Gjennom lærerjobben ved Christiania tukthus ble Eilert Sundt kjent med taterne. Det skulle få store følger.
Endret: 20.04.2006 kl. 13:05
Oppveksten ga Eilert Lund Sundt (1817-1875) et godt grunnlag for å forstå fattigdom og overbefolkning. Han var født i Farsund som nummer 13 i søskenflokken, så han hadde følt på kroppen hvordan det var å ha det trangt. Faren var skipper Lars Sundt og moren het Karen Bing Dreyer.
I 1846 tok Sundt teologisk embetseksamen i Kristiania med toppkarakter, og i 1849-50 var han universitetsstipendiat i kirkehistorie. Hele tiden arbeidet han også som lærer. Da han 28 år gammel ble lærer ved Christiania tukthus og ble kjent med taterne, bestemte han seg for å lære seg språket og tenkesettet deres for å «vinne dem for sivilisasjonen». Til dette fikk han et stipend som ble fornyet hvert år til 1869, fordi oppgaven ble utvidet til å omfatte fattige befolkningsgruppers levesett og livsvilkår generelt. Disse undersøkelsene resulterte i avhandlinger om tatere, dødelighet i Norge, giftermål i Norge, selvmord, sjøulykker, fiskere, gruvearbeidere, sedelighets- og edruelighetstilstand, bygningsskikk, båttyper, husflid og renslighet.
Eilert Sundt var spesielt opptatt av fattigdom og reiste landet rundt og snakket med fattig og rik. Han er kjent for sine grundige beskrivelser, og regnes som grunnleggeren av sosiologisk forskning i Norge. I befolkningslæren har han fått en egen lov oppkalt etter seg, «Eilert Sundts lov», om variasjonene i fødselsnivået med visse mellomrom.
Fra 1857 til 1866 var Sundt redaktør av «Folkevennen». Han stiftet Oslo Arbeidersamfund i 1864. Sine siste fem leveår var han sogneprest i Eidsvoll.
