Direktoratet for naturforvaltning anbefaler Miljøverndepartementet å ikke utrede økt foryngelseshogst av skog og økt tilplanting som et klimatiltak. Det styrker inntrykket av at direktoratet bedriver mer synsing enn kunnskapsbasert vurdering.
Innen 2020 skal de norske utslippene av klimagasser reduseres med 15 til 17 millioner tonn. For å få fram kunnskapsbaserte forslag til hvordan vi kan nå dette viktige klimamålet, etablerte regjeringen i 2008 en gruppe på tvers av flere statlige etater. Gruppen fikk navnet Klimakur 2020. Gruppen samarbeider også med andre relevante fagmiljøer, blant andre Norsk institutt for skog og landskap. Klimakur 2020 la fram sine beste forslag i februar 2010, forslag som skal danne grunnlag for regjeringens vurdering av klimapolitikken.
Direktoratet for naturforvaltning (Dirnat) har gått gjennom alle forslagene fra Kilmakur 2020. To av forslagene anbefaler de Miljøverndepartementet ikke å utrede videre. Begge forslag har med skognæringa å gjøre: Økt foryngelseshogst til 15 millioner kubikkmeter per år og tilplanting av inntil fem mill dekar gjengroingsmarker på 50 år. Dirnat hevder at det ikke er «sannsynliggjort» at økt avvirkning ikke vil gå ut over biologisk mangfold. Når det gjelder forslaget om tilplanting av fem millioner dekar gjengroingsmark, «antar» Dirnat at det vil gå ut over biologisk mangfold. Begge deler står å lese i Dirnats notat av 23. februar i år: Tiltak i Klimakur 2020 – vurdering av potensiell påvirkning på naturmangfold og andre viktige miljøverdier.
Økt foryngelseshogst er viktig for skognæringa i Trøndelag og et mål for myndighetene. I 2005 ba Stortinget regjeringen utarbeide nasjonale strategier for økt foryngelseshogst. Landbruks- og matdepartementet bestilte en utredning fra Norsk institutt for Skog og Landskap som konkluderer med at foryngelseshogsten kan økes med inntil fem millioner kubikkmeter per år uten at det ville gå ut over biologisk mangfold (Rapp. 1/2006 Skogressursene i Norge). På dette grunnlag går regjeringen inn for å øke foryngelseshogst for å øke tilgangen på råstoff til industrien og dermed mer bruk av tre, erstatte gammel skog med ny skog og med det økt vekst og mer skog og endelig for å øke bruken av bioenergi (St. mld. nr. 39 (2008-09) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen).
Selv om vi øker foryngelseshogsten med fem millioner kubikkmeter per år, betyr det at vi fortsatt høster bare knapt 60 prosent av skogtilveksten (knapt 40 prosent i dag). Til sammenligning høster Sverige 80–90 prosent av sin skogtilvekst. Det viser at Skog og landskap har vært nokså forsiktige i sin vurdering av en mulig økning av foryngelseshogsten i Norge. Når Dirnat hevder at det ikke er «sannsynliggjort» at økt foryngelseshogst ikke vil gå ut over biologisk mangfold, kan man spørre seg om de har tatt seg bryet med å lese rapporten fra Skog og landskap. Rapporten blir ikke nevnt med et ord i notatet fra Dirnat. Selv i kildehenvisningene glimrer den med sitt fravær. På den måten blir det i hvert fall enklere for Dirnat å konkludere slik de gjør, nemlig med å fraråde Miljøverndepartementet å ta med økt foryngelseshogst som et klimatiltak i den kommende klimameldingen.
Det Dirnat gjør, er å se bort fra Stortingets viktigste faggrunnlag for vedtakene i behandlingen av Stm.nr. 39. Det kan virke respektløst, og det kan styrke et inntrykk av at Dirnat baserer seg mer på egne meninger enn på tilgjengelig kunnskap. I sin vurdering av Kilmakur-forslaget om å øke foryngelseshogst av skog i Norge, gir Dirnat uttrykk for usikkerhet om bioenergi som klimatiltak som begynte med «tipping point» og endte med Klifs rapport om «Skog som biomasse». Imidlertid overser de at «tipping point» forsvant raskt ut av debatten idet det viste seg at klodens reaksjonstid for å omgjøre CO{-2} -utslipp til global temperatur er langt lengre enn et skogsomløp. Dirnats utredere har kanskje ikke lest konklusjonen til direktør Ellen Hambro i Klima og forurensningsdirektoratet på rapporten fra hennes eget direktorat «Skog som biomasse», som kom i fjor:
«Dersom skogen skal opprettholdes som fornybar ressurs i et langsiktig perspektiv, forutsetter det at vi hogger og planter ny skog. Skal våre oldebarn kunne høste av skogens ressurser må vi skjøtte den på en bærekraftig måte i dag». Når Dirnat overser også denne konklusjonen bidrar det til å styrke inntrykket av at de i dette tilfellet bedriver mer synsing enn kunnskapsbasert vurdering.