Nyvalgt: Torsdag denne uken konstitueres det nye Bystyret i Trondheim med 67 nyvalgte representanter. I politikken dannes også vennskap på tvers av partigrensene, skriver artikkelforfatteren. På bildet Jon Gunnes (V), avtroppende rådmann Stein A. Ytterdahl og Yngve Brox (H). Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen, Foto: ©RICHARD SAGEN, Adresseavisen, +47 95198665

Torsdag denne uken konstitueres det nye Bystyret i Trondheim. Her skal 67 folkevalgte representanter tilbringe mange lange torsdagskvelder i fire år fremover. Det er duket for politiske dragkamper – fornuft og følelser. Selv rydder jeg kontoret og trer av min vakt.

Rydding, ja. En kan jo saktens angre at man ikke kastet mer i løpet av åtte år! Saksutredninger jeg aldri fikk lest; Utkast til forslag som ble vedtatt og forslag som ble nedstemt; Et par «fornuftige» (les: ufikse) sko som liksom skulle være greie å ha på kontoret; Gule og rosa post-it-lapper med beskjeder jeg for lengst har glemt. Og pent plassert i vinduskarmen med utsikt til Nidarosdomen – en liten engel av rød filt jeg fikk av en politisk motstander en jul for lenge siden. Kanskje er det den som har betydd mest.

For i politikken dannes også vennskap på tvers av partigrensene, og ikke sjelden er det ens skarpeste motstandere en får størst respekt for.

Men det er ikke til å stikke under en stol at livet i politikken også dreier seg om interne maktkamper, intriger og spill. En venn av meg med lang fartstid i politikken, sa en gang at det å være politiker ikke nødvendigvis gjør en til et godt menneske. Det er nok noe i det. Mennesker som drives av spenningen ved selve spillet finnes over alt. Men den politiske arena er kanskje bedre egnet enn andre steder hvis man trives med den slags. Og man må passe seg for ikke selv å bli en del av kulturen.

Men torsdag er det høytideligheten og alvoret som preger de folkevalgte – både de som har lang fartstid i bystyresalen og de som er helt ferske.

I løpet av høsten vil flere representanter stå på talerstolen for første gang med nitidig innøvde innlegg, presist timet etter stoppeklokken, redde for å snuble i ordene, tenke at man verken må snakke for fort eller for sakte. En liten trøst er det at ingen skal ta replikk på den som står på talerstolen for første gang. Det er en uskreven regel som stort sett overholdes.

I komitémøtene vil representantene oppleve en mindre formell tilværelse. De ulike komiteene – seks i alt – er ment å være bystyrets politiske verksteder. Hvordan dette vil fungere vil være avhengig av hvilke mennesker som sitter der, hvordan kjemien blir mellom dem og hvor kreative de klarer å være.

Det er i det hele tatt mer enn nok av møter for den som tar på seg et verv som folkevalgt. Mange viktige saker skal avgjøres i bystyresalen: Hvor skal det bygges nye skoler, hvordan kan vi utvikle Nyhavna til en spennende bydel, og hvordan kan vi best ivareta eldre og hjelpetrengende i kommunen. Andre avgjørelser kunne kanskje vært løftet ut av politikernes hender? For når klokka nærmer seg 2200 en torsdagskveld, kan det hende man ikke klarer å mobilisere glødende engasjement for hvor i byen søppelbøtter for hunders etterlatenskaper skal plasseres.

En folkevalgts liv er altså mangfoldig. Og givende. Det er derfor lett å bli oppslukt. Ikke alltid lett å prioritere rett. Selv er jeg glad jeg ennå har venner og familie som ikke har avskrevet meg fullstendig.

Men mest av alt er jeg takknemlig. Å være folkets ombudsmann er en tillitserklæring og bærer med seg et stort ansvar. Få ting er vel større enn å ha fått muligheten til å gjøre en forskjell for enkeltmennesker eller lokalsamfunnet.

Noe av det viktigste man må huske som folkevalgt er at det alltid er den svake part som har størst behov for vår oppmerksomhet og beskyttelse. Kanskje er det nettopp derfor god kontroll med pengebruken blir så viktig fremover. Hvis alle skal få alt, blir det ikke nok til dem som virkelig trenger det.

Men jeg takker altså for meg for denne gang. Jeg har hørt det fins et liv utenfor det oransje huset i Munkegata 1.

Det er tid for vaktskifte.

God vakt!