- Jeg tror en lettere psykiatrisk diagnose ofte kan være en bjørnetjeneste, sier Helga Flatland. For hovedpersonen i hennes nye roman er det definitivt slik. Diagnosen gjør ham sykere.
Hovedpersonen i Flatlands fjerde roman «Vingebelastning» er Andreas, en tilsynelatende vellykket trettiåring som blir utsatt for en ubetydelig trafikkulykke. Den slår ham i bakken i mer enn én forstand.
LES PÅ PLUSS: Stresset ungdom får tre ganger så mye sovemedisiner
Han havner i behandlingsapparatet der velmenende sjeler får mistanke om at han har større problemer enn han selv er klar over. Dermed får han en diagnose og blir medisinert.
- Andreas har det vondt, og smerten hans er helt reell. Men jeg er usikker på om det er sunt å gi normale reaksjoner på at livet er vanskelig, en diagnose, sier Flatland.
Psykiatri i krise?
Hun understreker at hun ikke skriver om dem som faktisk er syke, men om ganske vanlige plager og humørsvingninger som blir sykeliggjort. Hun har selv vært en runde innom psykiatrien og vet hva hun skriver om.
Omtrent samtidig med at «Vingebelastning» ble utgitt for kort tid siden, vakte en kronikk i Aftenposten oppsikt. Den ble skrevet av legen Gisle Roksund, som mener moderne, vestlig psykiatri er i en dyp krise: Gutter som før hadde «maur i rompa», risikerer nå å få diagnosen ADHD. Personer som sørger, kan få diagnosen depresjon etter få uker.
Adresseavisen belyser i en serie artikler et beslektet tema; den stadig økende bruken av medisiner. Mandag skriver vi om sovemidler til ungdom.
For høye forventninger
Helga Flatland mener Andreas er litt filterløs og urolig og at han er et grensetilfelle – men at han er innenfor det som må regnes som normale variasjoner. Samtidig er han en typisk representant for deler av sin egen generasjon.
- Vi som er rundt tretti år har så høye forventninger til livet at forventningene umulig kan bli innfridd. Kanskje er det også et samtidsfenomen. Det er vel heller ikke mulig å bli så lykkelig som det ser ut til at alle andre er på Facebook. Når man ser bildene av folk på ferie til Maldivene, med «noe rødt i glasset» og barn som leker seg i løvet, er man dømt til å føle seg mislykket av og til, selv om man rasjonelt sett vet at alle har sitt å slite med.
Gransker seg selv
Flatland er også opptatt av at hennes egen generasjon vokser opp med en helt annen materiell velstand enn foreldrene og besteforeldrene. Når man slipper å tenke på mat og tak over hodet, er det lett å vende blikket innover. Når man gransker seg selv lenge nok, skal det godt gjøres ikke å få øye på en svakhet eller to.
Helga Flatland skriver om unge mennesker med livsløp som likner på hennes eget. Hun flyttet fra Telemark til Oslo, studerte og var innom mediebransjen før hun begynte å skrive. Før hun fylte tretti hadde hun fullført en romantrilogi som fikk en rekke priser. Den handlet om fire unge menn som reiste til Afghanistan. Bare én av dem kom hjem igjen i live.
Kjenner seg igjen
Alle hennes hovedpersoner hittil har vært unge menn.
- Det er litt tilfeldig. I den siste romanen så jeg tidlig at hovedpersonen hadde et livsløp så likt mitt eget at det ville bli for nært om han hadde vært kvinne. En kvinnelig hovedperson kunne også gitt leserne assosiasjoner i retning «flink pike-syndromet». Men Andreas sliter seg ikke ut fordi han er så flink, sier Flatland.
Tvert imot fører diagnosen til at Andreas blir så tiltaksløs at leserne kunne blitt irritert på ham – hvis det ikke var for at de kjenner seg igjen i mye av det han opplever.
