De siste månedene har Adressa hatt en dekning av migrasjonskrisen som i omfang kan konkurrere med Rosenborg i spaltemeter.
Jeg skal ikke gå inn på beskrivelsen av de menneskelige aspektene ved migrasjonskrisen. De har blitt vel ivaretatt av avisen. Andre og mer ubehagelige spørsmål knyttet til migrasjonsstrømmen blir ikke tatt opp. Hvis en ønsker analyserende stoff knyttet til økonomiske og kulturelle effekter av å få inn så mange nye med annerledes kultur og religion så er det i alle fall ikke til Adressa en skal gå.
Hva skjer eller kan skje med et land som har verdens beste velferdssystem når dette blir tilgjengelig for den som kan skaffe seg en flybillett og en sykkel? Hvordan blir et fremtidig Norge med store og voksende minoriteter med en annerledes religion og kultur? Blir vi et segregert samfunn slik vi ser det i Sverige eller i deler av Oslo? Slike tema er folk opptatt av og snakker om. Det som diskuteres mann og kvinne i mellom finner vi ikke igjen i lokalavisen. Det kan synes som om avisen mangler interesse eller kanskje evne til å ta opp spørsmål knyttet til massiv migrasjon som krever kunnskap og faglig vurdering. Adressa er langt mer ensporet enn de utskjelte svenske avisene. Dersom en ønsker å få mangesidige synspunkter på dagens situasjon er Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter et langt bedre valg enn Adressa.
Bård Larsen, historiker i Civita, skriver i sitt notat «Behov for realitetsorientering» at det er politikernes og medienes ansvar å forberede befolkningen på de endringene i den norske velferdsstaten som ligger foran oss. Adressa har løpt fra dette ansvaret. I tillegg til Adressa abonnerer jeg på en ukeavis som heter «Dag og Tid». Det er lenge siden jeg fant ut at jeg bruker mer tid på ukens ene avis fra Dag og Tid enn på Adressas 6.