Hun var liten av vekst, men fikk stor betydning. Fredrikke Qvam stiftet Norske Kvinners Sanitetsforening.
Endret: 01.03.2006 kl. 10:26
Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) vokste opp på slektsgården By ved Steinkjer. Hun ble født i Trondheim, men foreldrene Louise Augusta Bing og David Andreas Gram flyttet nordover med familien da Fredrikke var seks år. Det var et rikt hjem preget av stor gjestfrihet. Kunstnere og forfattere vanket der, blant andre Ole Bull og Peter C. Asbjørnsen, og Aasmund Olavsson Vinje var også på besøk.
På gården fikk Fredrikke utfolde seg friere enn piker flest på den tiden. Barna fikk skolegang hjemme, og de ble undervist av huslærere. I 1857 kom jusstudenten Ole Anton Qvam fra Molde som lærer til By gård. Fredrikke var ung, men følelsene var sterke og gjensidige, og etter noen år giftet de seg og kjøpte gården Gjævran i Nord-Trøndelag. Ektemannen betydde mye for Fredrikke og hennes videre utvikling - ikke minst politisk.
Fredrikke var godt voksen da hun begynte å engasjere seg for kvinners rettigheter. Hun var aktiv i styret for Norsk Kvinnesaksforening fra 1885. I 1896 startet hun Norske Kvinners Sanitetsforening, hvor hun var leder frem til 1933. Hovedmålet var å forestå utdanning av sykepleiere og bidrag til Hærens sanitet, men kvinners stemmerett var også viktig. I 1898 stiftet hun, sammen med Gina Krog, Landskvinnestemmerettsforeningen. I en periode satt hun med formannsvervet i alle tre organisasjonene samtidig.
Fredrikke Qvam dro rundt i landet og vervet medlemmer og stiftet nye foreninger. Hun var også internasjonalt aktiv, og det var hennes forslag som førte til at Henri Dunant fikk den første fredsprisen i 1901.
I 1904 ble Norske Kvinners Nasjonalråd stiftet, med Gina Krog som formann og Fredrikke Marie Qvam som nestformann.
«Korridorenes dronning» ble hun også kalt - på grunn av metodene hun brukte for å oppnå de målene hun satte seg. Hun brukte nettverket sitt, skrev brev til personer som kunne påvirke og møtte opp personlig foran avstemminger på Stortinget. Hun skrev ofte til kvinner som var gift med menn i posisjoner for å få dem interessert. Og ikke mange sa nei til «statsministerinnen». Stemmerett var målet, og seieren kom i 1913.
