Det tyder på at festivalen er grundig etablert, at publikum har tillit til at artister festivalen har plukket ut vil innfri og at det vil bli en hyggelig helg.
Men det tyder også på noe større, at trondheimspublikummet er kommet i fasen der de er engstelige for å gå glipp av noe. Ledelsen av Nidaros Blues var stresset for at lanseringen av Bruce Springsteen-konserten i sommer en uke før festivalstart ville føre til at publikum valgte bort festivalen til fordel for Bruce. Men hva skjedde? Den beste salgsdagen for bluesfestivalen var fredagen Springsteen-billettene ble lagt ut. Altså; ikke den dårligste salgsdagen, men den beste!
Kanskje det var folk som ikke fikk tak i Springsteen-billetter som i hvert fall ville sikre seg noe? Kanskje dagen fungerte som en allmenn påminnelse om at det ikke holder å sitte på gjerdet og spekulere skal / skal ikke? Uansett – dette var nok en bekreftelse på at kulturlivet i Trondheim er inne i en flytsone, og at når folk har bestemt seg for at det er hyggelig og stimulerende å være ute på kulturelle begivenheter, ja, så blir begivenhetene hyggelige og stimulerende.
Rørende Brødrene Alvin
Det er lett å være (selv-) ironiserende på bluesfestivaler. 2000 publikummere i tettpakket hotell to kvelder på rad. Det er lett å si at folk er mer interessert i å skravle med hverandre enn å lytte til musikk, lett å si festivalen kan fortone seg som en utvidet personalfest for Fremo bemanning, lett å si at vi i rett alder treffer flere gamle ungdomsskolekjenninger enn om vi hadde stått ved softisdisken på Obs Lade konstant en hel måned.
Men bak fernissen av et forhåpningsfullt sosialt treff for folk i sin tredje ungdom med sin tredje skilsmisse bak seg, utspiller en annen historie seg.
Rusten kveld med gammel helt
Publikum opplever og begeistres av bra musikk. De går i skytteltrafikk mellom scenene, snuser på artister, går videre eller blir stående. Det finnes alltids gustengrå buljongpar, men minst like mye som begeistrer.
Ikke mange publikummere hadde hørt om Mike Zito før denne helgen. Etter at han hadde holdt sin konsert med The Wheel tidlig fredag kveld, var alle jeg møtte overvedet begeistret.
Jeg var ikke på tredjedelen av helgas konserter. Men jeg fikk flere opplevelser som blir stående. Blant dem var en tidvis gnistrende opptreden av Shayna Steele og hennes band fredag.
LES OGSÅ: Slipper sydvest på Nidaros Blues
Men den viktigste erkjennelsen fikk jeg i en konsert som foregikk parallelt nede i kjelleren.
Det har seg jo sånn at en bluesfestival i hovedsak er for de eldre og rutinerte. Artister som har lært å uttrykke seg med lavmælte virkemidler, som spiller like mye på det mellom som på notene, som lener seg tilbake og sier store ting med små ord. De spiller for et publikum er på bølgelengde, fysisk og psykisk, som holder om sitt pilsglass og nikker smilende godlynt til musikken, og om ting virkelig tar av så tramper de forsiktig takten med godfoten.
Så er det befriende at det finnes yngre publikummere, med nyinnkjøpte blueshatter, nystrøket kritthvit skjorte, bestemt på å vise at de behersker de sosiale kodene på blueskonsert. Det tilfører hardt tiltrengt energi.
Og så da: Det unge bandet The Bitch & The Bluesmen fra Røros / Hessdalen. Håpløst navn, selvfølgelig, men la nå det ligge. Bandet strutter av energi, og har en flott frontfigur i Berit Leinum Prytz Hanssen som synger med den nasale hesheten som har holdt seg på moten siden Janis Joplins dager. Ikke verdens mest originale band, men jeg ble stående lenge, og var ikke alene om det. Jeg hadde nesten glemt at det finnes folk under 30 år som spiller tradisjonell blusrock, og tilfører sjangeren forventning og glød, fremfor avstemt rutine.
Det er flott med moden eleganse, men sannelig: Grunnlaget i bluesen og rockens energi er at det kommer nye generasjoner som oppfinner hjulet på nytt, og gir fornyet liv til en gammel formel. Sånn sett er The Bitch & The Bluesmen viktigere enn brødrene Alvin.
Nidaros Blues 2017 får forhåpentligvis et par headlinere som fremstår enda mer gjeve enn årets, men det viktigste – grunnpakken – har festivalen inne. Og det nesten viktigste i grunnpakken er unge, energiske lokale band. Fremtiden, som vi pleide å kalle dem.