Det var stas å våkne til kulturnyhet på Dagsnytt med internasjonalt sus tirsdag morgen. Anneke von der Lippe fikk som første norske skuespiller Emmy-pris, for rollen som lensmann Sikkeland i krimserien «Øyevitne» som gikk på NRK i fjor.

Les anmeldelsen av «Øyevitne»: Forfriskende spenning

Den amerikanske prisutdelingen er tv-bransjens Oscar, selv om dette riktig nok «bare» var den internasjonale prisutdelingen. En pris der kan sammenlignes med å få Oscar for beste ikke-amerikanske film. Dimensjonen rundt er likevel mindre. Emmy har en egen utdeling for tv-produksjoner fra resten av verden, litt som de smale prisene som ikke får være med i tv-showet under Spellemannprisen og Amanda.

Det er verdt å feire at amerikanerne også feirer tv-serier laget utenfor USA. Prisen er først og fremst et flott, fortjent karriereløft for Anneke von der Lippe. Både hun og skaperne av «Øyevitne» kan ha nytte av prisen, som springbrett for internasjonale roller og nyinnspillinger og salg av serien til andre land. For norsk tv-drama er prisen en etterlengtet fjær i hatten.

Utenfor tv-bransjen vil nok prisen dessverre ha minimal effekt. Norske medier har påpekt at amerikanske medier knapt nevnte vår norske vinner. Vi kan like gjerne rette blikket innover. De to foregående vinnerne av prisen von der Lippe fikk, nederlandske Bianca Krijgsman og brasilianske Fernanda Montenegro, ble ikke omtalt som Emmy-vinnere for beste kvinnelige hovedrolle i en eneste norsk avis i 2014 og 2013.

Aftenpostens Cecilie Asker skrev etter den norske Emmy-triumfen i en kommentar at strømmetjenester vil gjøre internasjonale TV-priser som dette stadig viktigere. Uten hindringer som landegrenser og lineære tv-kanaler vil internasjonale tv-serier ha større mulighet til å nå et stort publikum, hevder hun. Jeg tror dessverre hun tar feil.

For det første er det liten grunn til å tro at mennesker i Nederland eller Brasil vil vente spent på å få strømmet den norske krimserien med Anneke von der Lippe. Det er dessuten liten sjanse for at strømmetjenester der vil tilby den, og om de gjorde, ville få prøve en ukjent norsk serie, framfor en hvilken som helst halvkjent amerikansk en.

For noen uker siden testet tek.no norske strømmetjenester. Netflix scoret klart best på utvalg, særlig på tv-serier. Av 35 sjekkede serier hadde de 21, hvorav én norsk («Dag») og tre engelske. Resten var amerikanske. Om du skal strømme tv-serier i Norge, må du ha sans for de om amerikaneren, norsken, svensken, dansken og engelskmannen. Fra andre land er det lite å finne.

Mens vi jubler over internasjonal heder til norsk tv-serie, blir det vanskeligere for nordmenn å se tv-serier som ikke er på engelsk, norsk eller fra nabolandene. Så langt har strømmetjenestene bidratt til at nesten alle tv-seriene det snakkes og skrives om, som ikke kan kalles «nordic noir», er amerikanske eller britiske.

Det er grunn til kryss i taket når NRK i beste sendetid søndag starter en ny tysk tv-serie, «Tyskland 83», fra Den Kalde Krigen. Allmennkringkastingskanaler som NRK og Sveriges Television viser fortsatt enkelte tyske, franske og italienske kvalitetsserier, men hovedstrømmen er i økende grad amerikansk, britisk eller lokal, på alle plattformer.

Paradoksalt nok var mangfoldet på noen måter større under kringkastingsmonopolet. Tsjekkiske «Tre nøtter til Askepott» eller «Derrick» ville neppe hatt mulighet til å bli folkekjær tv-underholdning i dag. Ingen vil tilbake dit, men troen på at digitalisering og strømmetjenester gir mer mangfold, er så langt bare en drøm, hvor pris, brukervennlighet og komfort trumfer dårlig, ensidig utvalg.

Heldigvis er det lyspunkt, mer for norsk tv-drama enn for norske seere. At over 1 million svensker så første episode av «Frikjent» tidligere i år, er gledelig. «Okkupert» har i høst hentet priser i Italia og Tyskland, mens «Mammon» får tsjekkisk remake. Det tyder på at nivået på norske tv-serier har blitt bedre de siste åra. Kanskje bedre enn norske anmeldere, som i likhet med norske seere er vant til å serier med undertekster, helt har fått med seg.

Derrick på Nordre: Horst Tappert og hans kone Ursula ville neppe blitt «norgesvenner» idag. Foto: STEINAR FUGELSØY
Østtysk-tsjekkisk: Juleklassikeren «Tre nøtter til Askepott» kunne neppe blitt et norsk tv-fenomen idag. Foto: handout nrk, NTB Tema