De siste dagene er de to endene observert i Nidelva ved gangbruene på Nidarø. I selskap med stokkender og kvinender stikker den seg ganske mye ut.

Fargeprakt er det mye av i dyreriket, men denne anda som også går under betegnelsen verdens vakreste and, har ramlet ned i alle malebøttene samtidig.

De voksne hannene er umulig å ta feil av. Det starter en bred hvit stripe ved nebbet deres som blir bredere bak øynene, og som slutter som en del av en fargerik fjærkrage bak halsen. De lange, oransje fjærene på kinnene og halsen ser ut som om de har blitt vannkjemmet.

To oransje “seil” stikker opp fra ryggen. Flankene er brunaktige, og de har hvite flekker under stjerten, samt mørkefiolett bryst. De øvre delene er hovedsakelig mørke og skinnende. De har mørke iriser og rødt nebb med blek rot. Den stammer fra Øst-Asia, men er innført til Europa og hekker i halvvill og vill tilstand enkelte steder. Hekking og hekkeforsøk er påvist noen få ganger også i Norge.

Her i landet er den sjelden, men det er likevel ikke like oppsiktsvekkende som tidligere at den kommer hit. Ornitologene skriver om den på sine artsobservasjoner, og blant turgåere på stiene langs Nidelva skaper den begeistring.

Også i fjor kunne vi melde at mandarinanda var sett i Trondheim. Den er ei parkand. Antagelig har den rømt, eller den er kommet fra Storbritannia. De to hannene holder tett sammen, og har gjort det i flere dager. De er gjerne først ute til å forsyne seg når det blir kastet brødbiter til endene ved Nidelva.