Henry Gleditsch prøvde seg først med sosialøkonomi, men lysten til scenen var for stor.
Endret: 04.05.2006 kl. 15:17
Han ble bare knapt 40 år, Henry Cochrane Williamson Gleditsch (1902-1942). Men den tiden han levde, var han en energibunt som var likt av «alle».
Det spesielle navnet arvet han av sin skotske mor, Henrietta Jane Cochrane Williamson. Faren, Theodor Immanuel Gleditsch, var lektor ved Oslo Katedralskole, der også Henry var elev. Egentlig likte ikke Henry skolen noe særlig, han foretrakk heller å dra rundt og underholde med visesang og revyer på gymnasene. Han var idérik og hadde en skarp penn.
Han debuterte på Trondhjems Teater i 1923, men ble der kun ett år. Etter en kort periode ved Stavanger Teater, dro han til Centralteatret og senere Den Nationale Scene. I Bergen ble skuespillet hans, «Brødrene», uroppført med ham selv i hovedrollen. Her møtte han også skuespilleren Synnøve Tanvik som han senere giftet seg med. I 1934 åpnet han sitt eget teater, Søilen, i Oslo.
35 år gammel var han tilbake i Trondheim og startet arbeidet med å reorganisere teatret. Han ba inn byens kjente menn og fikk dem til å tegne aksjer i A/S Trøndelag Teater. Etter en stund satt Henry Gleditsch i teatersjefstolen. Han var en mann med ideer, pågangsmot og sjarm - og han var «kamerat». Som instruktør og teatersjef hadde han funnet sin plass.
2. verdenskrig brøt ut dagen etter sesongåpningen i 1939. Gleditsch var uredd og viste sitt åpne ansikt overfor tyskerne, men teatret ble ikke stengt til tross for mye «farlig stoff». Teatret gikk under navnet «byens jøssingrede nr. 1». Henry Gleditsch la ned et stort arbeid for Hjemmefronten. Da Nasjonal Samling holdt stevne i Trondheim i desember 1940, ble alle institusjoner anmodet om å flagge. Trøndelag Teater flagget ikke.
6. oktober i 1942 ble Gleditsch hentet på teatret og ført til Falstad, der han ble skutt.
