Et hjertesukk på Facebook av teaterregissør Nina Wester har ført til en av de mest intense og interessante kulturdebattene i Trøndelag i år. Nyheten om at Verdal Teaterlag skal lage ny musikal med utgangspunkt i sanger av Åge Aleksandersen, fikk Wester til å skrive at hun syntes det vitnet om dårlig fantasi å nok en gang «melke trønderrock-kua».
Stadig flere norske kulturdebatter starter med meningsbærende utfall på sosiale medier fanget opp av tradisjonelle medier. Trønder-Avisa tok saken videre. Avisa fikk Ap-politiker Arild Grande og Bjarne Brøndbo fra DDE til å rase mot Nina Westers pirking i trønderrockens dominans i Nord-Trøndelag og det hun kaller «trøndersk kulturmafia».
Nina Wester er nordtrønder som for tiden jobber som teatersjef og regissør ved Hålogaland Teater. At en ansatt ved et offentlig støttet institusjonsteater kritiserer repertoaret til et amatørteater, kan problematiseres. Det har da også flere gjort, særlig Bjarne Brøndbo, som til Trønder-Avisa sier at kulturarbeidere som henne, «med hodet og ræva full av offentlige penger», bør være glad de har jobb.
Her er det grunn til å minne om at teatersjef Wester ikke gikk til media og raste mot et amatørteaterlag. Hun kom med et hjertesukk på Facebook, og utdypet det på spørsmål fra Trønder-Avisa. Hvis Bjarne Brøndbo og andre mener at kulturarbeidere som har fått offentlig støtte til gjengjeld bør holde kjeft, er det ikke bare trønderrocken som truer mangfoldet.
Isolert sett er Verdal Teaterlags varslede Åge-musikal det minst interessante ved debatten. Den kan like gjerne sees som et voksende trekk ved teaters søken etter populær samtidsdramatikk. Det sikreste svaret synes å være å lage musikal rundt kjente sanger av en kjent artist, enten det er Trondheim, London, Oslo, Stavanger eller New York som er byen og Åge Aleksandersen, Queen, Kinks, Spice Girls, DeLillos, Bjørn Eidsvåg eller Frankie Valli som er musikken.
Det spesielle med Verdal og Nord-Trøndelag er at selv utenfra framstår dyrkingen av trønderrock så massiv at røster som tar til orde for mer mangfold burde ønskes velkommen i stedet for å angripes. Opphetet diskusjon på sosiale medier og kommentarfelt bekrefter noen av Nina Westers poeng. Massiv dyrking av trønderrock kan åpenbart utarte i tilbakeskuende machokultur.
Les også: Arne Fagerholt støtter Westers utspill
Det er god grunn til å være stolt av, og hylle den identitetsskapende musikken til Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Hans Rotmo og DDE. Samtidig er det grunn til å huske at da den slo seg fram, var musikken motkultur, mot strømmen. «Æ e trønder æ» var en ironisk tekst i 1975. Det låter den neppe som i dag. Outsideren har blitt konge på haugen. Da går sparkene fort nedover.
DDE var i opposisjon til norsk musikkoffentlighet da de slo seg fram. Nå er de et av landets mest populære band, men velger likevel å gå rett i strupen på kritikk. Åge Aleksandersen velger nok en gang å ikke kommentere saken, slik han også gjorde da Hans Rotmos utfall mot muslimer skapte debatt i sommer.
Denne gang berører debatten Aleksandersen mer direkte. At en artist som jevnlig står fram i media når han har noe å selge eller en god sak å støtte, kun har rungende taushet å by på når trønderrocken settes under debatt, framstår i beste fall som unnvikende.
Les også Idar Linds kronikk: Fest uten skinnvest
Åge Aleksandersen skal ha ros for å bidra til mangfold og kulturell ettervekst i landsdelen gjennom Ramp-stipendet til artister i etableringsfasen. Vømmølfestival og musikaler av Åge, DDE og for den saks skyld Tysland kan være vel og bra. Debatt om det kan bli for mye av det gode, gamle, er sunt og bra.
En av de mest uforlignelige Åge-sangene, som han dessverre tilsynelatende har sluttet å spille, er et satirisk oppgjør med matlei norsk kultur og velstand. I «Kvalmen» synger han om «fine små bya av fårikål» og en «statsminister i grønn gelé», mens «resten e betegna som storfe». Sangen blir neppe med i musikalen, men er et godt bilde på hva for mye av det gode kan føre til. Det gjelder nok også trønderrock.
