Det var først etter sommeren jeg ble oppmerksom på at det var i ferd med å skje noe merkelig i britisk politikk. En til da ukjent «back-bencher» i parlamentet hadde på mange oppfordringer stilt til valg som Labour-leder, mest for å markere at det fantes en alternativ vei for deres arbeiderparti: et brudd med høyre-dreiningen av partiet som deres tidligere leder Tony Blair stod for etter at han ble statsminister i 1997. Jeremy Corbyn ble latterliggjort i de engelske tabloidene og beskrevet som en helt «uvalgbar» venstreradikaler. Men så ble han altså valgt nylig, og det med en overveldende majoritet av partiets grasrotstemmer. England opplever en slags Corbynmania. Og Labour har fått over 100 000 nye partimedlemmer, for en stor del unge.
Les flere meninger og kommentarer hos Adresseavisen
Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Jo, fordi England etter den annen verdenskrig var så tidlig ute med de sosiale reformene som la grunnlaget for de moderne velferdsstatene, blant annet med gratis helsetjeneste for alle og gratis skole og høyere utdanning. Norge og Norden fulgte etter med gradvis utbygging av velferdslovgivning og omfordeling gjennom relativt høye skatter. Men nå, mens de nordiske velferdsstatene hylles for sine fellesskapsløsninger og konkurransedyktighet, til og med av OECD, foregår det en radikal nedbygging av velferdsordninger over hele Europa, og ikke minst nettopp i England.
Nå ser det ut til at det vokser fram en ny bølge av folkelig protest mot det britiske politiske etablissementet. Den bølgen rammer også den etablerte delen av Labour, som etter årene med Tony Blair og hans etterfølgere anklages for å ha limt seg så tett opp til «sentrum» at det ikke lenger er så lett å få øye på hva som er høyre og venstre i britisk politikk. Med sine såkalte New Public Management-reformer anklages Labour blant annet for å ha banet veien for David Cameron, som nå vil stykke opp og delprivatisere hele den engelske helsetjenesten. Et nytt politisk parti er dannet, National Health Action Party, bare for å uttrykke motstanden mot amerikaniseringen av deres National Health Service – NHS, «alle offentlige helsetjenesters mor».
Det er selvsagt mer enn helsetjenesten som utsettes for privatisering. Posten, det tradisjonsrike Royal Mail, er allerede solgt, jernbanene er stort sett privatisert, og jeg leser at kringkastingen, selveste BBC, står for tur. Sosialpolitikken preges av nedskjæringer, forskjellen mellom fattig og rik øker dramatisk, og antallet suppekjøkken og matstasjoner vokser.
Så dukker altså denne Corbyn opp. Han lover å reversere mange av David Camerons privatiseringsreformer, han vil gjenetablere den offentlige helsetjenesten, han vil at høyere utdanning igjen skal bli skattefinansiert, slik at også arbeiderklassens barn skal ha en sjanse, og han vil at Storbritannia skal kvitte seg med atomvåpnene. Han vil ha en grønnere politikk, og at de rike igjen skal betale mer skatt.
Det er godt mulig at dette er for radikalt for den britiske middelklassen. Men mange av landets unge som hadde gitt opp troen på det politiske etablissementet møter nå opp i tusentall, og melder seg til og med inn i Labour. Mine britiske legevenner sier at de endelig ser et håp for større sosial rettferdighet og en fortsatt solidarisk finansiert helsetjeneste.
I mellomtiden gjør de engelske tabloidene og Murdoch-pressen sitt ytterste for å demonisere den nye Labour-lederen. Jeg ser ham avbildet på forsidene med narrelue og i mindre smigrende positurer. NRK har heller ikke gitt ham mye troverdighet i sine reportasjer.
Så da spørs det. Kanskje er han et blaff. Men det er også mulig at valget av Corbyn innvarsler en større trend. At det som skjer i Storbritannia, og i Hellas og Spania med de nye store venstrepartiene, er del av et bredere opprør mot den sosiale nedskjæringspolitikken i Europa. Og forresten – en av demokratenes kandidater til presidentvalget i USA, Bernie Sanders, samler nå store skarer av entusiastiske unge til sine valgmøter på et lignende program. Han er en mann på 74.