Teatersjef Nina Westers kritikk av Verdal Teaterlags «Levva livet»-satsing startet en fascinerende kulturdebatt med overraskende høy temperatur. Det har handlet om gullkalver, mafia og kultursnobber.
Debatten er litt underlig fordi den etter min mening har tatt utgangspunkt i et ikke-problem, men den er samtidig fascinerende fordi den har satt i gang betimelig og konstruktiv refleksjon rundt begreper som høy- og lavkultur, trøndersk identitet og behovet for kulturell fornyelse.
Selvsagt må det være lov å påpeke at det blir vel mye dyrking av de nordtrønderske heltene, og selvsagt har Nina Wester og hennes meningsfeller gode poenger. Det trønderske kulturlivet har godt av denne debatten. Alle som liker såkalt trønderrock, bør tåle så pass.
Gudfaren selv, Åge Aleksandersen, som egentlig ikke har gjort så mye annet «galt» enn å lage mange gode og levedyktige låter, gikk lei av uhemmet trønderdyrking allerede for førti år siden da han sang «æ e trønder æ – og herregud kor lei æ e!». At han nå, på sin egen Facebook-side, fremstår som temmelig hårsår etter en smule kritikk, kler ham dårlig.
Her forklarer Åge hva han mener
Nina Wester har etter hvert moderert teaterlagskritikken og rettet skytset mot Rock City. Til Trønder-Avisa uttalte hun også at hun fremfor alt er allergisk mot lokalpatriotisme og «lokal nasjonalisme». Hun vil ha seg frabedt å bli påprakket trønderrocken som en del av sin identitet. Hun føyer seg inn i rekken av personer, ofte med «kulturell kapital», som nærmest på refleks uttrykker aversjon mot patriotisme og nasjonalfølelse.
Jeg skjønner hvorfor. Patriotisme er av og til koblet med selvforherligelse og reaksjonær skepsis mot det nye og fremmede. Men det er en farlig misforståelse å gå ut fra at dette er to sider av samme sak.
At mange opplever et positivt fellesskap rundt stedet de kommer fra, er naturlig og ikke så veldig skummelt. Velbrukte fraser som «jeg har mer til felles med mine meningsfeller i New York enn mange av mine sambygdinger», rokker ikke ved det. Vi har alle mange identiteter og tilhørigheter, noen mer grunnfestet enn andre.
En felles identitet knyttet til språk, klasse, landskap og historie – eller fotballag og kulturelle preferanser – betyr ikke at du ekskluderer det som kommer utenfra. Trygghet og stolthet i egen identitet trenger ikke å være en trussel mot mennesker eller impulser utenfra. Kanskje tvert om. Det kan like gjerne være et fundament for nysgjerrighet og raushet. Åpenhet er i alle fall et bedre utgangspunkt enn allergi.
Kommentar om felles trøndersk identitet
Et premiss hos Wester synes å være at «trønderrockens gullkalver» fortrenger andre, slik at det ikke blir plass til nye aktører. Er det virkelig så trangt i Nord-Trøndelag?
Hva er egentlig problemet med at interessen for trøndersk populærmusikk med røtter i 70-tallet er omfattende og seiglivet? Dersom vi ser på hva som er blitt presentert på trønderske teater- og konsertscener det siste tiåret, er det ikke sikkert at mangelen på mangfold er mest iøynefallende. Repertoaret til Nord-Trøndelag teater har vært imponerende bredt.
Medregnet Verdal Teaterlags planlagte forestilling, er det i løpet av et drøyt tiår laget fire teaterforestillinger basert på Åges og DDEs materiale. Det utgjør en heller liten andel av det samlede teatertilbudet. Påstanden om at dette skygger for andre aktører er tvilsom, og den underkjenner verdien og potensialet i det som angivelig befinner seg i skyggen.
Det nordtrønderske teaterpublikummet har neppe noen gang vært større enn i dag. Verdal Teaterlag, Revyfestivalen på Høylandet og Spelet på Stiklestad er bare tre av en rekke institusjoner som har hatt bred appell og som i en årrekke har lokket til seg tusenvis publikummere.
De ikke er nyskapende, men de har bidratt til at nordtrønderne har blitt et teatersultent folkeferd. Hos mange starter og slutter det med revyer, spel og musikkteater, men for andre er nettopp disse sjangrene inngangsporten til en dypere og mer spisset teaterinteresse.
De som kritiserer at noen går i gang med publikumsfrierier, har (nesten) frie tøyler til å lage sitt eget. Men det nye må rydde seg plass. Når publikum går lei av Åge-teater, vil de slutte å kjøpe billetter. Når noe nytt og bedre dukker opp, kommer publikum dit. Og som alltid: Noe lokker massene, noe appellerer til de få.
Selv om jeg er uenig i Nina Westers premiss om trønderrockens klamme hånd, mener jeg hun fortjener ros for å ha utløst en viktig debatt. Både publikum, kulturaktører og vi i media har godt av en runde med selvransakelse. Hun burde blitt møtt med uenig applaus istedenfor smålige mishagsytringer.
stein.arne.sether@adresseavisen.no
Tidligere lørdagskommentarer av Stein Arne Sæther