Ambulansen vrir seg ulende gjennom trafikken i Berlin-bydelen Moabit. Om bord ligger en blødende flyktning, slått ned av andre flyktninger i den stadig mer kaotiske køen foran det sentrale registreringssenteret. De overarbeidete byråkratene klarer å registrere 100 flyktninger om dagen. Utenfor vokser køen med 500 – hver dag. Antallet uregistrerte er kommet opp i 270 000 for hele landet. Alle ser at systemet er i ferd med å kollapse.

Myndighetene i flere tyske delstater melder at de frivillige ikke har krefter igjen. Andre steder har rekrutteringen av hjelpere tørket inn, mens tilstrømningen av asylsøkere bare øker. Og øker. I mai var den offisielle prognosen 400 000. I august var tallet doblet. Mandag skrev Bild om en offentlig rapport som varsler at tallet kan bli 1,5 millioner for inneværende år. Regjeringen benekter at en slik rapport finnes, men generalsekretær Yasmin Fahimi i det sosialdemokratiske partiet, som regjerer sammen med kristeligdemokratene, sier at «ingen tror på 800 000 flyktninger».

I Dresden vokser Pegida-demonstrasjonene igjen. Sist mandag marsjerte 9000 bak bannere som «Islam er underkastelse. Stopp invasjonen nå.» Visekansler og leder for sosialdemokratene, Sigmar Gabriel, sa for en uke siden at «vi nærmer oss med rasende fart grensen for det vi kan makte».

Fortsatt kommer det opp mot 10 000 asylsøkere til Tyskland hver dag. Bayern alene tok imot 170 000 bare i september. Der snakkes det høyt om piggtrådgjerde langs grensen etter ungarsk mønster. Lederen for de bayerske kristeligdemokratene, Horst Seehofer, bruker ord som «effektivt selvforsvar», og blir stadig tydeligere i kritikken av Merkel.

Reportasjene om de jublende tyskerne på perrongene har forsvunnet, det samme har de jublende tyskerne. Tusenvis stiller fortsatt opp for å hjelpe, men de er slitne – og de ser ikke ende på slitet.

Det gjør heller ikke politikerne. Knuffingen i køen i Moabit har fått sin parlamentariske parallell. Da innenriksminister Thomas de Maizière luftet tanken om å stenge Tysklands grenser, svarte Angela Merkel med å flytte ansvaret for flyktningene til hennes eget kontor. Der Spiegel karakteriserer grepet som «en ørefik».

Men hva skal Tyskland gjøre? Og hva skal vi andre gjøre? Som Merkel understreker, finnes det ingen øvre grense i landets asylrett. Men det finnes utvilsomt en grense for hvor mye kommunene og delstatene kan tåle uten at noe annet ryker.

Den diskusjonen trenger seg på i mange land, og vil nå Norge med full kraft når regjeringen om noen uker legger fram proposisjonen om hvordan integreringen av de mer enn 60 000 asylsøkerne som kommer i år, skal finansieres. Skal milliardene tas fra de fattige i verden, eller fra velferdsstatens pengestrøm her hjemme?

Over hele Europa vokser høyrekreftene, næret av bildene av flyktningemassene som fyller veier, tog, båter, teltleirer og idrettshaller. Meldingene om masseslagsmål på mottakssentrene blir ekstra krydder i demagogien. I en slik situasjon kan ikke venstresiden gjemme seg bak medfølende floskler og fromme håp om at det går seg til, men må famle med de andre etter løsninger.

Tirsdag støttet Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, forslaget fra flere humanitære organisasjoner om å gi syriske flyktninger kollektivt midlertidig opphold.

Det er et dårlig forslag. De positive erfaringene med kosovoflyktningene, der konflikten var kortvarig, blir overskygget av de negative erfaringene med de bosniske flyktningene, der midlertidigheten måtte oppheves etter fire år, og med de såkalte «muf-erne» fra Irak, som ble en varig verkebyll. Rask integrasjon i arbeidsmarkedet er helt avgjørende for at det som nå er et problem, ikke skal vokse til en sosial katastrofe. Midlertidig opphold gir ingen retter, heller ikke retten til å arbeide. Titusenvis av varig arbeidsløse menn som ikke vet om de skal bli eller dra, er en kontinuerlig trussel mot den sosiale orden.

Det er ingen grunn til å tro at livet i Syria vil friste til hjemreise i løpet av de nærmeste årene. Tvert imot er det fare for at langt flere med god grunn vil bevege seg mot Europa og bidra til det Braanen ganske riktig påpeker: At den nordiske modellen kommer under sterkt press. Gradvis blir vi tvunget til å velge mellom viktige goder i velferdsstaten og en liberal asylpolitikk.

Flyktningene truer allerede den tyske modellen. HansWerner Simm, som jevnlig omtales som Tysklands mest innflytelsesrike økonom, sa i et intervju med Die Zeit denne uken at krisen bare kan løses gjennom radikale sosiale reformer. Tyskerne må arbeide mer for å finansiere integrasjonen av flyktningene, pensjonsalderen må heves og minstelønnen må fjernes. Hvis innvandrerne ikke kommer seg i jobb, får vi «utålelige tilstander». Da vipper stemningen raskt mot høyre, sa Simms. Det er en advarsel som ennå har tyngde i Tyskland.

Løsningene er foreløpig spinkle. Tyrkia forstår at de har fått gode kort på hånd og krever omfattende økonomisk støtte fra EU, samt visumfrihet for tyrkiske statsborgere til Schengen for å gjøre mer enn de allerede gjør. En felles, effektiv grensestyrke for EU er et stykke unna. Den vil i beste fall redusere antallet som kommer fram, men også øke faren for at flere drukner.

Gjerder og vakthold langs hver nasjonale grense vil etterlate flyktningene til håpløshet i geografiske og juridiske ingenmannsland. Men åpne grenser som nå, vil få selv de beste system og den mest liberale politikk til å bryte sammen. I Tyskland snakkes det stadig høyere om at Merkels optimistiske «Wir schaffen das!» – Det ordner vi! – er begynnelsen på slutten for hennes tid som forbundskansler og Europas ledende politiker.

Det blir en kald vinter for så mange.

Les flere kommentarer fra Sven Egil Omdal:

De tause tjenerne

Støtteforeningen for syke mødre

Meld deg inn i lokalavisen