Dette er ikke noe morsomt tema. Hvor skal dette ende? tenker jeg. Selv om antall fattige mennesker i verden er på retur, øker den globale hodepinen. FN vedtar hyppige resolusjoner, men når det skal forhandles om «detaljene», altså de grunnleggende forandringene som må til for i praksis å skape bedre vilkår for flest mulige, svikter altruismen. Å skape velvilje krever jo egentlig svært lite av oss, men når det kommer til praktisk gjennomføring, er både vi vanlige dødelige og politikerne mest opptatt av eget velbefinnende, enten det gjelder klimaproblemer, våpenbruk eller flyktninger.
For å ta klimaet først – det i særklasse største problemet med hensyn til menneskehetens eksistens: I år skal toppmøtet skje i Paris. Igjen vil vi garantert oppleve hektiske dager og timer når den endelige avtalen nærmer seg. Avtalen? Til slutt blir man enige om hvordan teksten skal lyde, men nok en gang blir resultatet sannsynligvis en strøm av vakre ord, ikke mange konkrete tiltak for å hindre den kommende apokalypsen. I flere tiår har vi lest faresignalene. Noe gjøres i riktig retning, men altfor, altfor lite. Fordi det primært ikke dreier seg om oss selv, men om våre etterkommere? Inntil videre prøver vi å berge oss på kort sikt. F.eks. forebygge at vassdragene flommer over, alt mens folk reiser med fly som aldri før. Vi nekter å innse realitetene, at når ekstremvær før eller senere blir normalen, vil det være for sent med preventive tiltak.
Attpåtil rustes det opp igjen, 25 år etter at muren i Berlin ble revet. Norge, det såkalte foregangslandet med hensyn til fred og fordragelighet, følger med. Forsvaret truer med nedleggelse; innkjøp av en drøss avanserte jagerfly synes utilstrekkelig. Så, etter ti års fravær, dukker Vladimir Putin igjen opp på talerstolen i FN, og plutselig øyner jeg atter håp. Motivene hans – i likhet med politikere flest – er nok å skaffe seg mer makt, men hovedbudskapet hans denne gangen er tross alt at man må snakke med motstanderen, altså den syriske presidenten. Uten dialog blir det aldri fred. Flere ganger har Barack Obama også sagt det samme, men vil ikke prate med Bashar al-Assad. Dagen etter Putins besøk begynner russerne å bombe mål i Syria. Ikke IS, som knuser historiske minnemerker og dreper sivile, men andre av al-Assads uspesifiserte motstandere.
Hvordan skal dette ende? Samtidig med at forholdene i Palestina blir bare verre, øker strømmen av syriske flyktninger. Flertallet av nordmenn vil gjerne yte hjelp til dem, men velviljen er neppe evigvarende. Tro det eller ei, men flukten fra Syria oppsto som en følge av ekstremvær. Elendigheten begynte nemlig med tørke og voldsomt dårligere avlinger, og foreløpig tyder lite på at klimaet vil være så vennlig å innrette seg etter våre fromme ønsker. Det høres så fint ut fortrinnsvis å hjelpe trengende der de befinner seg. Men hvordan skal vi effektivt hjelpe folk der de bor når næringsgrunnlaget deres har gått tapt?
Heller ikke her hjemme trenger man være spåmann for å forutsi at høstens nedbør og oversvømmelser bare er begynnelsen på økende elendighet. Men fortsatt er alt relativt. Foreløpig har rike Norge små problemer. Det er riktignok nedslående å høre at vi ligger på verdenstoppen når det gjelder butikktyverier. I Østerdalen er det ikke lenger nok å bruke skytevåpen under revejakten; nå er den utvidet til å omfatte hunder som man lar angripe hiene for å bite revene i hjel. Overalt dukker det opp skurker. Mens du leser dette, blir det planlagt en hel del smarte triks for å svindle til seg gevinst. Mange får aldri nok. Dette dreier seg om holdninger, og igjen stiger mistrøstigheten min. For tredve år siden pleide folk på venstresiden å si: «Alt er håpløst, og vi gir oss ikke!» Dessverre vet jeg ikke lenger om jeg, egentlig optimist av legning, tør si det samme. Også jeg står alltid meg selv nærmest.