Men forsøkene på å lirke fram noen engasjerte synspunkter blant vanlige folk her og der, har kastet merkelig lite av seg. Tok de fleste ut alt i fjorårets storslåtte feiring av 25-års-jubileet for Berlinmurens fall? Er «muren i hodet» også slått ned, og gjenforeningen blitt så selvsagt at den knapt er verdt et lite hurra?
Andreas, tidligere punker, nå i 50-årene, prøver å hjelpe. Han sier han ikke kommer til å glemme synet av den henrykte østttyskeren som sto på et fortau i Vest-Berlin og tygde på sitt livs første döner kebab. Thomas, som var på besøk hos slektninger på grensen mellom øst og vest, husker køen av Trabanter fulle av østtyskere som kom for å kvittere ut sine 100 velkomst-mark. Fint. Men de fastbrente minnene er nok fra «Mauerfall» i 1989, ikke gjenforeningen i 1990. Richard, historisk interessert resepsjonist, klager over at skoleungdom bare lærer om Hitler og ikke om gjenforeningen og derfor tar den for gitt. Småbarnsmor Daniela vokste opp i øst, men har for mange fotballtreninger og for mye hverdags-logistikk i hodet til å ha tid til å fundere over hvordan disse 25 årene egentlig har vært.
Det har i grunnen tyske journalister også. Den siste måneden har de halset bak hendelser som har satt Tyskland på kartet på nye måter: En kansler som brått la ut en diger velkomstmatte på trammen foran flyktningstrømmen fra kriger og diktatur – og som krever at andre må gjøre det samme. Verdens største bilkonsern var den ene dagen et nasjonalt ikon. Neste dag truet Volkswagen hele det tyske selvbildet med sitt utslippsjuks og tilgrising av merkelappen «Made in Germany».
Men noen medier har brettet opp ermene på nytt. «Hvordan går det egentlig med deg, Tyskland?» kaller magasinet Stern sin 68 siders helsesjekk av det tyske samfunnet. Svaret, i det store og hele: «Ikke så verst, faktisk!»
Nei, du er ikke til å kjenne igjen, mener Walter Wüllenweber, for 25 år siden journalist i Berliner Zeitung i Øst-Berlin. Landet er blitt avslappet, selvbevisst og gjestfritt. Tyskerne har gjennomført en bragd. Denne bragden har dessuten gjort dem modne for en ny kjempeoppgave, tror han.
På 25-årsdagen er Tyskland ennå ikke helt sammenvokst. Men nesten. Sterns meningsmålere har spurt cirka 1500 flere enn de åtte jeg nådde over. 78 prosent av deres utvalg ser på gjenforeningen som vellykket. Ungdom er mer begeistret enn eldre, og vesttyskere mer positive enn østtyskere.
Det begynte som en fusjon. Vest la ned systemet i øst og tok over. For mange av de 16 millioner østtyskerne ble «die Wende» et fritt fall. Østtyske statsbedrifter tålte ikke møtet med kapitalismen og ble lagt ned eller privatisert. På det verste var over fem millioner mennesker arbeidsløse i et samfunn som hadde manglet mangt og mye, men der én ting i hvert fall var sikker: Jobben.
Piggtråd og murer var fjernet. Men sperringene satt i mange hoder på begge sider. Østtyskerne var «Jammer-Ossis», sytepaver. Vesttyskere var arrogante «Besser-Wessis».
I øst følte mange seg som andreklasses borgere i det gjenforente Tyskland. Noen ble rammet av «Ostalgie»; det var bedre før.
I dag sier 57 prosent av folket seg fornøyd med livskvaliteten sin. Hver fjerde person er til og med «svært fornøyd». Men forskjellene består: De supertilfredse borgerne er det mange flere av i det steinrike Bayern enn i det som var DDR.
Hjemme har tyskerne etablert det de ikke vil ha på europeisk nivå: Et system som utjevner enorme økonomiske forskjeller mellom geografiske områder. Nå er arbeidsløsheten i «Silikon-Sachsen» og Thüringen i øst, lavere enn i de vestlige delstatene Nordrhein-Westfalen og Bremen. I disse gamle vesttyske industriområdene fins til gjengjeld kommuner uten penger til å asfaltere hull i veien eller til å holde teatret åpent. Der murrer også mange over det såkalte solidaritets-påslaget – en skatt som alle har betalt siden 1991 og som til dels er gått til å gjenoppbygge øst.
Men berikelsen har slett ikke bare gått den ene veien: Både kansler Angela Merkel og president Joachim Gauck vokste opp i øst, og 83 prosent av de spurte i Stern synes det ikke spiller noen rolle hvor lederne kommer fra.
I vest går langt flere småbarn enn før, i barnehage. I DDR var barnehage for de minste vanlig, siden kvinner flest jobbet. Det er riktig nok Sverige, ikke DDR, som er dagens offisielle inspirasjonskilde, sukker østtyskere.
Tyskere har angivelig et mer avslappet forhold til nakne kropper enn mange andre. Det kan de kanskje takke den østtyske Freikörperkulturen for. DDR-borgerne kunne ikke bevege seg fritt, men i sommerhalvåret valgte mange å i hvert fall bevege seg nakne; på stranden, på hytta og ved grillen.
Gjenforeningen har vært et kjempeløft. Lærdommen er at den ble dyrere og vanskeligere og tok lengre tid enn tenkt, skriver Walter Wüllenweber i Stern. Men han slår fast: Resultatet var vellykket.
Erfaringene har dessuten kvalifisert tyskerne for enda et krafttak, mener han – et storstilt mottak av flyktninger. I dag er det de som trenger Tyskland, men om få år trenger tysk arbeidsliv dem. Igjen kommer det til å bli dyrere, vanskeligere og mer langvarig enn tenkt. – Men til slutt går det bra, spår journalistveteranen.