om at det skulle være farlig å legge arrestanter på magen. Tvert imot: Å legge arrestanter på magen i påvente av transport har ifølge politimennene vært standard prosedyre, som læres på Politihøyskolen.

Plutselig rolig

Klokken 14.12.13 melder politibetjent C til Operasjonssentralen at Obiora har besvimt, og at det er behov for ambulanse.

- Det skjedde helt plutselig. Han kjempet og ropte, helt til det med ett ble stille. Det var som om noen har slått av en bryter, sier A.

Betjent C tar av seg hansken for å kjenne etter pulsen på Obioras hals.

- Han har puls, sier C til de andre. For å avklare om Obiora er bevisstløs eller agerer, tar politibetjent A en smerteprøve ved å klype Obiora i kinnet. Han reagerer ikke. C åpner Obioras øyenlokk, og konstaterer at øynene ikke beveger seg.

- I og med at vi kjente puls og så at brystkassen beveget seg, oppfattet vi ikke situasjonen slik at Obiora befant seg i livsfare, sier politibetjentene.

De legger derfor Obiora i sideleie, og vurderer at det ikke er behov for hjerte- og lungeredning. Likevel blir de utålmodige når ambulansen etter fire minutter fortsatt ikke er kommet, og tilkaller politiets operasjonssentral for å avklare hvor ambulansen befinner seg. Sykebilen er da i ferd med å forlate basen på Nardo. Samtidig er arrestbilen som skulle transportere Obiora til politihuset, kommet til stedet.

I fellesskap med operasjonssentralen blir politiet enige om selv å transportere Obiora til sykehuset. Politimann D rygger transportbilen inntil trappa, og de fire bærer den bevisstløse Obiora inn i bilen. Transportrommet er bare 1,35 meter dypt - og dermed for kort til at Obioras kropp får plass i sin fulle lengde.

- Jeg og B satte oss inn bak. Jeg holdt opp føttene, slik at det skulle være mulig å lukke døra. Deretter lot jeg føttene hvile mot bildøra, sier C.

Under transporten sjekker han pulsen på Obiora flere ganger, samtidig som begge sørger for at Obiora ligger på siden med frie luftveier. På grunn av den begrensede plassen ligger han likevel delvis på magen.

Mens de sitter slik, fører politimann D bilen med blålys og sirener gjennom Trondheim sentrum. Via politiradioen ber politimann C om at sykehusets akuttmottak må bli varslet.

Døde på trappa

Senere skal det vise seg at Obiora sannsynligvis allerede er død når han transporteres i politibilen. Patologene som obduserte Obiora, førsteamanuensis dr. med/overlege Ivar Skjåk Nordrum og prof. emeritus dr. med Olav Haugen, mener døden sannsynligvis inntraff allerede på trappeavsatsen utenfor servicekontoret. Professor dr. med Eldar Søreide antar at det politifolkene oppfattet som pusting kan ha vært reflektoriske bevegelser i dødsøyeblikket.

Jeg finner det derfor ikke rimelig å konkludere med at polititjenestemennene burde ha forstått at arrestanten var død så lenge de mente å kjenne puls og kunne se pustebevegelser, skriver Søreide i sin rapport.

Han konkluderer: Dersom man forutsetter alminnelige førstehjelpskunnskaper hos polititjenestemennene, synes det rimelig å konkludere med at de kunne, men ikke burde ha oppdaget at pasienten var livløs og trengte umiddelbar hjertelungeredning (HLR).

Full alarm

Idet politibilen ankommer sykehuset, klokken 14.23, har det gått elleve minutter siden han mistet bevisstheten.

- Da vi kom frem så jeg gjennom vinduet at to sykepleiere ventet med en båre, husker C.

Han forsøker å holde igjen Obioras bein idet bakdøra åpnes, men taket glipper og beina faller ut. Sykepleierne som tar imot kjenner i likhet med politifolkene svak puls på Obioras hals. Dette er bekreftet av vitneutsagn til Spesialenheten.

Behandlende lege ber politimennene la håndjernene være på Obiora, og ønsker at de skal følge med inn på akuttmottaket. Der blir tjenestemennene bedt om å ta av håndjernene, før Obiora kobles opp mot medisinsk utstyr, som viser at han ikke har hjerteaktivitet. At sykepleieren mente å kjenne puls, understreker ifølge professor Eldar Søreide hvor lett det kan være å ta feil.

Fakta: Saken time for time

Når de ikke finner puls, blir det slått full alarm. Politibetjent A går deretter ut på gangen og ringer politiets operasjonssentral. Han var sler at han har forstått det slik at Obiora har hjertestans.

Alle politifolkene trekker seg nå ut i gangen og ganske snart kommer deres nærmeste sjef. Han får en kort orientering fra legen, før alle drar til politistasjonen. Politibetjent A returnerer imidlertid raskt, for å få behandling for smerten han har i brystet etter å ha blitt truffet av Obioras albue. På sykehuset snakker han med en sykepleier. Hun sier at Obiora er død.

- Det var et hardt slag der jeg sto alene på sykehuset, det var mye som raste gjennom hodet da, sier A.

Utover ettermiddagen og kvelden 7. september i fjor er alle de involverte samlet på politihuset.

- Vi tenkte gjennom om vi hadde gjort noe feil. Men vi kunne ikke skjønne hva det skulle være. Vi er oppriktig lei oss for utfallet, at Obiora døde, og vi kan ikke sterkt nok få beklaget dette overfor hans pårørende. Men vi kan ikke se at vi kunne ha gjort noe annerledes med den viten vi hadde på tidspunktet for hendelsen. I løpet av det siste året har vi spurt en rekke personer om hva vi kunne gjort annerledes. Men ingen har svar, sier de fire polititjenestemennene.

PS! Politimennene har gitt intervjuet til Adresseavisen for å fortelle sin versjon. De har ikke ønsket å snakke offentlig før Spesialenheten avsluttet sin tilleggsetterforskning. Dette for ikke å bli beskyldt for å påvirke etterforskningen.

Tjenestemennene vil ikke gi ytterligere kommentarer, eller svare på eventuelle ytterligere motinnlegg før saken er avgjort av Riksadvokaten.