Trondheim Calling 2016 var en suksess på de fleste plan. Thomas Ryjord og de andre kreftene bak festivalen har lyktes i å etablere Trondheim Calling som en betydelig norsk musikkaktør, den største klubbfestivalen bak Bylarm. En stor og viktig aktør for hele landet; ikke bare for byens egne band og bransje.
I tillegg er Trondheim Calling en trivelig festival å være på, en festival der du får god tilgang på mye bra musikk uten særlig stress. Møter du opp på tidlig kveldstid ligger et hav av muligheter åpent.
Ikke bare blodig alvor
Fredag var jeg på seks bra konserter mellom halv åtte og halv elleve, de kompakte forholdene rundt Solsiden gjør slikt mulig. Både fredags- og lørdagskvelden ble til slutt utsolgt, og det var godt fullt på enkelte konserter. Men det var lite ubehagelig trengsel, få problemer med å komme inn på konsertene en ønsket.
For første gang var det konserter også på Brattøra, og det gjør festivalen mindre kompakt. Glattholka ute bidro til at det for mange ble fristende å holde seg på Solsiden. Eller på Brattøra. Det ble nesten to separate festivaler, der kanskje delegatene med hotell-base på Brattøra og de under 20 dannet hovedpublikummet på Rockheim og de andre scenene på Brattøra.
Et hardt debattinnlegg
Undertegnede var mest på Solsiden, men var nok på Rockheim og Olavshallens lille sal til å skjønne at det er en tydelig berikelse for festivalen å kunne opererer med to så store og gode scener.
Jeg var innom et 20-talls artister i løpet av tre hektiske festivalkvelder – og er mange fine opplevelser rikere. Jeg har opplevd band og artister innenfor et vidt sjangerspekter, og vidt forskjellige faser av karrieren. Noen band var egentlig ikke moden for oppgaven ennå, mens andre har jeg allerede sett så mange ganger at jeg har mistet troen på at de skal løfte seg det lille nødvendige skrittet videre.
Så må det kanskje være lov til å si at det er blitt i overkant mange konservatorie-aktige popband nå? Hver for seg er de fine, de fleste av dem. Men det begynner å bli vel store doser innadvendt inderlighet, teatralske armbevegelser og intrikat finspill. Det er ikke sikkert alle musikerne kommer fra konservatoriet, men uansett har jeg litt for mange ganger i løpet av denne helgen fått følelsen av at bandene ikke spiller til meg, men til en imaginær sensor som sitter bak meg.
Energi, formidlingsglede, melodier, refrenger og hypnotiske riff er adelsmerker i pop og rock. Det er ikke alle moderne band som har like stor oppmerksomhet mot dette.
Heldigvis var det mange, og for meg ganske nye bekjentskaper, som jeg ikke følte var et resultatet av en semester-oppgave men unge artister med en personlig historie som de brant etter å dele med publikum. Her er min topp tre fra Trondheim Calling 2016:
1. Biru baby fra Alta Trondheim Callings breiale sensasjon. Jentene i Cyaneed har gjenfunnet seg selv og sine samiske røtter. De peiser på med heavy, rap og elektropop–og balanserer hårfint på grensen til klisjeer og vulgariteter. Men så holder det i massevis, og er ikke kjedelig ett sekund. Dette er en gjeng som vet hvem de er, hvorfor de gjøre det de gjør–og som omtrent er villige til å dø for at publikum skal skjønne alvoret. Og leken.
2. Oakland Rain fra Kristiansand. Tvillingsøstrene Maren og Charlotte Wallevik Hansen er 19 år, har åpenbart hørt en god del på First Aid Kit, men som er sin egen sjangerhybrid av inderlig country, elektronika-elementer og finstemt indremisjons-sørlandsk. De mangler en del på rutine, men mangler ingen ting på sjarm og gjett om de har låter! De har et alvor over seg som gjør inntrykk–og kan introdusere låter med tanker om at det er spesielt å være et ungt menneske i et samfunn i endring og at sjelen er et landskap. Oakland Rain er spesielle, og de er spesielt fine.
3. Ary fra Trondheim. Hun har ikke store rutinene, men er allerede en finslipt diamant, med sterk tilstedeværelse og vokal autoritet. Ary kommer vi til å høre, og se, mye til i tiden fremover.
LES OGSÅ ANMELDELSEN : Herlig, Ary
Skulle denne listen vært på fem artister, ville de to siste vært raptalentet Mads Veslelia fra Hønefoss og det albumaktuelle rockebandet Snøskred fra cirka Trondheim. Og hadde jeg valgt en litt annen konsertrute enn jeg endte med denne helga, ville selvsagt lista også sett annerledes ut.
LES OGSÅ ANMELDELSEN: Nysnøen kommer