- Man trenger ikke å være alene i sorgen

Nå samler de andre unge som trenger noen å snakke med i samtalegruppen Ung pårørende.

Poenget er å møte likepersoner, folk som vet litt om hva man går gjennom som ung pårørende til en kreftsyk.

Vanskelig tema

– Det er ikke en sørgegruppe. Det skal være trivelig å komme hit, samtidig som at det er lov å sørge. Men vi skal ikke sitte i ring og grine. Det handler om å møte likesinnede og dele erfaringer. Om å møte empati, ikke bare sympati, sier Vårli Solheim.

– Jeg tror også det kan være lettere å åpne seg til folk en ikke kjenner så godt fra før. Dette er et lavterskeltilbud og folk deler akkurat som mye som de selv ønsker, sier Sjølie.

– Det kan være vanskelig å ta det opp med en bestevenninne eller andre en kjenner fordi en er redd de skal bli skremt, eller ikke skjønner hvordan du tenker. En føler seg fort alene, sier Vårli Solheim.

Nylig skrev vi om kunstner Torill Sæther Krekke som opplevde å miste sin mor i kreft som barn. Hun fikk ikke tid eller hjelp til å bearbeide tapet. Ingen snakket med henne om det. Hun minnes frustrasjon, kaos og ensomhet. 18 år senere kom den store sorgen tilbake. Sæther Krekke ble syk, og innså etter hvert at hun måtte ta igjen det tapte sorgarbeidet som voksen.

Trenger forståelse

Sammen med Camilla Nyland, som er utenlands på et utvekslingsopphold dette halvåret, leder de to sykepleierstudentene Ung pårørende-samlingene i Trondheim. De har alle erfaring med kreft i nær familie. Bare åtte år gammel mistet Nyland moren sin i brystkreft i 2001. Vårli Solheim, som er fra Eidskog i Hedmark, opplevde at moren fikk binyrebarkkreft, en veldig sjelden kreftform. Det tok to år fra de oppdaget svulsten til hun gikk bort sommeren 2011, bare 43 år gammel. Datteren var 19 år, og akkurat ferdig med videregående.

– I sjokkfasen er det mange som stiller opp og bryr seg, sender meldinger og tar mye hensyn. Men når det har gått en stund går de videre i livet, mens en selv fortsatt har livet på vent. Jeg følte meg ikke helt forstått av de rundt meg, sier Vårli Solheim. Hun begynte rett på folkehøgskole høsten etter at moren døde.

– Det ble et spesielt år, men det var bra for meg å ikke ha noe press på karakterer og prestasjoner. Det holdt at jeg var der. Og den forståelsen for at en ikke fungerer like godt på skolen hvis du har en syk mor eller far er viktig. En trenger lærere og medelever som skjønner det. For det er noe som ligger i bakhodet hele tida. Selvfølgelig påvirker det hvordan en gjør det på matteprøven eller hvordan en har det på fest eller andre sosiale sammenhenger.

På Vardesenteret i Trondheim samles også barn og unge som har opplevd død eller alvorlig sykdom i nærmeste familie. Mange av dem fikk møte pop-idolene Marcus og Martinus da de besøkte Trondheim i vinter.

Far ble frisk

Selv om hun har fått det på avstand, er godt i gang med studiene og snart flytter inn i sin første leilighet sammen med kjæresten, preger det henne fortsatt. Hun har fått et annet syn på livet etter at moren døde, hva som er viktig. Og dager der ting ikke går helt som det skal, kan bli ekstra tunge. Plutselig får hun alt over seg igjen.

For nesten fem år siden fikk Ingeborg Sjølies far kreft. Hun var akkurat i gang med psykologistudiene i Trondheim da faren ble syk hjemme i Lofoten. Etter fire måneder med behandling ble han erklært frisk. Men opplevelsen sitter i. Hun har bestemt seg for at hun vil bruke sykepleierutdannelsen til å jobbe med kreftpasienter.

– Vi er tre jenter med forskjellige erfaringer og utfyller hverandre veldig greit, sier Vårli Solheim.