Les: Det var egentlig bare det jeg ville si: Les! Les for barna dine, les for deg selv. Bli underholdt, skremt, forbløffet og rørt. Og bli litt klokere i samme slengen, skriver artikkelforfatteren, som innrømmer at hun lærte mer av å lese Donald enn Dostojevskij. Foto: Johannessen, Sara, NTB scanpix

Det var en gang ei lita jente som hadde verdens beste pappa. Og når jeg sier verdens beste pappa så mener jeg ikke bare en sånn pappa med et kaffekrus med tittelen påskrevet, altså. Selv om det sikkert er veldig bra pappaer det, også. Jeg mener verdens beste pappa, sånn helt på ekte.

Les flere meninger og kommentarer hos Adresseavisen

Den lille jenta var, som du kanskje har skjønt, meg. Og pappaen min, ja, hva var det med han som var så bra, egentlig?

Det var selvsagt mange ting. Men først og fremst så hadde han all verdens tid til å gi oss all verdens historier. Hver kveld endte på samme måte. Jeg og broren min i hver vår trygge armkrok. Og pappa leste og leste. Om morfar som var sjørøver og hvordan fuglene fikk farger. Om skrinet du skulle velge (ikke det grønne, ikke det røde, men det blå med tre kors oppå), den flyvende hollender og andre skumle og fantastiske historier. Og etter hvert, som vi ble større, fikk vi høre om alt fra Roald Dahls tåløse og barnespisende hekser (grøss!) til små hobbiter på store eventyr.

Kanskje fikk vi noen ekstra skumle mareritt med på kjøpet, men først og fremst fikk vi så mye bra. Vi fikk oppdage en verden utenfor verden, der alt er mulig. Vi fikk lære en mengde ord og uttrykk, helt uten at det føltes som læring, og vi fikk en haug med referanser som stadig kommer til nytte selv nå, flere tiår senere. Og kanskje aller viktigst: Vi fikk plantet en leseglede som jeg har tatt med meg gjennom livet og som jeg er evig takknemlig for.

Jeg tenkte ikke så mye på nytteverdien den gangen, da jeg var 12 år og hadde egen nøkkel til det lokale biblioteket (jepp, jeg var så nerdete) slik at jeg kunne dra og låne bøker akkurat når jeg ville. Eller da jeg to år senere hadde oppdaget Charles Bukowski i bokhylla hjemme og ble bergtatt av diktene til en gammel, forfylla «griskaill». Det er mulig pappa ble litt skeptisk da, men han sa det ikke.

For jeg tror han visstedet jeg nå også vet: Poenget er ikke hva du leser, men at du leser. Jeg tør påstå at jeg har lært like mye av Donald Duck som av Dostojevskij. Kanskje mer, om jeg skal være helt ærlig. Og det var egentlig bare det jeg ville si: Les! Les for barna dine, les for deg selv. Bli underholdt, skremt, forbløffet og rørt. Og bli litt klokere i samme slengen.

Men så var det det med teori og praksis. Nå har jeg selv blitt stor og har så lyst til å være verdens beste mamma. Jeg kjøper alle de bøkene jeg selv elsket som barn, og forsøker å vente så lenge jeg kan med å lese dem for eldstedatteren min slik at hun skal bli gammel nok til å sette pris på dem. Det er ikke enkelt. Jeg er livredd for at noen skal finne på å vise henne Harry Potter-filmene før vi har fått lest bøkene. For den følelsen jeg hadde da jeg (som godt voksen) forsøkte å lese så sakte som mulig for å unngå å bli ferdig med historien om J.K Rowlings fantastiske trollmann, den vil jeg så fryktelig gjerne at datteren min også skal få oppleve.

Men sannheten er at jeg ikke er verdens beste mamma. Jeg fortjener ikke en gang et sånt krus med tittelen på. For selv om vi leser hjemme vi også, så ofte vi kan, så føles døgnet knappere nå som jeg selv er voksen. Jeg klarer ikke engang late som jeg har all verdens tid til all verdens historier. Etter fotballtrening og timer med lekser er klokka så mye at vi altfor ofte sender dattera rett i seng uten nattahistorie. Det er rett og slett på tide å skjerpe seg.

Men fram til jeg klarer det, er det heldigvis sånn at verdens beste pappa nå har blitt verdens beste bestefar. Som fortsatt leser om morfar som var sjørøver og hvordan fuglene fikk farger, for ei lita jente med store øyne og uendelig mange historier igjen å oppdage.

breddefotballfrue@gmail.com