Hatt er på moten igjen, men akkurat som det grønne skiftet, tar ting tid. Det er veldig få som bruker hatt. De klimaskeptikere som gjør det, får så hatten passer. De blir kritisert, fordømt og gjøres politisk uspiselige. De svært få vitenskapsfolk som er åpne om sin klimaskepsis, blir sendt ned i det akademiske mørket, dit ingen heder, ære og bevilgninger fra forskningsrådet kommer.
Hva er en klimaskeptiker? Den vanlige bruken av begrepet er en person som ikke aksepterer at klimaendringene er menneskeskapte. Hovedargumentet fra skeptikere er at klimaendringer er naturlige og har vært det til alle tider. Jeg har et tvende syn på klimaskepsis. På den ene side er det sunt med ulike oppfatninger. Hvis alle mener og sier det samme, er det fare på ferde. Meningsbryting og ulike standpunkt, synspunkt, meninger og holdninger er utelukkende av det gode. Det er grunnmuren i demokratiet. I forskning er meningsbrytning og kritikk helt avgjørende. Slik sett spiller klimaskeptikere en viktig rolle, når de bidrar til å skjerpe argumentasjon og til å frembringe mer fakta og ny kunnskap.
På den annen side må ikke skepsis stå i veien for effektive klimatiltak, når det ikke lenger er grunn til å tvile på konklusjonene fra FNs klimapanel. Men det er nettopp det som skjer. Holdninger, vaner, levemønster og økonomiske og politiske systemer står i veien for klimatiltak som monner. Det er likevel ikke de uttalte klimaskeptikerne som bekymrer meg.
Her hjemme har oljegründer Erik Haugane markert seg som en særdeles tydelig og veltalende klimaskeptiker. Ute i verden er det flere. De mest fremtredende er skarpe i hodet, er gjerne fagfolk på relevante områder og er dyktige til å argumentere og kommunisere. Det som foraktelig kalles klimalobbyen, er i noen tilfeller organiserte virksomheter som gjerne finansieres av økonomiske krefter som har mye å tjene på at verden er som den er og mye å tape på at den forandrer seg.
Det er ikke de uttalte klimaskeptikerne som er den største utfordringen for å få til et grønt skifte. Det er du og jeg som er den hardeste nøtta, vi som intellektuelt sett tror på FNs klimapanel, men som sliter med å godta konsekvensene. Holdninger, vaner og levesett står i veien for utslippskutt som monner. Det handler ikke bare om våre personlige valg. Om vi skal kjøre bil eller buss til jobben, bevilge oss nye sko eller bruke de gamle ett år til, spise kjøtt eller kål. Det handler også om hvilke valg vi vil at fellesskapet skal ta. Når vi får ferten av at klimaendringer truer levestandard og velferd, da dukker klimaskeptikeren opp i oss.
Det er mange hindringer på veien til en utslippsfri verden. Statsviter og forsker Espen Moe ved NTNU sa i et foredrag på torsdag at sterke krefter bremser omleggingen til lavutslippssamfunnet. Han peker på at ingenting virker bedre enn markedsmekanismer når de fungerer. Men noen ganger må markedet få et politisk dytt. Moe bruker karbonskatten (CO2-avgifter og klimakvoter) som eksempel. - Karbonskatten må være så høy at den blir politisk uspiselig før den blir så effektfull at den fører til en systemendring, sa Moe. Systemendring er i denne sammenhengen ikke politisk revolusjon, men en ny industriell revolusjon, der elektrisitet ikke lenger lages av olje, kull og gass, men av fornybar energi.
Hvem er det som protesterer når utslipp av karboner blir for dyrt? Det er ikke bare olje- og industrilobbyister. Levestandard gjør noe med oss. Bilbruk skal helst ikke koste mer enn i dag. Det er lett å skylde på Statoil, Shell, andre oljeselskap og industriinteresser som tjener penger på dagens fossilbaserte verden. Verden består ikke bare av aksjonærer og konsernsjefer, men også av velgere. Deg og meg.
Verdens farligste klimaskeptikere.