Det var ikke veldig mange i jenteklassen på St. Svithun gymnas som gledet seg til tysktimene. Lektor Paulsen underviste i et språk som slet med omdømmet, og han hamret det inn. Neben, über, unter, vor und zwischen, glose for glose, regel for regel.

35 år etter, som nyinnflyttet til Berlin, kan jeg si: Men du verden som det virket! Akkurat når de trengs, tyter de på magisk vis opp gjennom teflonen – setningskonstruksjoner jeg ikke har prestert siden paniske øyeblikk etter at Paulsens pekefinger, på sin langsomt truende glideferd nedover den alfabetiske klasselisten, hadde stoppet på E.

Se der, etter en måned i Tyskland er jeg alt blitt miljøskadd av baktung tysk setningsbygning, med lag på lag av komma fulgt av innskutte ledd overmøblert med kasus og annet nips. Vet du hvorfor tyskere aldri avbryter hverandre, sa en jeg kjenner nylig. Fordi de ikke aner hva den andre snakker om før de har hørt det siste ordet.

Det siste ordet i en tysk setning er gjerne verbet.

I mellomtiden er tysk, merkelig nok, blitt populært. I Berlin kjører flaggskipet Goethe Institut fulle morgen- og ettermiddagsskift med kurs som er nesten dobbelt så dyre som konkurrentene, som heller ikke sliter med belegget. I Madrid, Lisboa, Athen og Roma er tysk blitt det nye engelsk.

På verdensbasis går riktig nok fortsatt langt flere på kurs for å lære engelsk, fransk og kinesisk. Det er ikke merkelig; tysk er bare verdens 10. største morsmål; førstespråk bare i Tyskland, Østerrike og Liechtenstein, og i deler av Italia, Sveits, Luxembourg, og Belgia.

15,5 millioner mennesker går likevel på tyskkurs, ifølge Ulrich Ammon, som tidligere i år ga ut boka «The status of the German language in the world». Det er fire prosent flere enn for fem år siden.

Magasinet The Economist har en teori om hvorfor: Tyskland har vokst fra sitt gamle image. Internasjonalt blir tyskere oppfattet som ærlige og pålitelige, og det bidrar blant annet til at 70 prosent har et positivt inntrykk av Tyskland – i Israel.

Artikkelen i The Economist sto riktig nok på trykk før det kom for en dag at nasjonalbedriften Volkswagen hadde jukset med utslippene.

The Economist ser et land som nå høster fruktene av en satsing på «soft power», myk makt. Det går ut på å få folk til å ønske det man selv ønsker, ikke ved hjelp av uniformerte tropper og harkende ordre, men ved å gjøre seg attraktiv.

Selv er jeg usikker. Er det bare en plutselig og kollektiv forelskelse i tysk litteratur, humor og svineknoker med surkål som forklarer at deutschkurs er blitt en vekstbransje?

Det fins en tredje makt, som verken går ut på å sende krigsskip eller å sjarmere seg inn i folks hjerter. Det er den økonomiske makten. Tyskland er i dag verdens fjerde sterkeste økonomi. Det er denne makten Tyskland bruker til å slå an tonen i EU i eurokrisen og gjeldskrisen. Den føles alt annet enn myk og vennlig for grekere og andre som må utenlands for å skaffe seg jobb og framtid. Jobbene fins nettopp i Tyskland, og de er innenfor rekkevidde for folk som kan gjøre noenlunde rede for seg på tysk.

Facebook-gruppen «Greek-Berliners» har følgelig 9723 medlemmer. Men enda flere, 16491, er «Españoles en Berlin».

«Norsk i Berlin» vokser også. Nå har den 2002 medlemmer. De er kunstnere, akademikere og folk som vet at Tyskland er Norges største handelspartner. En av dem er Klara Wade. Matematikkstudenten fra Oslo hadde ingen lektor Paulsen på videregående. Men hun har tatt det igjen siden, etter å ha fått en «Schnapsidee» («brennevinsidé») om å studere i Tyskland. Hennes hyllest til tysk på NRK Ytring nylig, er et eksempel på at tysk også kan, ja, faktisk, begeistre.

«Ordene er ofte gjenkjennelige, bare med en heftigere uttale. Som på norsk kan sammensatte ord få en helt ny betydning. «Geschlechtsverkehr» direkte oversatt blir «kjønnstrafikk», det offisielle ordet for samleie. (…) Aha, kjønnstrafikk! Det var de unike tyske ordene jeg ble forelsket i. Og hva var vel livet uten å kjenne på verdenssmerte, fjernlengsel og skogsensomhet?»

Engelsk har gjort henne dårligere i norsk. Tysk gjør henne bedre, skriver Klara Wade. Fordi språkene våre er så tett beslektet. Forbløffende ofte, når man står fast i en setning som skriker etter et substantiv man ikke har lært, og det ennå er langt igjen til verbet, er løsningen å si det på norsk med tysk schwung.

Forfatteren Mark Twain ga angivelig opp, og det så tidlig som i 1880, etter noen ukers forsøk i Heidelberg. Men ikke før han hadde revet av seg en bredside mot et språk han mente var mer utspekulert bakvendt enn noen andre. Han kalte essayet «The awful German language». For det var ikke bare verbene. Eller adjektiv som «oppfinneren av språket har forvansket alt han kan». For en amerikaner ble substantivene dråpen. Alle har et kjønn. Hvilket kan man imidlertid ikke vite uten å ha pugget det. En ung kvinne er intetkjønn, mens en nepe er hunkjønn.

Men akkurat dette er ikke så farlig, vet jeg nå. For når man sitter der og bestiller ein Bier, eller einem Biere, eller hvorfor ikke eines Bieres, og kelneren like etter dukker opp med øl – hva er da das Problem?

Danke schön, lektor Paulsen!