Du vet kanskje ikke engang hva en sinnelagsetiker er? Ifølge de som kaller seg konsekvensetikere er det en naiv person som lar seg styre av følelser, ikke av forstand. Et velmenende, sentimentalt fjols som ikke tenker over konsekvensene av egen godhet, men selv blir rørt av den.

Hvor mange rakk opp hånden nå? Det finnes da heller ingen som går rundt og kaller seg selv sinnelagsetikere. Ordet brukes alltid polemisk, som regel av folk som er over gjennomsnittet kritisk til innvandring.

I forlengelsen av kritikken mot sinnelagsetikken har det dukket opp en rekke andre ord, som «godhetsposør». Og denne uken ble landbruksminister Sylvi Listhaug utsatt for «godhetstyranni» av den norske kirke.

Anklagene om godhetsekstremisme dukker stort sett opp i debatten om islam og innvandring. Human Right Service (HRS) leder an. Rita Karlsen og Hege Storhaug er høyt og lavt i media, og preger debatten i imponerende grad. For den statsfinansierte antiislamske organisasjonen innebærer kombinasjonen sinnelagsetikk og islamsk innvandring intet mindre enn vår sivilisasjons undergang.

I september publiserte Karlsen en kronikk på HRS sine nettsider. Ingressen går slik: «Mens hele verden ser ut til å ønske seg til Europa, kamuflert av mediene med krigsherjede Syria og spesielt fokus på bilder av barn, har Europa mer eller mindre kapitulert. Propagandaen i norsk media er grenseløs, like grenseløs som de ønsker Norge og Europa. Det politiske lederskapet har lagt seg flat for den rådende sinnelagsetikken. Det går ikke i lengden.»

Om sinnelagsetikk er godfjottenes sutteklut, hvilken type moralsk grunnholdning har de som fører an i kampen mot den? Jo, de er konsekvensetikere. En konsekvensetiker er en som holder hodet kaldt, nærmest i enhver situasjon. Druknede barn opprører også konsekvensetikeren, for han eller hun er ingen dårlig eller umoralsk person. Men konsekvensetikeren lar ikke følelsene rive av med seg.

Kort sagt: I egne øyne har konsekvensetikeren et massivt intellektuelt overtak på sinnelagsetikeren.

Det er mye som skurrer i angrepene på sinnelagsetikken. All moral bunner dypest sett i følelser. Og ser man etter, skjønner man raskt at konsekvensetikerne er minst like følelsesdrevne som sinnelagsetikerne.

HRS representerer ikke kald fornuft, men ekstremt sterke, negative følelser. Hege Storhaugs språk er marinert av mørke framtidsversjoner, og hennes retorikk ligger ofte tett på fanatismen hun vil ta avstand fra. «HRS skiller lynende skarpt mellom dem som står på frihetens side og de som ikke gjør det» (Storhaug på HRS’ nettsider 6. oktober).

De fleste opplyste nordmenn er i stand til å se negative sider ved islam, og ekstremt negative sider ved ekstrem islam. Men bare et lite fåtall har et så brennende følelsesmessig engasjement i denne saken at de er villige til å vie livet sitt til den. Hvem er mest sinnelagsetisk og emosjonell? De som trekker på skuldrene og tenker at det går seg til, eller de som er besatt av den islamske fare og aldri ser noen lyspunkt?

Såkalte konsekvensetikere er ikke kyniske gjerrigknarker, slik mange såkalte sinnelagsetikere ofte tar for gitt. Selverklærte konsekvensetikere er som oftest de mest følsomme og impulsive blant oss. Og de fleste såkalte sinnelagsetikerne har ofte tenkt nøye gjennom konsekvensen av sine holdninger. Det finnes verken rene konsekvensetikere eller sinnelagsetikere. Dikotomien er knapt nok nyttig for studenter på ex.phil.

Forsøkene på å lage skjellsord som begynner med «godhet» er til dels en form fordekt høyreideologi. Retorikken minner også om angrepene på politisk korrekthet. Med på kjøpet får man et ganske irriterende krav om offer- eller profetstatus, for vi snakker om folk som er hundre prosent sikre på at historien vil gi dem rett. Alle andre er bløthjertede idioter som nekter å se sannheten, selv om den ropes ut fra midt på torget.

Det kan bli for lite av det gode.